Bygget båt av 400 år gammel furu: Tett og lekker

Bygget båt av 400 år gammel furu:

Tett og lekker

En trebåt som aldri lekker, tett som en potte og tørr som knusk? Noen vil hevde det er en drømmebåt - av plast. Olav Guntveit på Herdla utenfor Bergen fikk håndplukket 400 år gammel furu og bygget en 24-foter med helt spesielle egenskaper.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Olav Guntveit er ingen nybegynner i båtbyggerfaget. Han var nemlig halvparten av duoen som på midten av 60-tallet startet Skagu Båtbyggeri på Herdla, omtalt i Båtmagasinets septemberutgave. Da den siste Skagu-båten gikk på vannet rundt 1974, hadde Guntveit bygget sin siste båt og gått tilbake til læreryrket. Men idéen om den optimale trebåten bar han på og videreutviklet gjennom alle disse årene. Da han ble pensjonist i 1995, var tiden kommet og tankebarnet skulle fødes.

Dødt materiale

- Gjennom årene har jeg gjort meg mange tanker om hvilke egenskaper jeg setter pris på ved en båt. Siden jeg er utdannet faglærer i trearbeid og har arbeidet som båtbygger gjennom en mannsalder, lå materialvalget fast, men jeg har vært åpen for å benytte moderne teknikker. Planløsning, dekkslayout og undervannskrog har jeg også gjort meg ganske klare tanker om.
Da jeg skulle bygge denne båten, var det et hovedpoeng at materialet skulle være helt uten bevegelse når det kom på plass. Og det skulle være treverk. Noen vil hevde at dette er egenskaper som er umulig å forene. Min kunnskap om trematerialer generelt tilsa imidlertid at desto eldre og utvokst treet er, jo mer stabilt vil det være. Hovedproblemet med treverk er nettopp det motsatte - bevegelse. Slike trær finner man helst på litt utilgjengelige steder hvor de har fått stå i fred noen hundre år. Jeg tok derfor kontakt med en gårdbruker på Voss som hadde en eldgammel furuskog i en kronglet li. Tømmeret jeg trengte ble hugget og jeg kjøpte det nyskåret fra sagbruket. Deretter lå det ute og tørket til utpå høsten, før jeg lot det ligge inne vinteren igjennom. Da jeg begynte å bygge den påfølgende høsten, hadde det tørket i halvannet år og kommet ned i en fuktighet 12-13 prosent - omtrent det samme som snittfuktigheten i miljøet materialet skal være i. Da jeg begynte å telle årringene, kom jeg så langt som til fire hundre år før ringene ble for tettvokste, så materialene er nok til dels betydelig eldre.
Det unike med denne furuen er at det ikke finnes antydning til bevegelse i materialet. Båten er fullstendig tett og tørr, forteller Olav Guntveit.

Westbygd

- Da jeg skulle til å bygge, hadde jeg fortsatt i meg den gamle metoden med å impregnere treverket med olje. Men jeg fikk ikke tak i limet vi brukte på Skagu-båtene. Via et båtblad kom jeg i kontakt med Oslo Trebåtbyggeri som forhandler West-systemet, som jeg valgte å bruke istedet. Det har vist seg vellykket.
Skroget er en tradisjonelt kravellbygd plattgatter i fasong, men hudplankene i 18 mm furu er skrudd og limt til laminerte furuspant med to-komponent lim. Spantene står med 60 cm mellomrom, med steambøyde ribber i helved mellom spantene. Huden er såpass tynn at det ikke var nødvendig å dampe plankene, de kunne bøyes rett på plass. All innredning er også i furu. De øverste bordene steamet og bøyde jeg på kant for å få den rette flairen uten å måtte skjære i veden og ødelegge trebildet.
Et viktig poeng med å lime så mye som jeg har gjort, er å skape en vanntett forbindelse mellom spant, hud og bunnstokk. På tradisjonelt bygde trebåter er det vanlig å se blåved på utsiden der spantene står. Dette er et resultat av at fuktighet slår seg mellom spant og hud, noe som antakelig ikke vil forekomme i denne båten.
Selve skroget har jeg forseglet med epoksy Eposeal som er et veldig tyntflytende to-komponent stoff som trekker inn i treverket og forsegler cellestrukturen. Det skal mettes godt opp før man går på med to-komponent epoksylakk. Innvendig har jeg gjort det samme, men her er det ikke like avgjørende hva slags lakk man bruker. Under skutebunnen har jeg lagt duk og epoksy. Det samme har jeg gjort på hyttetakene, som er bygget opp av 2 mm sperrefinér som jeg laminerte i en form på naustgulvet og isolerte med 10 mm liggeunderlag på undersiden. Taket er selvbærende fordi jeg ville unngå bjelker som bygger en del og dermed komme i konflikt med ønsket om ståhøyde over alt, sier Guntveit.

