Motorbåtmannens seilsettende opplevelse: Ånden som slår

Motorbåtmannens seilsettende opplevelse

Ånden som slår

Fillehaugen løfter seg fra dekket som Aladdins ånd. Brått regjeres fordekket av et humørsykt vesen som smeller, slår og buldrer i avsindig raseri. Les historien om en nygsgjerrig motorbåtmanns første møte med seiling.

TEKST: JØRN SØDERHOLM

"Ni har ju för fan köpt en segelbåt! Ni måste ju segla."
Bruktbåtselger Stefan Johansson har lagt på dørkluka i cockpiten. Ny impeller er på plass og den gamle dieselen durer og går med normal temperatur. Jeg puster ut. Lettet, men full av mistenksomhet. Nervene har trukket seg inn i kroppen, og jeg er i stand til å tenke to tanker i sammenheng. Hva er det egentlig jeg har gitt meg i kast med? Kokende motor - de første sekundene trodde vi det var brann og var klare til å hoppe over bord - ti minutter inn i hjemturen med nykjøpt båt. Det kødder du ikke med. Spesielt ikke når du er i Gøteborg og hjemmehavna virker ti tusen fremmede, nautiske mil unna. En krysser fra Sjöräddningstjänsten passerer et par hundre meter fra kaia. Et signal fra Skjebnen?

Ingen problem

Alt var så lovende: "50 000 svenske? For en Vega med MD6? Slå til, det er et røverkjøp. Du klarer ikke å ta livet av verken båten eller motoren om du så går inn for det! " Dommen fra de kyndige var sikker.
Båten ble bygd mens verden forbannet Sovjet for innmarsjen i Praha. Nå er både Sovjet og Tsjekkoslovakia borte fra verdenskartet, men båten er her. "Problemfritt", sa de kyndige. Motoren kom til verden omtrent da president Nixon sa takk for seg etter Watergate. Ingen vet når den ble montert i båten. En bil på samme alder ville vært veteran, på grensen til antikk. "Ingen problem", sa de kyndige.
Faen, at jeg aldri kan lære. Ingenting er billig uten god grunn. Akkurat nå sitter jeg midt i beviset, og sparepengene har fordampet med kjølevannet. Jeg hadde sjansen: En liten jeep med 40 hester på hekken, lite brukt. Til samme pris, helt problemfritt og sikkert mye morsommere. Men nei, her skal man lære å seile. Koste hva det koste vil. Nå er det i alle fall liv i beistet. Det er sent, og vi har mange mil foran oss. I kveld kommer Nils, den seilkyndige leieskipperen, og Ørjan, et uerfarent men lærevillig mannskapsmedlem, om bord i Skärhamn.
"Seile? Nå?! Jeg har aldri vært i en seilbåt i hele mitt liv! Jeg vet ingen ting om hvordan en seilbåt virker. Vi hadde tenkt å tusle opp til Skärhamn for motor, og vente med seilingen til vi får kompetansen ombord i morgen."
"Jo, men det e ju inte så svårt. Espen, du har vel seglat förut?" Espen sitter på taket med bena ned igjennom hovedluka. Han har blitt med på turen for å få et par dager fri fra kjerring og unger. Han myser på svensken.
"Så vidt", sier han. "Men bare som mannskap på et par rolige koseturer med erfaren skipper. Og mest har jeg seglat førutan vind". Han ler høyt over sin egen morsomhet.
"Men då e det okei", sier Stefan og dukker ned i benken på babord side. Han drar opp en av sekkene der nede. Den er blå, og det er lenge siden den var hel. For et par måneder siden, i begynnelsen av april var jeg her sist. Båten sto i vinteropplag på land. Vi tok samtlige seil ut av sekkene for å se om de var i orden. Byggenummeret 414 sto med store bokstaver i storseilet. Noen rust- og drittflekker her og der, og seilduk som absolutt ikke så ny ut. Men alle tre seilene var hele, og alle sømmene så uskadet ut. Å innrømme at jeg ikke ante hva jeg skulle se etter var for pinlig, så jeg nikket alvorlig og sa det så greit ut. Bakom lå en vag følelse av at jeg sikkert kom til å finne ut av dem etter hvert.
Nå har vi altså kommet til etter hvert. Stefan kaster seilsekken til Espen og ber ham henge den på forstaget. Han får et spørrende blikk til svar. "Eeh… Jeg har bare seilt med rullefokk. Hva gjør jeg?"
"Skit i det, jag gjör det själv. Bli med och titta. "
Seilet ligger der i en uformelig haug. Det skal heises opp, og på ett eller annet vis sørge for at båten beveger seg. Helst framover. Jeg har følelsen av å stå foran noe mystisk. Et av verdens store undre som på magisk vis kommer til å åpenbare seg i umiddelbar framtid. Som en ånd. Et vesen med liv og vilje, som trollbinder folk. Som får velutdannede, intelligente og ressurssterke mennesker til å ofre tid og penger i nesegrus tilbedelse for seg. Ånden sover nå, men jeg kan se ham. Han ligger dormende på dekk. Snart kommer han til å våkne.

