M/S Dixie Lily på tur igjen: Farvel med Italia

Farvel med Italia

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL
Mens vi drev med juleforberedelser på Capri pusset italienerne båt. Vi fikk mange hyggelige invitasjoner fordi italienerne syntes det var stusselig at vi måtte feire høytiden i Dixie Lily. Vi overbeviste dem at det var om bord vi aller helst ville være. Men vi ble overøst med kaker og champagne og mange koselige julekort. Dixie Lily var vasket og pyntet, messingen skinte og presangene lå under det blinkende juletreet som var heist opp i masten. Vi hadde en herlig middag før vi gikk til midnattsmesse. 1. juledag besøkte vi kirken San Michele fra 1719 som er kjent for sine mange kunstverk og et av de edleste monumenter fra den napolitanske skole. Nyttårsaften (San Silvestro) ble feiret hos venner og menyen var helt uforglemmelig, servert med lokale viner, raketter, champagne og fyr på peisen.
En gjeng av oss dro til Napoli som er fra 900 f.Kr. og det var helt topp å ha med seg en lokalkjent guide. Det gode kjøkkenet prøvesmakte vi på en billig liten restaurant hvor vi fikk høre hvor pastaen egentlig kom fra, at det ikke var Marco Polo som hadde den med fra Kina, men at makaronien først ble lansert i det 11. århundre og at den kom fra Istanbul.
Etter nok et besøk i den blå grotte, dro vi videre den 23. januar. Grotten er enorm når man kommer inn, men åpningen er svært trang. Det er så vidt man ved å legge seg i bunnen av en liten båt kan gli inn. Øyas innbyggere gjør ikke dette fordi de mener Tiberius hadde ville orgier der inne. Nå hadde vi vært på Capri i nesten tre måneder og måtte av sted.

Noen ord om langtur

Det snakkes og skrives så mye om planleggingen av en langtur. En del av det er jeg uening i. Det er vanskelig å planlegge fremdriften fordi man er prisgitt været. Folk vil dessuten alltid ha med masse utstyr når man skal langt, og mener en radar er et must. En værfax er langt viktigere etter min mening. I Italia kan du skjønne værmeldingen, men ikke i Hellas, Frankrike, Tyrkia og en rekke andre land. Italia har engelsk værrapport på kanal 68, tydelig og langsomt opplest, men det er unntaket. Du kan også hente værmelding på Internett: www.nemoc.navy.mil/nemoc/prods/fsme.gifproducts/, men ute i båt blir det som regel mobiltelefonen vi bruker. En værfaks koster i England under 2500 kr. og er en fornuftig investering.
Uten skjærgård blir prioriteringen i Middelhavet helt annerledes og det er langt mellom havnene i forhold til hjemme. På den franske Riviera ligger havnene tett, men her er det dyre avgifter, selv om du bare skal inn og bunkre. Dette og mange andre forhold er det vanskelig å sitte hjemme og planlegge. Derfor er det viktig å ha god tid, ikke bare med planene, men også selve seilasen.

Italienske øybesøk

I tøft vær gikk vi fra Capri nordvestover mot Ischia med sjøen rett i siden og det var deilig å komme inn i havnen Porto di Ischia. Øya er stor og vakker og det er mange steder å gå inn. Den har en spennende historie. Henrik Ibsen var her under sine reiser. Øya er av vulkansk opprinnelse og under et jordskjelv sank byen, så havnen er ganske eiendommelig for her var den gamle byen tidligere. Da havnekontoret åpnet, ble vi forespeilet en pris med vann og strøm inkludert. Da disse fasilitetene var slått av på vinteren og de ikke ville gi oss reduksjon i prisen, forlangte Cecilie pengene igjen og vi dro videre til Casamiccola, hvor prisen var lavere og fasilitetene åpne.
Videre gikk turen til Ventotene, en av de fem Pontineøyene. Her var det i romertiden straffeanstalt hvor uønskede elementer ble deportert helt fram til 1964. I dag er Ventotene et ferieparadis om sommeren, så vi hadde tre rolige dager der. Planen var å nå Portoferrai 1. februar, gå innom øya Ponza og over til Anzio på fastlandet, så til den sjarmerende øya Goglio og derfra til Portoferaio på Elba, hvor vi skulle møte venner og være ut mars måned.
I Ponza ble vi en stund på grunn av kaldfronter og stormvarsler. John Fredrik fikk seg som vanlig mange nye venner og vi traff noen hyggelige seilere. En varm dag dro vi til noen av Ponzas grotter. Det går tuneller mellom mange av dem, så vi brukte jolla og fikk en spennende, men litt skummel tur der inne. Hit ble også uønskede personer sendt i eksil i romertiden. Her har døtre av keiser Augustus vært, likeså Ottavia, Keiser Neros første kone. Den siste berømte person som har sitter her er Benito Mussolini.
Øya var også tilholdssted for pirater så munkene måtte flykte til fastlandet og øya ble ubebodd helt fram til 1768. Den romerske havnen ble gjenoppbygget og dagens fasade mot havnen oppsto. Her er et eldorado for dykkere og vinelskere. Vi hadde tenkt oss opp til Civittaveccia, men værvarslingen var for dårlig og jeg trodde en stund at jeg måtte feire min fødselsdag på Ponza, som den ble sist vi var her i 1987. Men været roet seg og vi la oss til i nabohavnen Santa Marinella.

