Kysten Rundt - mai 2004

Slått mot slutten

Dette er et stadig sjeldnere syn. Edvin Flåm fra Undredal i Sognefjorden var i fjor med på å holde den tradisjonelle fjordslåtten i hevd.
Nærøyfjorden landskapsvernområde er foreslått på Unescos verdensarvliste, blant annet på grunn av menneskenes lange og kontinuerlige utnyttelse av fjordlandskapet. Fremdeles blir mange av de små og bratte engflekkene langs fjorden slått på den gamle måten, og høyet tørket i hesjer. Den som driver langs en av disse fjordarmene kan oppleve slåtten i begynnelsen av juli og hentingen av tørrhøyet med båt i august.
Men snart er det slutt. Bøndene langs fjorden orker ikke dette tungvinte arbeidet bare for at noen hundre tusen turister skal ha et velholdt kulturlandskap å se på. For fem år siden var det fem bønder som slå utover langs fjorden. I fjor var de tre, men Edvin Flåm har gitt seg. I år er det dermed bare to igjen.

Nykokte rekekonger

I Espevær finner du en lun havn og hvite hus i tettsittende sørlandsidyll. I den lyste årstiden finner du også en attraksjon for ganen: John Steinar Uddal (67) tråler havområdene nær det tradisjonsrike fiskeværet med reketråleren Nesøy. Ved 16-tiden har han gjort sine to daglige hal, og siger til kai hundre meter vest for butikken. Her gjør han klart til dagens kokning, og de første kundene er allerede på plass.
En håndfull rekekonger (sjøkreps) har fulgt med trålposen hver gang den har kommet opp av havet i alle de 52 årene Uddal har vært rekefisker. Før markedet fikk smaken på krepsen, ble skalldyret sett på som bifangst uten større verdi. Det ble gjerne til at man ga krepsen bort til den som ville ha. I den senere tid har rekekongens verdi oversteget rekens med mange kroner kiloet, og etterspørselen har blitt så stor at Uddal har satset på sjøkrepsfangst med teiner. Sammen med svigersønnen Øyvind Torget egner han med saltet sild og makrell. 150 teiner gir lett 15 kilo fangst i døgnet. Når reker og kreps har fått sitt oppkok i den rette saltvannsblandingen på Nesøys dekk, kan smilende fornøyde Espeværinger og gjester bære denne utmerkede spise til ventende kveldsbord.

Lokalbåt i kanarisk cruisefart

Født i Risør i 1954 og "oppvokst" på Finnmarkskysten. Denne skuta har sett mye sjø. Finnmark Fylkesrederi døpte henne Tamsøy, og hun gikk i lokalfart med passasjerer, post og varer østover fra Hammerfest frem til 1969. Da ble hun solgt, skiftet navn til "Tendringen" og fikk Myre i Vesterålen som sin nye hjemmehavn. Gråmalt over det hele ble hun leid ut til Kystvakten helt til utgangen av 2002.
Hun ble tatt ut av tjeneste samtidig med at tyske Heiko Kuschnik klikket seg inn på nettet fra rederikontoret i Santa Cruz på Tenerife, på jakt etter et passende fartøy. Han ville drive eventyrcruise for 10-15 personer rundt Kanariøyene, med avstikkere til Kap Verde, Madeira og Azorene. "Aber schön", sa tyskeren da han så båten så langt nord i Norwegen, dro av gårde til Myre og handlet.
Seks ukers seilas og to års dugnad senere opplever den staute 50-åringen en ny vår. Navnet er Dolphin Explorer, hun er nymalt i blått og hvitt og har fått tolv lugarer med dusj og toalett på nedre dekk. Salongen er urørt, og her vil finnmarkinger kjenne igjen benkene fra den gangen Tamsøy fraktet post, folk og fe. Se selv på nettet: www.rmc-international.com.

