Med ”Aashild” fra Stord til Vesterålen:

TEKST: ATLE KNUTSEN FOTO: LARS KRISTIAN LARSEN

For legen Aasmund Storebø fra Stord ble det, som for mange, et kumlemåltid for mye. Det han trodde var ubehag etter et begjærlig kumleinntak på ferja mellom ??? og ???, viste seg å være senskader etter langvarig feildosering av så vel komler som tilbehør. Hjerteinfarktet var et faktum og Storebø fikk tid til å ta livskursen opp til fornyet vurdering: Han var blitt foreldreløs allerede som ??-åring og måtte erkjenne at livet ikke varer evig, at av alt man kan legge til sin rikdom har gode minner størst verdi, og at kameratskap vokser i styrke gjennom delte opplevelser. Aasmund ville legge ut på sitt livs reise langs norskekysten, mannskapet ble de nærmeste kameratene, og Lofoten og Vesterålen ble satt som mål i det fjerne. Med arvede midler reiste kameratgjengen fra Sagvåg på Stord til Bunnefjorden i Oslo. Aquayachten ”Aashild” fra 1984 ble deres og drømmen fikk kjøl.

Arvet glede

De fire guttene vendte baugen mot Stord ut en islagt Oslofjord i vintermørket. En gammel Ford under dørken og, til alles overraskelse, en like tilårskommen autopilot gjorde hjemreisen til en fornøyelse der farten tillot en hel del funderinger over hvilke forbedringer som måtte gjøres med ”Aashild” før hun var klar for Den Lange Reisen. Og Aasmund skjenket sine foreldre en varm tanke fordi de gjorde turen mulig.

– Jeg var utrolig heldig i mitt valg av foreldre. Både “mamen” og “papen” var de beste du kan tenke deg, og de ga meg utrolig mye glede når de levde. Men, sannelig har de gitt meg mye glede etter at de døde også, sier rederen, skipslegen og kokken om bord, og tenner en sigarett til mens han presiserer at det ikke er noen om bord som røyker.

Kapteinen på seilasen, Jarle Helland, klubbformann på Aker Stord i det daglige, tar hele tiden ordet samtidig med legen, historiene fortelles simultant, med en intens formidlingsglede som vitner om at mannskapet om bord har kjent hverandre lenge og vel.

– Da ”Aashild” kom hjem til Sagvåg måtte hun utrustes for langturen, forteller Jarle.

– Alt gjorde vi selv på dugnad, og med lave kostnader for øyet. Vi ville bevise, ikke minst for oss selv, at man kan gjennomføre den store og rike sjøreisen uten tre etasjer og masse unødig luksus. Underveis har vi oppdaget at terskelen for å komme i kontakt med folk er veldig lav når man farter rundt i en båt som denne. Folk er ufattelig hjelpsomme, låner bort biler og selger diesel på krita lang utover åpningstidene. Vi har verdens beste kyst hvor vi kan legge oss i ro hver natt i trygge gode havner og uthavner. En enorm frihet som jeg ikke tror alle helt vet å verdsette, men heller tar for gitt.

– De som går langt, går ofte seint, skyter Aasmund inn. Det er så mange som durer avgårde i høye palasser uten å få med seg noen ting. Jeg tror ikke engang de vil ha kontakt med andre folk eller ta del i livet der de komme. Vi får med oss alt siden vi tross alt bare går i syv knop. Vi har lest mye av historien til steder vi har vært innom fått rikelig med tid til å studere landskapet rundt oss. Vi har vært på Ylvingen og fått verdens verste kjøttkaker, spist lunch i Petter Dass’ rike på Alstadhaug, gått over Vestfjorden og sett lofotveggen stige opp av havet og røkt makrell i egen røkeboks på akterdekket. Vi knakk skipperstolen over Stadt og fant en så stygg erstatning på Bohus at vi fikk den gratis. Dette har vært tidenes eventyrreise, mener Aasmund.

28 døgn på tur

Vi møter Aasmund, Jarle og Leif på Knutholmen i Kalvåg. Sommernatten er lys og lettelsen over å være på sørsiden av Stadt er påtakelig. Guttene er ”hjemme” nå, og det er bare kosetur som gjenstår sørover til Stord hvor deres bedre halvdeler har ventet i en måned.

– De spurte seg selv om de ville leve med ei løve i bur, eller la oss fare. Vi har fortståelsesfulle koner alle mann, og de skjønte at dette var noe vi virkelig ville. De unner oss turen.

-Det blir godt å komme hjem, men samtidig er det vemodig. Det har allerede blitt en livsstil. En fantastisk opplevelse, sier Leif – Jarles bror og ansvarlig for henholdsvis kaffemat og fortøyninger på akterdekk, mens skipselektrikeren Gunnar ???, har vært ansvarlig for fordekket. Gunnar måtte imidlertid mønstre av i Trondheim på grunn av et nyankommet barnebarn.

Noen år etter utgivelsen av storselgeren ”Three men in a boat” i 1889, utga Jerome K. Jerome ”Three men on a Bummel” om en sykkeltur i Tyskland.

Vi venter oss en oppfølger fra Sagvåg.