Tøff seilas mot Elba

Vi skulle gå 80 n mil til Portoferrai. Været var ikke på topp, men vi dro. Sjøene var masete og økte på etter hvert. Vi hadde dem aktenom tvers og tvers. Et par rusker var så svære at vi trodde vi skulle få slagside, men vi økte også farten til 13 knop så båten vred seg unna rett før vi lå på kant i sjøen.
Dixie Lily tåler å legge seg helt over, hun reiser seg raskt opp igjen. Farlig blir det når vi får to slike sjøer etter hverandre og at vi tar inn for mye vann akterut. Det tar tid å lense da vi sannsynligvis ikke når nødlensepumpen kjapt nok. Vi kan ta unna 22 500 liter i timen, men vi håper vi aldri får bruk for den. Øya Giglio ble redningen og den siste stygge kregningen var rett utenfor moloen der. Giglio hadde ikke forandret seg mye de siste 14 årene siden vi var der på forrige tur. I denne middelalderbyen bor det bare 1700 mennesker og Giglio Castello er hovedsetet som ligger 405 meter over havet. Stedet er verdt et besøk med sin gamle kirke med fresker, sølvrelikt, krusifiks i efenben og en spennende krigshistorie.
Utpå dagen roet vinden seg og vi bestemte oss for å dra til Elba hvor vi kom i kveldingen og mange ventende venner. Jeg hadde bursdag og champagnekorkene spratt. Det var en god følelse å vite at her kunne vi være fram til begynnelsen av april og at det var åtte bebodde båter rundt oss med bare hyggelige mennesker.
Vi ble fort kjent med naboene. I en av de tyske båtene var det en 14 år gammel gutt og det passet John Fredrik svært godt. Vi ble fort en del av miljøet, og det var flott å ha naboer som var lokalkjent, for Elba er en stor øy, hele 224 kvadrat km. med en kystlinje på 147 km. Øyas høyeste fjell er Monte Capanne på 1019 meter. Historien her er uendelig, men Napoleons eksil er nok det mest kjente. Det er mange som har lovpriset også denne øya og spesielt Portoferraio. Rod Heikell avslutter sin beskrivelse av stedet med: I can't imagine why Napoleon ever left!

Karneval for barn

En søndag i februar ble det arrangert karneval, og John Fredrik skaffet seg kostyme. I motsetning til Rio og Venezia er dette barnas karneval. Cecilie fant ut at vi skulle ha fastelaven i samme slengen. Boller ble bakt og champagne innkjøpt, og vi inviterte naboene. Etter at vi hadde sett på opptoget dro vi tilbake til båten og hadde en kjempe hyggelig ettermiddag og kveld.
Byen Portoferraio er stort sett uendret siden vi var her i 1987. Det er kommet et par supermarkeder, og noen charterselskaper som ikke var her den gangen, pluss at det i dag går ferger uavlatelig. Når det gjelder turistene på øya, er det tyskere som dominerer, også på eiersiden av chartervirksomheten. Jeg tok noen strøjobber i en av marinaene, ikke den helt store timebetalingen, men det blir fort et par tusen lapper som naturligvis kommer godt med. Jeg ble også forespurt om å ta jobb som skipper på
en charterbåt, men takket nei til det. Så det er mulig å få seg noen jobber rundtom, sveisere er det forresten ofte rift om!
Hver fredag var vi samlet i en av båtene for en drink og utveksling av erfaringer. Det er billig med slike sammenkomster, da man får drikkbart ”boblevann” for Kr. 6,50 pr. flaske, tørr, halv tørr eller søt. Lørdagene er det barrunde, hvis det da ikke er fotballkamp på TV'n, da er det litt for mye leven der til at vi holder ut. Ellers må jeg nevne at samholdet og hjelpsomheten langseilerne i mellom er svært godt her som overalt ellers. Som regel får man låne så vel verktøy som arbeidskraft og du får hjelp til det meste. En byttehandel er alltid mulig å få til, spesielt på karter ol. Det blir sagt at det er relativt få som har overvintret her de siste årene, selv tror jeg at de fleste ligger i Spania, Hellas, Tyrkia, Kroatia og Tunis, i denne rekkefølgen.
Vi hadde nydelig vær og med fruktblomstringen trodde vi at våren var kommet. Men en morgen våknet vi til vinter igjen og med fjell på 300 til 400 meter dekket av sne. Selv om Cecilie og jeg ikke var særlig begeistret for denne "kulden", var John Fredrik i hundre! Han ba om fri fra skolen, og Cecilie ble med ham opp til snøen i fjellet. Selv skulle jeg bytte varmeelement i varmtvannsbeholderen vår, det hadde kortsluttet og vi hadde fått tilsendt et nytt fra Sverige. Det er herlig med en varm dusj når temperaturen synker ned mot null grader. Etter en times arbeid var alt på plass, og undertegnede fikk sin etterlengtede varme dusj, mens Cecilie og John Fredrik hadde snøballkrig oppe i fjellet. Da de kom hjem utpå ettermiddagen, ble vi invitert til naboene på deilig varm suppe

