Carl Emil Petersen

-Det fineste er å være underveis

- Alt, absolutt alt! svarer Carl Emil Petersen, ishavs- og jordomseiler, globetrotter og fjellklatrer, på spørsmålet om hva havet har betydd for ham.

AV STEIN KAGGE

-Kan du ikke snakke om noe annet enn båt? spurte jentene da unge Carl Emil var på fest. -Hva skulle det være? kom det, lett undrende. Fra en ung mann som, da han kom hjem til Norge via Sverige fra tysk krigsfangenskap, hadde med seg linolje til båten i stedet for silkestrømper til kjæresten.
Båten, hans kjæreste eie, var en seilsnekke han hadde kjøpt kort før krigsutbruddet i 1939, for 200 kroner. Summen samlet ved at 14-åringen gikk med Aftenposten og samtidig plukket flasker som han hevet pant for. For de som tror at Carl Emil Petersen, som bærer av det tradisjonsrike familiefirmaets navn, ble født med en sølvskje i munnen, må tro om igjen. En frodig fantasi preget oppveksten, ikke en frodig økonomi. Og den frodige fantasien forstår man jo at mannen har beholdt, selv om økonomien etterhvert havnet i lykkeligere omstendigheter.
Ifølge et kinesisk ordspråk som Carl Emil har tatt til sitt hjerte, finnes det ingen varig lykke, bare lykkelige øyeblikk. Er det jakten på disse lykkelige øyeblikk som har drevet ham ut på alle ekspedisjonene, fra jordomseiling til soloferd over Grønland, fra padletur langs Mackenzie River til klatring i Himalaya, fra Sydpolen til Den kinesiske mur?

Hell i uhell

Carl Emil trekker på skuldrene - han jakter ikke nødvendigvis på de lykkelige øyeblikkene. De kommer som perler på en snor, slik han ser det. -Du kan til og med oppleve dem i en konsentrasjonsleir, for eksempel ved å snuble over en uventet matbit eller ved at du klarer å gjøre noe faenskap mot en av vokterne, fastslår han. Også når vi stiller Carl Emil spørsmålet om hva som har utløst den helt store lykkefølelsen, er han i tvil. For det er jo så meget å velge mellom. Stort føltes hjertet første gang unge Petersen krysset Skagerrak i åpen båt, selv om de havnet i Fredrikshavn i stedet for på Skagen. Den ikke helt ubetydelige feilnavigering skyldtes at kompasset, et nyinnkjøpt av typen Silva og utvilsomt bedre egnet til bruk i skog og mark enn som veiviser på de ville vover, var plassert på en jernkasse. Som sørget for opptil flere graders større deviasjon enn i kartet. Et hell i uhellet var det jo at de ikke ble lurt vestover, da kunne det blitt Englandstur i stedet.
Som den språkets mester han er, har Carl Emil festet tankene om sin største seileropplevelse i noen lyriske linjer: -Jeg har seilt de syv hav - opplevet deres blågrønne, duvende mykhet - og frådende velde. Jeg har lyttet til passatens sang i riggen over en skummende skøyte og kjølt meg i Nordishavets kalde skjønnhet. Den første kryss - som det første kyss - med den frydefulle frihetsfølelse - i skyggen av det dypeste alvor - glemmes aldri. Seilasen med de første slag i det ukjente står for meg alltid klarest i erindringen. Ikke fordi det var den første, men fordi det også nesten ble den siste......
-Men det vil som kjent helst gå godt, smiler han.
Godt gikk det også mange år senere, med "Rundø" utenfor Nordøst-Grønland. I tillegg til vanskelige isforhold kom også skodda sigende, og faren for en katastrofe var overhengende. -Da vi så fant veien inn til Scorebysund, var det jo med helt spesielle følelser, lar han oss forstå.
Landkjenningen første gang de krysset Atlanterhavet og fikk Barbados inn på baugen, er også en opplevelse Carl Emil aldri glemmer. Det var Erling Brunborg som oppdaget konturene av land først, naturlig nok ettersom Carl Emil er nærsynt. -Jeg ser det! ropte Erling, da det første lange strekket på "Rundø"s tre års jordomseiling var tilbakelagt.