Klar til seilsetting

Jeg holder i rorkulten med en hånd dirrende av nervøs spenning. Stefan og Espen er foran på dekk. Vinden er ganske frisk, med hvite bølgetopper. Volvoen putrer jevnt og trutt. Jeg har instruks om å holde øynene på windexen i mastetoppen og la båten gå mot vinden. Instruksen utføres så blindt at jeg glemmer alt annet: Gutta på baugen roper ut en advarsel, og jeg unngår så vidt en grønn stake. Staken subber langs skutesiden. Ikke langt unna kommer en Princess 45 fossende. Et norsk flagg blafrer på hekken. Like greit at vi foreløpig fører båtens opprinnelige svenske flagg.
"Redo?"
"Så klar som jeg kan bli… "
"Vi tar storen först. Here goes!" Seilet løfter seg fra bommen. Det blafrer, rasler og smeller mer enn jeg setter pris på. Seilet og bommen flagrer fra side til side.
"Nu går focken!"
Stefan drar i det blå tauet på høyre - unnskyld; styrbord - side av masten. Den uformelige haugen våkner til liv, som ånden ut av Aladdins lampe. Blafringen fra storseilet er ingenting mot spetakkelet som nå braker løs. Ånden smeller og slår. Buldrer i avsindig raseri over å bli vekket. Noe må være galt. Alle bøkene lest de siste to månedene skryter av seilingens stillhet, fullkomne ro og "harmoni med elementene".
Harmoni meg midt i ræva! Hvis dette er seiling skal jeg slutte med det umiddelbart. Verre spetakkel, stress og kjas har jeg ikke vært med på. Og hva med kona? Usikker på sjøen er hun fra før. Hvordan i himmelens navn skal jeg få henne med på sjøen i denne farkosten: Fordekket regjeres av et humørsykt vesen som enten ligger der i en fillehaug eller som rasende prøver å jage over bord en hver som måtte befinne seg i nærheten. Jeg holder blikket stivt festet i mastetoppen.
"Gå ned i vinden og skota hem! "
"Hæ!?"
"Svänga åt styrbord och dra inn det blå tauet som ligger rundt vinsjen."
Heldigvis kommer Stefan bak. Jeg konsentrerer meg om rorkulten, mens han "skotar hem". Jaha, så det er sånn vinsjene skal brukes. Vinden får tak i seilene fra babord side, og presser dem ut i en jevn bue. Den vanvittige klapringen fra seilene gir seg på et øyeblikk.
"Stanna motoren, nu seglar vi."
"Stanna…, er du sikker på det?"
"Ja, ja. Sluta tjata nu, och stanna den där jävla motorn!"
Jeg drar ut stoppspaken, og MD6en drar sitt siste sukk. Sist jeg stoppet den grønne, var jeg sikker på at 50 000 kroner - pluss norsk moms - var i ferd med å gå rett vest. Himmel og hav for en stillhet. Sjøen klukker langs siden og GPSen sier at vi går i 4,5 knop. Og ikke så mye som en dieselfjert å høre. På instruks legger jeg roret enda mer over. Båten krenger, før den akselererer til seks knop.
Brått går det opp for meg at jeg står der og ler. Jeg skratter og ler i barnslig glede over seks knop! Jeg har vært i store og små båter siden jeg var ti. Alle med motor, noen av dem i over 40 knop. Men jeg har aldri - ALDRI - kjent en så grunnleggende berusende fartsfølelse. Kanskje var det slik Aladdin hadde det? Kanskje følte han litt av den samme gleden når den skremmende ånden viste seg å være til glede og nytte?
Vi snur og setter kursen tilbake mot fiskerikaia på Öckerö for å sette svensken i land. Tid for å ta ned seilene - trodde jeg.
"Segla så nära kaien som möiligt. Slå ni har passerat hela kaien, sen ska ni segla den vägen." Stefan peker.
Det begynner å gå opp for meg hva han har planer om, men det er ikke tid til protester. Håper bare det ikke er hold i svenskevitsene. Han står ytterst på ripa, holder seg fast i griperekka på hyttetaket og treskoene i høyre hånd. Kaia kommer nærmere og nærmere. Den er fendret med digre dumperdekk, og jeg får en følelse av å bli overkjørt i fire knops fart. Vi kommer inn to og en halv meter fra kaia. Det er for langt til at Stefan kan hoppe. Jeg går litt nærmere. Dette bør helst ikke bli noen "touch and go".
Svensken nøler, vi er fortsatt litt for langt unna. Jeg lirker rorkulten enda litt mer over. Nå kan vi lese det som står med de minste bokstavene på dumperdekkene. Kaia nærmer seg slutten. Svensken kaster treskoene opp på kaia. Så hopper han. Får tak med armene i et av de øverste dekkene, men glipper med føttene i dekket under. Jeg ser at han dingler med føttene, klemmer seg inn til dekkene og sender meg et skremt blikk i det jeg passerer ham.
Han må dra føttene opp for ikke å bli hektet i akterstagets hanefot. Med kaia en halv meter fra båtens styrbord rekke tør jeg ikke se bak. Det er i alle fall ingen angstfylte nødrop å høre. Jeg ber Espen være klar med fokkeskjøtet. Med det samme vi er klar av kaien, legger jeg rorkulten helt til styrbord. Båten dreier ut i sundet. Jeg ser at Stefan har kommet seg hel og tørr opp på kaien. Han vinker og roper en hilsen, og jeg trekker et lettet sukk. Vinden fyller seilene, og vi legger "Milou" på en rom slørekurs hjemover.