Vårpuss

Primo mars satte vi i gang med båtpussen, sola tar hardt på lakken her nede. Utvendig mahogny har Owatrol D1 i bunn og Ravilakk over, en kombinasjon vi er svært fornøyd med, det er ingen hard jobb å fjerne den gamle lakken, noe som for meg er viktig. Cecilie satt igang med å sy nye trekk til uteputene. Hun fikk låne symaskin så det var gjort på noen få timer. Selv om vi har med en del verktøy har man aldri nok når nye prosjekter er på gang. Daniel fra en av de tyske båtene, drev et charterselskap og der på verkstedet fikk jeg lånt både hånd overfres og gjærsag og det var til stor hjelp. Vi samarbeidet slik at mens hans sveiset beslag til den nye landgangen vår, laget jeg kartholder og mahogny hylser til downlights for ham. Det er ikke så billig å få laget ting her i Italia lenger, sammenlignet med i 1887 på vår første tur, eller kontra tyrkiske priser. Men om du kjenner en italiener er det svart billig å få laget noe, for venner imellom er flinke til å bidra.
Portiferraio lystbåt havn drives kommunalt, og utrolig uproffesjonelt, og om man ikke er på vakt og godt informert, snyter de deg gladelig. Men i likhet med grekerne er en liten krangel helt uproblematisk også her. Det finnes også noen rare regler, som hvis du ligger for anker ute i bukta, må det alltid være en ombord, hvis ikke bøtelegges man med 4 mill.lire (drøyt 16000N.Kr.) Og italienske myndigheter er godt rustet. Her i havnen har vi havnevesen, tollvesen, men det er også de som har bokettersyn! Kystvakten, (et spesial politi) Polizia, (politi) og av alle merkelige instanser Corpo Forestale Dello Stato, som har til oppgave å passe på skogen. Hva de skal med en 38 foter og en rekke andre båter, med hundrevis av HK, aner jeg ikke. I motsetning til hjemme er det altså ikke resurssknapphet og trange budsjetter her i gården!

PC problematisk i båt

En annen praktisk ting jeg gjerne vi komme med gjelder bruk av PC ombord. Det er jo mange som sverger til å ha PCen ombord også for kartlesning, og jeg innrømmer gjerne at det er bra bilder og mange positive ting å si om dem, men de er ikke laget for å være på sjøen! Vår første PC fikk vann på seg og gikk føyka, men den andre kollapset på under 5 måneder bare p.g.a. luftfuktigheten, og vi har tross alt en helt innebygget båt. En venn fortalte at en av deres venner hadde knekt 3 PCer ombord, så det kan kanskje bli en dyr og dårlig investering til maritimt bruk, og ikke minst må dette være en utfordring til produsentene om å lage PCer til bruk ombord i båt.
Nå står oljeskift for døren, litt lakkering før vi gir oss i kast med rivieraen
Båtmagasinet nr. 20
Det gikk mot slutten av vårt opphold i Portoferraio, og vi inviterte alle våre venner om bord i Dixie Lily til en avskjedsdrink. Etterpå dro vi på pizza restaurant hele gjengen.Vi ville takke for oss, for nå var vi klare, været var perfekt og ville vi gå tidlig.
Værmeldingen var god for den 10. april., Vi satt kursen for Viareggio, en praktfull seilas i solskinn med delfinbesøk to ganger. Cecilie har en kusine som bor i Pietrasanta, ikke langt fra Viareggio. Hun er billedhugger og Pietrasanta er jo marmor byen. Vi hadde flaks for hennes bror med familie kom også på besøk, og det var stas med en tremening å leke med for John Fredrik.