Herlige tropenetter

-Men det må da være fryktelig ensformig å seile disse lange strekkene, ikke minst når du ligger der og dasker i passaten, blir ikke monotonien nesten klaustrofobisk?
Carl Emil rister først energisk på hodet, så ler han godt av vår totale uvitenhet. -Nei, det er en vidunderlig følelse. Dagen og vinden driver over deg, der du seiler mot en horisont som alltid flytter seg foran klyverbommen. Så faller natten på, og du kan følge stjernene som dukker opp bak båten, passerer over hodet ditt, for til slutt å synke ned i havet foran baugen. Av og til var opplevelsen så stor at du ikke hadde lyst til å legge deg til å sove.
Hvilke samtaleemner pleier to mannfolk på en slik tur?
-Erling og jeg er veldig forskjellige. Vi har vært gjennom mye i fellesskap opp gjennom livet, men når vi var underveis i Rundø, kunne det gå dager da vi omtrent ikke snakket sammen. Men så opplevet vi at når den ene plutselig skulle si noe, så var den andre i ferd med å si nøyaktig det samme - så det var liten tvil om at vi var mentalt samkjørt!

Hønsetjuven

Ordentlig redd kan ikke Carl Emil huske å ha vært. Spent, ja - sogar til bristepunktet, både til sjøs og på landjorden. Som da han ble arrestert av okkupasjonsmakten i 1943. -Jeg var spent da også, spent på hvordan jeg ville tackle et forhør, om jeg kunne lyve så folk ville tro meg. Krigen lærer deg også til å lyve, bedra og stjele. Vi stjal fra tyskere og nazister for å skaffe mat til gutta på skauen, til og med levende høner - og om jeg da var redd for noe, så var det å bli arrestert som hønsetjuv!
I den kjappe vurderingen av hva som måtte gjøres i en krisesituasjon, har han følt opptil flere ganger hvordan adrenalinet blir pumpet ut i systemet når båt eller liv eller begge deler sto på spill. Men den store redselen, den som lammer både tanken og muskulaturen, har Carl Emil aldri opplevet. Det er vel derfor han fortsatt er blant oss.
Redd var Carl Emil heller ikke da de innfødte på en Stillehavsøy, under jordomseilingen med "Rundø", lærte ham å dykke ned til 25 meter, ved hjelp av "naturmetoden". Men hva med trommehinnene, tåler de trykket?
Han nikker. -Ja, det er bare å holde seg for nesen og blåse, sier Carl Emil - som om et slikt dykk skulle være den naturligste ting av verden.

Aldri øl på krita

Men når man ankommer en slik paradisk øy, hvor tiden tilsynelatende står stille og hvor menneskene vet å leve, er det ikke lett å si til seg selv at "her vil jeg bli, nå har jeg funnet min øy". Hvordan unngikk mannskapet på "Rundø" å bli beachcombers, eller strandboms, på godt norsk?
Svaret på dette kommer også enkelt og greit:
-Ved at du aldri kjøpte øl på krita!
Det er ved etableringen av slike gjeldsposter at du først selger sekstanten, deretter annet utstyr ombord, inntil båten er ribbet ned til den totale sjøudyktighet. Da når du heller aldri hjem.
Men det gjorde da altså Asker-kameratene. Høsten 57 hadde de sett Sørlandskysten forsvinne bak båten, våren 1960 kunne et begeistret Norge ønske Colin Archer-skøyta og mannskapet velkommen hjem. Ingen som var til stede på Rådhusplassen, glemmer hyldesten som ble våre to nye nasjonalhelter Erling og Carl Emil til del, selv om man ikke nådde helt ut til Honnørbryggen, der ordfører Brynjulf Bull tok i mot jordomseilerne på Oslos vegne.
Hvorfor dette voldsomme fremmøtet? Jo, i løpet av snaut tre år hadde de to, gjennom en artikkelserie i Vi Menn, lagt grunnlaget for såvel en solid opplagsøkning av selve bladet som for Den Store Drømmen hos sine samtidige. I mer enn to år hadde vi, som tørre svamper, suget opp hver dråpe av beretningene fra verdenshavene. Vi hadde såvidt skrenset over forræderiske korallrev sammen med våre helter, vært på utkikk etter sjørøvere som heldigvis aldri dukket opp, og badet - iallfall det -med skjønne vahiner, hvis lange sorte hår fløt bak dem i månestripen.
Og Drømmen skulle forplante seg videre. For to måneder siden returnerte familien Petersens yngste, Johan Jørgen, fra en enda lengre tur - av nesten fem års varighet. -Han var 20 da han dro ut og 25 da han kom hjem, sier en tydelig stolt far. For sønnen tok ingen snarvei gjennom Panamakanalen, de gikk ned til Antarktis og rundt Hornet. Og for å ha vært litt nordpå også, la de veien om Grønland.
Faren regner ikke med at sønnen skal få tilpasningsproblemer. -Det er vanskeligere å bryte opp fra en velordnet tilværelse og gå over til å leve fra hånd til munn enn det er å komme tilbake, sier Carl Emil. Og i hans munn er det ikke vanskelig å fastslå at det dreier seg om en ekspertuttalelse!Selv kom han tilbake til Valler skole høsten 1945, skolegangen avbrutt med arrestasjonen i 1943. -Forut for arrestasjonen hadde skolen vært et skalkeskjul, et leke- og gjemmested for virkelighet og øvrighet. Vennene ble viktigere enn lærdommen, og tanker om et liv etter freden ble mer som en midtsommernattsdrøm. Med blandede følelser vendte jeg så tilbake til skolen høsten 1945. Min tysklærer oppdaget ikke at jeg kunne tysk, min religionslærer likte dårlig at jeg var troende ateist og gymnastikklæreren mente jeg var en pyse som ikke ville løpe på kommando. Dette til tross, eller nettopp derfor, ble alt så overveldende deilig. Fryktløst kunne du hevde din gale tro og mene hva du mente. Det første året var som en uslepen diamant, det neste ble en funklende, rød rubin. Smertens sløve sag saget ikke mer