Trebåtmuseum ved Oslofjorden

Akershus fylkeskommune er i full gang med å forberede et museum som skal ta vare på østnorske trebåter. Museet skal inneholde totalt 60 båter, likt fordelt på ro-, motor- og seilbåter fra perioden 1900-1980.
Mye av båtsamlingen er allerede på plass, med et representativt utvalg av båttyper som har vært brukt på Oslofjorden og Drammensfjorden i løpet av 1900-tallet. Båtene varierer fra 2,5 til 10 meters lengde. Foreløpig er de lagret på flere steder, utilgjengelig for publikum. Planene om et losji for samlingen befinner seg et sted mellom tegnebrettet og byggestart. Flere steder er aktuelle, deriblant Steilene på Nesodden, Vollen i Asker og Kadettangen i Bærum. Den siste - og kanskje heteste - kandidaten er Son. Fylkeskommunens fagutvalg konkluderte i 2002 med at Son ville være det beste stedet, ikke minst fordi mye av den gamle kystkulturen er bevart og presentert på Son Kystkultursenter, skriver Vestby Nytt.

Klinkende klar for ny sesong

Glødende stål i esen og støyende kraftslag fra lufthammeren. Det er ingen tvil om dagens gjøremål på slippen hos Andersen og Sønner i Fitjar. Verftet satser på den gamle klinkemetoden for å sikre oppdrag i fremtiden - og har lykkes.
Klinking var den tradisjonelle måten å sette sammen stålet i båtskrog, bro- og bygningskonstruksjoner fram til sveising overtok rett etter andre verdenskrig. Det er en arbeidskrevende operasjon, med boring i stålplatene og dreiing av nagler som klargjørende første del. Deretter må tre mann hurtig i sving. Naglevarmeren leverer den rødglødende metallbiten til motholderen med. Hans jobb er å putte naglen kvikt inn i hullet fra skrogets innside, og holde i mot med tungt utstyr når sjefen selv starter lufthammeren og slår naglen flatest mulig på skrogets utside. Til slutt blir platekanten slått ned med dikkmeisel, og skroget skal være tett.
På 90-tallet oppsto det behov for klinking i forbindelse med restaurering av flere av de gamle damperne på Vestlandet. Den gangen hadde bare to verksteder i landet klinke-kompetanse. De lå i Kristiansand og Drammen, temmelig lange turer for veteranfartøyer drevet på frivillig basis. Et samarbeid mellom Veteranskipslaget Fjordabåten og Hordaland Fylkeskommune resulterte i et kurs i klinkekunsten. Verftene Andersen og Sønner på Stordøy og Mastrevik Verft i Austrheim ble med, og har i ettertid sikret seg flere klinkende interessante oppdrag.

Fra bybrann til lystyacht

Parat har levd et variert liv. I 1897 kjøpte Ålesund kommune brannbåten fra Ludvigsberg Verksted i Stockholm. Få år senere fikk hun sitt livs ilddåp under bybrannen i januar 1904. Den gangen sto det to dampmaskiner om bord, en for fremdriften og en for sprøytene. Dette maskineriet var operativt med damp helt til kommunen kvittet seg med henne omkring 1950.
Da kjøpte Storesund Rederi henne som sitt første fartøy, bygde styrehus akter, erstattet damputstyret med dieselmaskineri installerte store tanker under dekk og monterte rekke rundt hele dekket. I 20 år gikk hun som i tankfart under navnet "Shellbunkers". Hun lastet 22.000 liter for utaskjærs seiling og 26.000 liter hvis mottakeren lå innover i fjordene.
- Hun var sjeldent god i sjøen og alltid til å stole på, fremholder Magne Storesund på Karmøy. På 70-tallet lå hun noen år som flytende lager, før hun ble pensjonert og satt på land.
Krefter i Ålesund prøvde å få byen til å kjøpe klenodiet tilbake og restaurere det til brannbåtstand. Det forsøket strandet på pengemangel, og nåværende eier Oddvar Oma overtok skroget og fraktet det på lekter til Stord. Her har gamle Parat blitt restaurert til en verdig alderdom som elegant lystyacht. Styrhuset sto på en fiskebåt som Oma Baatbyggeri restaurerte i 1961, og har siden det ble demontert stått tørt og godt i bestefar Omas vedskjul. Teak-konstruksjonen viste seg å være i god stand, og passet estetisk godt på den nygamle lystyachten.
Du som er gjest på maritime festivaler sommerstid kan nok få se denne båten. Oma har fått flere forespørsler om å være gjest med stasbåten.
- Men først må jeg få henne ferdig, sier Oddvar Oma til Båmagasinet.