Båtbyen Viareggio

Viareggio er en stor havn med minst fire marinaer, totalt ca 1000 båter. Men her ligger det også flere verft og en armada av superyachts. Bennetti verftet blant mange holder til her, og salgskontoret for Ferretti så jeg også, det lå minst 50, kanskje et 100 talls båter på 80 til 120 fot der. Byen er ganske flott med mange av husene langs stranden i Art Deco, men også noen prakteksemplarer bygget i Art Nouveau. Byen har også mange marmor skulpturer og flotte inngangspartier med marmor profiler, ikke til å undre seg over med Pietrasanta og Carrara like ved!
Pietrasanta er billedhuggerens Mekka, og her er til og med kantsteinen på fortauene i marmor. Vi var oppe i par av de gamle marmorbruddene, det var spennende å se. Kjempe flater av marmor, skåret ut med en wire, og det er utrolig hvordan de klarte å boksere disse steinblokkene ned fra fjellet, på noen slags sklier. Steinindustrien er selvsagt enorm på et slikt sted, og det er skulpturer og verksteder nærsagt overalt. Man har ogå her funnet rester etter bosetninger fra steinalderen, og nyere funn tilsier at etruskerne også var her. En av de mest blodige historiene er at navnet er hentet fra en stein hvor hodene til landeveisrøverne ble hugget av på. Pietra betyr stein og santa hellig. Dette kom visstnok av at folk som ble spart for landeveisrøvernes herjinger nærmest takket denne steinen.

Påsken i Portofino

Etter fire deilige dager gikk kursen mot Portofino. Det var blitt påske, og vi dro på den helligste av alle dager i Italia, søndag 1. påskedag. Vår venn Lio fra Capri har en ide om at Cecilie og han skal starte restaurant sammen. Han ville at jeg skulle finne et egnet lokale i Norge, så skulle han stå for tilberedningen av maten. Lino er blitt kådet til Capris beste kokk og nå skulle han konkurrere blant de 25 beste kokkene i hele Italia. Uansett hvor han havner i den sammenhengen, får han nok å gjøre på hjemmebane.
I Portofino var alt booket, så vi dro til nabohavnen Santa Margherita Ligure. Det var rimelig fullt der og, men de ryddet en plass til oss. Vi ble i grunnen ganske unnselige der vi lå sammen med de store Rivaene og Ferrettiene, men det norske flagget ble virkelig lagt merke til! De gjør store øyne av at vi tar turen opp og ned til Middelhavet, og de referer da gjerne til vikingene, som om det fortsatt ligger i blodet vårt. Neste dag blåste det såpass at vi valgte å ta en titt på den vakre byen med de gamle kunstskatter og vakre bygninger. Vi er lite stresset, men har godt og vel 1500 n. mil igjen fram til hjemkomsten i august. Været må vi vente på. Dette stedet er så italiensk som det går an å få det! Faktisk er det rimelig å ligge her, bare 250N.Kr. pr. natt.
I solskinn og med havblikk la vi ut, på noe vi regnet med skulle bli en drømmeseilas. Da vi rundet odden ved Portofino, ble det frisk bris, og den økte til kuling. Først fikk vi vinden forenom tvers, så vandret den til aktenom tvers og spaknet heldigvis. Til slutt økte den til 7 beaufort rett i nesa, men da var vi nesten fremme. Vi valgte en liten havn ved navn Diano Marina, den ligger nordøst for det litt mer kjente Imperia.Vi traff folk som forsikret oss at havnen var trygg, billig var den også. I vår italienske havne guide fra 1998 sto det 19 000 lire for 12 meter båt i sesongen, det skulle vise seg at prisen hadde steget til himmelen siden den gang, for vi betalte 162 000 for tre dager utenfor sesongen. Dessuten var ikke havnen god, det var mye svell, og de to siste dagene la vi oss longside med en moringsline i baugen og en fra hekken, slik at vi holdt oss klar av kaia. Da seilte vi rolig frem og tilbake 1,5 meter godt og vel, og det var å foretrekke fremfor rykking tross gode rykkdempere og fire fester i land.