Skrueløs

Olav Guntveit har tenkt ut alle løsninger ombord, og prøvd ut mange teorier. Alt trearbeid har han utført selv, og før han kom igang med byggingen måtte han sette opp et naust hvor han kunne stå og arbeide.
- Mange av de løsningene jeg har benyttet ombord, bygger på teori og ikke erfaring. Blant annet har jeg i stor grad valgt å lime de enkelte komponentene sammen og unngå skruer. En av årsakene til dette er at skruene lager hull, og hull leder vann. Derfor finnes det ikke en eneste skrue i overbygget, bare beslagene er skrudd. Halegattene og håndrekkene på overbygget er også limt. Jeg har limt hovedskottene til skutesiden og stavene i dekket limte jeg sammen før jeg la dem på plass. Skrur man, får man noen få punkter med hold, mens lim gir millioner av heftepunkter. Ved å velge denne løsningen har jeg oppnådd hovedmålet - nemlig å få båten tett. Etter fire års bruk er det ikke antydning til at limet slipper, og det er umulig å spore en eneste sprekk i skroget, forteller Olav Guntveit, noe vi ved selvsyn kan bekrefte.
Hele båten er utført i furu, også innredningen, som har mange fikse løsninger. Blant annet passasjersetet på styrbordsiden, som lett kan konverteres til en liten sittegruppe med bord. Bak førerplassen har Guntveit laget bysse, og kokemulighetene åpenbarer seg når førersetet slås opp. Toalett har han på babordsiden akter. Forut er det salong, og det er køyeplass for seks veldig gode venner ombord.

Gode sjøegenskaper

- Båten har et ganske høyt fribord. Det måtte nødvendigvis bli slik siden jeg ønsket ståhøyde både i styrehuset og i salongen. Den heldige bieffekten er at båten tåler mer sjø.
På motorsiden har jeg valgt en sekssylindret Volvo Penta AQD 40 på 130 hk. Forøvrig er frontruten også fra Volvo... Farten ble beregnet til mellom 24 og 26 knop før båten gikk på vannet - men den har vist seg å gjøre 31 knop uten flaps når den er nysmurt. Selv om den bare stikker ca 30 cm dypt, oppfører den seg meget pent i sjøen og har ingen planingsterskel. Den løfter seg bare noen centimeter på full fart og jeg marsjer fint i 21 knop på 3000 omdreininger. Jeg er faktisk imponert over båtens sjøegenskaper, med svært god stabilitet selv i kraftig sidesjø. Den går som på skinner, uten mye giring, men siden den er så grunn og har mye vindfang, er den følsom for sidevind.
Jeg har laget rette, pågående linjer akterover i undervannsskroget - nærmest omvendte kiler - som gir godt løft. Buete linjer gir vakuum med det resultat at båten graver seg ned akterut. I baugpartiet har jeg laget kraftige "kjaker" som gir et godt løft i motsjø.
- Ble det dyrt?, spør vi, sittende i den velduftende knusktørrheten.
- Det har vel gått med furu for 15 000 kroner, limet er dyrt og så er det noen tusen skruer. Motoren fikk jeg kjøpt billig brukt. Tja, sant å si vet jeg ikke - men rundt 100 000, kanskje?
Mer båt har ikke mange selvbyggere fått ut av pengene, det er vi ganske sikre på.