Koble til

Like før Marstrand er det et smalt, ikke-seilbart sund. Jeg starter motoren, og Espen går forut for å ta ned seilene. På et øyeblikk dreier vinden båten tre ganger rundt sin egen akse. Espen blir mer og mer frustrert der han står i en flagrende haug med seilduk. Halvparten innenfor rekka, den andre flagrende utenfor som et spøkelse på ulovlig stoff. Det ser nesten ut som han slåss. Vinden kommer forfra, fra siden og bakfra etter tur.
"Hva er det som foregår?" roper han "Har du ikke kobla til"?
"Nei, må jeg det?" svarer jeg fårete og dytter spaken raskt i gir forover.
Et øyeblikk er jeg sjeleglad han ikke har steiner, verktøy eller andre harde ting for hånden. Jeg føler meg usedvanlig dum, men ser i alle fall at Espen får kontroll på fordekket.
På vei ut mot Marstrandsfjorden blåser det så pass at vi ikke tar sjansen på å sette seil. Raseriet fra Hönö er for friskt i minnet. Vi går for motor over fjorden til natthavna Skärhamn. Maken til rulling og ubehageligheter i liten båt har jeg ikke sett siden en tur over Tanafjorden i en Halco en uværsherjet marsdag. Den gangen kunne jeg holde meg fast, lukke øynene og åpne for fri flyt. Nå har jeg min fulle hyre med å holde båten på kurs gjennom de krappe sjøene. Vi møter en litt større seilbåt som er på vei sørover. Den har seilene oppe, og krenger fjellstøtt til babord.
Neste dag starter med motorkjøring i vindstille. Før avreise hjemmefra tok jeg med en halv flaske dram, en ubetydelig skvett som forsvant i går kveld. Utsiktene til kaffe i stedet for ankerdram i kveld får mannskapet til å true med mytteri. Jeg tar skipperansvaret på alvor, og vi stopper i Lysekil for å få med oss en flaske O.P. Andersson fra Bolaget.
Utover ettermiddagen har vinden frisknet på. I det vi runder et nes i et trangt sund øker vinden voldsomt. "Milou" legger seg kraftig over. Panikken velter inn over meg, og jeg er sikker på at båten er i ferd med å gå rundt. I et glimt husker jeg den forferdelige følelsen da jeg som tiåring gjorde en feil med påhengsmotoren og kantret med en åtte fots Pioner i meget kaldt havnevann på Finnmarkskysten.
Jeg vil intuitivt falle av for å rette opp båten, men den veien er det kun et par-tre båtlengder til ugjennomtrengelig berg. "HOLD KURSEN" roper leieskipper Nils. Vannet kommer inn over ripa og på innsiden av vindtrekket. Jeg biter tennene sammen og bekjemper panikken, i håp om at Nils vet hva han snakker om. En arm rundt rekka, den andre på rorkulten. Jeg stempler bena mot cockpitbenken på motsatt side. Sakte, ulidelig sakte, øker båten farten og retter seg opp. Panikken blir brått erstattet av den barnslige gleden jeg nå har lært at bare en akselererende seilbåt kan fremkalle.
Heldig vindretning gjør at legger bak oss mange mil denne lørdagen. Fra Skärhamn tidlig om morgenen er vi nå utenfor Resö litt sør for Strömstad. Junikvelden er ung og lys, og vi bestemmer oss for å seile over fjorden til Koster før vi tar kveld. Det skal bli en strevsom seilas. Det er kuling ute på fjorden. Vi trenger maksimal høyde. Ripa er mer i vann enn luft. Revingen av storseilet er så tungvint at vi ikke får gjort det her ute. Nå handler det om å overleve. Nils, Espen og jeg klamrer oss fast i lovart rekke. Vi står på forkanten av le benk mer enn vi sitter. Ørjan sitter langt der nede i le. Sjøen krafser med våte fingre etter bakhodet hans. Båten klasker inn i bølge etter bølge, og sjøvannet skyller over dekk.

