Båtjuss

Garanti og kjøpslov

Jeg har nettopp kjøpt en "ny" båt. Det vil si, den er ”demokjørt” i 170 timer. Jeg har en garanti frem til 1. mars 2005, det vil si ett år fra 1. mars 2004. Jeg overtok båten 1. juni 2004. Jeg kjenner til kjøpsloven som gir to års reklamasjonsrett for private kjøp. Selger betrakter båten som ny og sier jeg kommer inn under kjøpsloven. Så til spørsmålet: Hva er egentlig den eksakte forskjell på kjøpslov og garanti. Fins det noen eksakt definisjon som skiller disse to begrepene fra hverandre, eller flyter de mer eller mindre sammen og blir brukt litt om hverandre? Fint om jeg kunne få et svar på dette.

Svar:
Dersom du har kjøpt båten fra en yrkesselger og selv ikke skal ha båten hovedsakelig til næringsvirksomhet, er dette et forbrukerkjøp som reguleres av den nye forbrukerkjøpsloven fra 2002. Dette innebærer at det vil gjelde en absolutt reklamasjonsfrist på fem – 5 – og ikke to år fra leveringsdatoen.
Forskjellen på kjøpslov og garanti er nettopp at garanti i utgangspunktet ikke har noe med loven å gjøre. En garanti er noe selgeren på avtalemessig grunnlag forplikter seg til overfor kjøperen, og garantier kan således ha ulikt innhold og ulikt anvendelsesområde. Noen eksakt legaldefinisjon av garanti finnes ikke, men markedsføringsloven oppstiller en del regler for bruken av garanti og lignende i markedsføringen. I henhold til markedsføringsloven er det således forbudt i næringsvirksomhet å bruke ordet garanti eller tilsvarende uttrykk, dersom det ikke gis rettigheter i tillegg til de rettighetene kjøperen ellers har etter loven (her forbrukerkjøpsloven), eller dersom slike rettigheter begrenses. Det skal også opplyses om vesentlige begrensninger i garantien, og dersom det opplyses om garantitiden i markedsføringen, skal det også opplyses om lovens lengstefrist for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen. Videre skal det ”på en tydelig og lettfattelig måte opplyses om følgende i garantivilkårene”:
”a) garantiens innhold, herunder eventuelle begrensninger og særlige betingelser
b) at forbrukerens rettigheter etter aktuell og nærmere angitt lovgivning kommer i tillegg til garantien, og at disse rettighetene ikke berøres av garantien
c) hva som er nødvendig for å benytte garantien, herunder garantiens varighet og geografiske virkeområde samt garantigiverens navn og adresse
d)lengstefristen for reklamasjon etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom den er lengre enn garantitiden
e) at det uansett kan reklameres på ytelsen i sin helhet etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom garantien er begrenset, for eksempel ved at garantien kun gjelder en del av ytelsen eller bare deler av utbedringskostnadene dekkes av garantien.” Den prinsipielle forskjellen mellom lov(bestemte rettigheter) og garanti, som altså er avtalebaserte rettigheter, er derfor klar nok. Det som nok kan være litt forvirrende er at innholdet i garantiene er noe uklart og dessuten varierer mye mellom de ulike produsentene.

Seljakt fra motorbåt

Etter viltloven er det forbudt å skyte fra motordrevet båt. Jeg har imidlertid fått opplyst at dette ikke gjelder ved seljakt. Er det riktig?

