Båtfolk i fokus: Arthur Buchardt

Båtfolk i fokus: Arthur Buchardt

RÅ(D)RIK VANNMANN

Arthur Buchardt har engang uttalt at han meget lenge styrte unna alkohol. At han dermed mener å være et vannmenneske burde synes opplagt. Men han bedyrer å være avholdende av dårlig vane. Vannmenneske er han fordi sjømann synes utenfor rekkevidde. Derfor er heller ikke båten et fremkomstmiddel, men et nytelsesmiddel. Dét er en

god

vane.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Arthur Buchardt er nesten alltid fraværende. Ingen tvil om at han er meget deltakende - meget nærværende når han er tilstedeværende. Problemet er at han svært sjelden er tilstede. Av våre tallrike avtaler om intervju og fotografering, ble de fleste utsatt eller avlyst fra de fjerneste destinasjoner. Stort lettere blir det ikke når Buchardt fyller vår tilmålte time med å gi oss gode råd om finansielle disposisjoner - i et omfang som ville satt oss i bunnløs gjeld, om vi hadde fulgt dem. Og det uten å gi oss så meget som et skrifttegn i bytte til redaksjonen.
Skjønt innimellom de gode råd, i strømmen av velfundert livsvisdom - delvis et resultat av kontemplative stunder på Langesundsbukta med avslått motor - får vi servert glimt av Buchardts forhold til sjøen, og til Nevlunghavn.

Nevlunghavn

Engang på 1980-tallet steg Arthur Buchardt i land i den lille perlen på Vestfoldkysten. Han som ikke kan seile var på seiltur til stedet hvor han tapte sitt hjerte. Senere kjøpte han hus her, og lenge har "Havna" vært "hjemme".
- Jeg bor her hele året. Ofte kan jeg sette meg i bilen i Oslo sent på kvelden og kjøre ned bare for å sove noen timer før jeg igjen drar ut på reise. Dét fordi Nevlunghavn er et lunt sted, i videste forstand. Åpenheten og lyset i Brunlaneslandskapet tiltaler meg. Men det er et spesielt sted å ha båt, det finnes ingen skjærgård utenfor - bare det åpne havet. Vil man innaskjærs, må man innenfor Helgeroa, eller inn i Viksfjorden. Men jeg trenger ikke skjærgård for å nyte sjølivet. Ofte tar jeg med en haug aviser, reiser ut på Langesundsbukta, stopper motoren og bare driver rundt. Det er ubetalelige stunder. Men selv om båten først og fremst er et nytelsesmiddel, har jeg også brukt den som transportmiddel til og fra Oslo. Det tar tre og en halv time i bra vær, og på dager med kø ville jeg brukt like lang tid med bilen.
- Det beste ved å bo slik til er å ha muligheten til å tøffe rundt, ånde inn en blanding av hav, luft og jord. Da er det viktig å ha en båt som gjør det mulig å føle seg mer i ett med elementene, sier brummundølen som gjennom barndom og oppvekst bodde på så forskjellige steder som Mo i Rana og Nesodden - og altså Brummundal. Ingen som har besøkt de respektive steder vil undres over at han stadig vender tilbake til "Havna".

Wiksten

I Nevlunghavn har Buchardt et kjært eie, i tillegg til huset. Det er trebåten han lot bygge for noen år siden, og som han selv omtaler som et nytelsesmiddel.
- Med huset her medfølger også et behov for båt. Jeg vurderte en stund en Furuholmenkonstruksjon, men jeg er opptatt av det genuine og ønsket en båt med lokal tilknytning. Det finnes mange Wikstensnekker, eller kogger, her i Nevlunghavn, så det ble til at jeg kontaktet båtbyggeren i Stavern. Jeg fikk en spesiell kontakt med Hroar Wiksten under byggingen og syntes prosessen var veldig spennende. Det å se hvordan han valgte løsninger, og hvordan han lyttet. Oppleve resultatet av hans kompetanse vokse frem fra en plankehaug. Han vektla sjøegenskaper fremfor finish. Da jeg spurte ham hvor mye båten egentlig tåler, fikk jeg svaret: - Du må gi deg lenge før båten.
- Kanskje mest imponerende var det å se at han bygget båten på beddingen slik den ville ligge når den kom på sjøen. Også da måtte jeg spørre ham hvordan han kunne vite at vannlinjen ville havne nettopp der. Han kunne ikke gi noe svar. Han bare visste det.
- At dette også er den siste båten Hroar bygget, gjør forholdet sterkt, sier Arthur Buchardt.

Vannmannen

- Denne båten er brukskunst. Det er laftede båter, mener Buchardt, og røper med det en sterk, språklig forankring på landjorden. Men så hevder han da heller ikke å være sjømann, men derimot et vannmenneske som liker å bade.
- Min tidlige oppvekst fant sted på Nesodden og jeg hadde lyst på båt hele tiden. Slik ble det aldri, men jeg var hele tiden nysgjerrig. Jeg seilte litt A-jolle, men det må innrømmes at jeg aldri fikk noe skikk på det.
- Så du var ingen god seiler?
- Jeg kan ikke seile... Vel er jeg blitt mer sjømann med årene, men det skulle jo ikke så mye til. Jeg lytter til fiskere og sjøfolk. Har snappet opp mye der.
- Men jeg kommer aldri til å selge båten. Andre båter er handelsvare, Tupperware. Dette handler om brukskunst og kjærlighet. Det er en glede bare å gå forbi båten, se på den. Eiergleden er sterk. Den har noe varig ved seg, noe tidløst og lunt.
Den er 26 fot, bygget i svensk lerk på eik og motorisert med en Volvo Penta TD 139 hk. Med den gjør den 25-26 knop, men jeg kjører som regel i snekkefart. Du må venne deg til båten når våren kommer. Om sommeren er jeg ute nesten hver dag. Jeg må ut, og da er ikke været avgjørende. Det er viktig å begynne tidlig - trosse sjøen og sin egen vegring. Bølger jeg tåler på slutten av sesongen, ville skremt meg om våren, avslutter Buchardt filosofisk.