Kosterfjorden i kuling

Dette er ikke moro. Ikke det aller minste eller på noen måte. Jeg er oppriktig redd vi skal forlise, og lurer på hvordan vi skal berge livet. Det er langt til land, ikke en båt å se og VHFen ligger fortsatt i uåpnet kartong et sted i kaoset under dekk. Sikkerhetsselene like så. Presset på roret er enormt. Jeg holder imot med alle krefter. Da slipper plutselig presset på roret, og båten dreier mot vinden utenfor min kontroll.
"Dæven, nå går vi til helvete" hyler jeg til de andre.
Båten mister fart, og retter seg opp når den nærmer seg vindøyet. Så får roret tak igjen. Så fikk jeg altså, på jomfruturen, kjenne hva som skjer når roret slipper. "Broach" heter det visst på fagspråket. "Milou" mister rorgrepet igjen og igjen på turen over Kosterfjorden. Jeg kjenner igjen signalene, og jeg liker etter hvert følelsen av å ha kontroll over båten under disse ekstreme forholdene.
Nær midnatt går vi inn Kostersund. Det er tidlig på sesongen, og flere ledige plasser ved flytebrygga på nordsiden av sundet. Slitne, trøtte og fornøyde over å være i live fortøyer vi. Nils passer på å sette et skikkelig spring både for- og aktenfra. Til kvelds tar vi et par stive ankerdrammer, fulgt av wienerpølser med brød. En liten time etter midnatt kryper vi ned i soveposene, og svimer av etter få minutter.
Reveljen går klokka halv sju. Vi må være hjemme i Son i ettermiddag, og jeg aner ikke hvor lang tid det tar fra Kostersund. Jeg føler meg litt som kaptein Bligh der jeg purrer gutta og innvilger dem en halvtime til morgenstell og frokost.
Naboene sover, ikke en lyd å høre. Det hadde vært synd å ødelegge idyllen med dieseldunder. Sørvestlig vind, ganske frisk. Vi er i le av Nord-Koster, men en liten bris sniker seg ned til oss. Den puster meg i nakken, og gir meg ideen:
"Gutter; hva om vi setter seil her ved brygga? Vinden kommer til å hjelpe oss fra brygga i det vi slipper fortøyningene."
Ingen er uenige. I den lille brisen her inne er det helt ufarlig, det kan alle se. Likevel føler vi oss både tøffe og erfarne - og ikke så lite gærne - når vi drar i fallene med tampene godt festet i kaia. Fokk og storseil reiser seg nesten lydløst. Espen drar inn baugfortøyningen, mens Ørjan tar hekken. Vi glir fra brygga. Vinden og den svake klukkingen langs skroget er de eneste lydene vi hører. Vi gliser bredt til hverandre, klare til hva som helst. Ørjan setter ord på følelsen vi alle har. "Jævlig bra. Dette er seiling! Kanskje vi setter kursen for Skagen i stedet for Son?" Vi ler karslig med ham.
Ute av sundet møter vi igjen den kranglete kulingen fra i går kveld. Vi har tatt rev i storseilet, så den får ikke gleden av å slite oss ut med 50 graders krenging. 1-0 til oss. Men kulingen tar en grusom hevn. Først ved å sørge for at vi ikke får seile den veien vi helst vil. Lykta like nord for Saltholmen greier vi ikke, så faller av og går inn mot Hvaler. 1-1.
På vei over Sekken oppstår det uklarheter mellom rormann (meg) og navigatør om posisjon og kurs. Navigatør Nils jobber febrilsk, og blir blek om nebbet når han får plottet posisjonen.
"Å fan. " Han ser skremt rundt seg. "Vi alt for nær en grunne merket med 1,4 meter i kartet", sier han.
Milou" stikker 1,3 meter dypt, og vi seiler i bølgehøyde på halvannen til to meter. Det går kaldt nedover ryggen min, og jeg speider febrilsk forover etter antydning til fast grunn der det bør være vann.
Guri, som jeg ønsker meg ekkolodd til jul.
Aldri før har fire mann prøvd så hardt å oppheve tyngdekraften kun ved tankens makt. Etter noen minutter sier Nils at vi må være forbi. Sjelden har fire mann pustet så lettet ut. 1-2 til kulingen, og ennå er det langt igjen.