Svar:
Det er riktig at viltloven § 21 andre ledd i utgangspunktet oppstiller forbud mot å, innenfor en avstand av to kilometer fra land, herunder holmer og skjær, å drive jakt fra motorbåt. Utenfor denne ”to-kilometersgrensen” er det derimot fullt lovlig å jakte fra motorbåt. Når jeg skriver i utgangspunktet skyldes dette at fylkesmannen for bestemte områder og tidsrom kan øke eller minske avstanden. Skal du være helt trygg bør du derfor sjekke ditt jaktområde med fylkesmannens miljøvernavdeling. Du spør imidlertid om dette også gjelder ved seljakt, og svaret på det er klart nok; nei. Viltloven gjelder bare vilt som er definert som ”viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr”. Sel tilhører ingen av disse kategoriene og seljakt reguleres ikke av viltloven, men av fiskerilovgivningen. Sel kan derfor i utgangspunktet lovlig felles fra motorbåt uavhengig av avstanden til land.

Vannscooterforbudet og EØS-avtalen

Etter småbåtloven § 39 er bruken av vannscootere ikke tillatt med mindre kommunen ved forskrift har gjort ”helt eller delvis unntak fra forbudet for nærmere avgrensede områder, der bruken ikke medfører fare for ferdselen eller allmennheten eller ulempe i form av støy eller andre forstyrrelser, og heller ikke medfører fare for nevneverdig skade på dyre- og/eller plantelivet”.
Lovens system er altså et totalforbud, men den enkelte kommune kan ved forskrift tilrettelegge for vannscooterbruk i avgrensede områder hvor natur- og støyhensyn ikke skulle være til hinder. Tidligere i år behandlet Høyesterett en sak som gjaldt spørsmålet om småbåtlovens forbud mot vannscootere kunne være i strid med EØS-avtalens artikkel 11 som forbyr såkalte «kvantitative importrestriksjoner» eller «tiltak med tilsvarende virkning». Og slik at forbudet i småbåtloven derfor måtte settes til side etter forrangsbestemmelsen i EØS-loven § 2. I denne forbindelsen ble det også innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen.
Sakens forhistorie var at to personer den 9. juni 2002 kjørte vannscootere i strid med forbudet utenfor Leinøra og Gaulosen ved Trondheim. Som følge av dette fikk de forelegg av Sør-Trøndelag politidistrikt den 26. juni 2002. Foreleggene ble ikke vedtatt da de to hevdet at forbudet mot bruk av vannscootere i småbåtloven måtte anses som en kvantitativ importrestriksjon eller tiltak med tilsvarende virkning, og derfor var i strid med EØS-avtalen artikkel 11. Sakene ble derfor oversendt Trondheim tingrett, hvor scooterførerne ble dømt. Domfellelsen ble anket til lagmannsretten og senere Høyesterett, og begge instanser opprettholdt domfellelsene.
For Høyesterett kom det imidlertid frem at vannscooterne som ble benyttet den 9. juni 2002, ikke hadde sin opprinnelse i et EØS-land. EØS-avtalen artikkel 8 nr. 2 bestemmer imidlertid, når ikke annet er angitt, at en rekke av EØS-avtalens bestemmelser, derunder artikkel 11, bare får anvendelse på produkter med «opprinnelse i avtalepartene». Bestemmelsen innebærer at varer med opprinnelse utenfor EØS-området ikke er beskyttet av EØS-avtalen. Høyesterett løste også saken på dette grunnlaget, men fremholdt også at ”det ikke er noen selvfølge at bruksforbudet i småbåtloven måtte settes til side selv om … forbudet ble ansett å falle inn under denne bestemmelse som en kvantitativ importrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning. Det måtte i så fall videre vurderes om de hensyn som begrenser bruksforbudet, ikke minst hensynet til naturmiljøet, er så legitime at forbudet likevel faller utenfor artikkel 11, jf. unntaksbestemmelsen i artikkel 13 og de allmenne hensyn som der er nevnt. Også på ulovfestet grunnlag vil tungtveiende allmenne hensyn kunne begrunne et unntak fra forbudet mot kvantitative importrestriksjoner og likestilte tiltak i artikkel 11.”
Prinsippspørsmålet – om vannscooterforbudet (for vannscootere produsert i EØS-området) er i strid med EØS-avtalen artikkel 11 – ble således ikke løst.