Korea redningen

Etter avlagt artium havnet Carl Emil i familiefirmaet, satt på kontoret i familiefirmaet som yngstemann, sorterte sirkulærer og konvolutter og kjedet seg med anstand. Helt til Koreakrigen brøt ut i 1950, da ante han igjen muligheten til å lære verden bedre å kjenne.
-Når jeg meldte meg til tjeneste i det norske sanitetskompaniet, bunnet det nok også i at det var Røde Kors som reddet meg ut av Tyskland på tampen av krigen. De Hvite Bussene bragte meg fra konsentrasjonsleiren til Sverige, der jeg ble frisk av en tuberkulose som utvilsomt ville tatt livet av meg i fortsatt fangenskap.

Fine bekjentskaper

Selvfølgelig ble ikke tjenesten ved dette Norges svar på M.A.S.H. noe strengt rutinemessig oppdrag - det er jo stadig Carl Emil Petersen vi snakker om. Som en av to norske deltagere ble han valgt ut til en PR-tur til USA, hvor Carl Emil fikk håndhilse på president Truman. Og under en middag på selveste Waldorf Astoria i New York, hadde han gleden av å sitte ved siden av utenriksminister George Marshall, eks-generalen som ga sitt navn til den enorme økonomiske støtteoperasjonen USA iverksatte i Europa etter krigen. -Det var veldig spennende å sitte der og snakke med en av USAs mektigste menn, det ga deg følelsen av å kunne ha en aldri så liten innflytelse på verdens skjebne.
Etter 14 måneders tjeneste skulle Carl Emil hjem og fikk sin flybillett. Men Carl Emil møtte ikke opp ved avgang - han solgte billetten og haiket hjem - en ny opplevelsesrik tur!
Siden gikk det slag i slag. Og det viste seg at unge Petersens oppfinnsomhet ikke var begrenset til påhitt av nye reisemål. Han etablerte seg også som forretningsmann, som papirgrossist i den bedriften hans oldefar hadde startet. Hvor han idag, i en alder av 69 år, hevder å være "pensjonist på heltid". Men sekretæren i firmaet, som nå for lettvinthets skyld bare bærer fornavnet Carl Emil - firmaet, altså, ikke sekretæren - synes å vite bedre når man kontakter henne.
-Men du må jo ha hatt en utrolig evne til å delegere når ikke firmaet er gått dukken som følge av din ustoppstanselige utferdstrang?

"Ovale ferier"

Carl Emil nikker og rister på hodet sånn omtrent samtidig. Vet ikke helt hva han skal svare på det.
Jeg har hatt en dyktig kollega, Dagfinn Strøm, som tok seg av det meste i mitt fravær. Men når det er sagt, så vil jeg også gjerne få understreket at etter jordomseilingen har jo ikke fraværene mine fra kontoret vært av den helt store varigheten - og ferie skal man jo ha, også som bedriftsleder. I mitt tilfelle har de vel kanskje vært noe ovale, som under turen over Grønland. Men jeg har da også visst å kombinere reiser og business. Da jeg dro til Svalbard, for eksempel, var jeg innom alle kundene oppover langs kysten og fikk mange positive tilbakemeldinger på akkurat det. Og selv om jeg synes det er morsommere å balansere på den kinesiske mur og krafse i kanten på Mount Everest enn å spekulere på børsen, er det nok bare de som kjenner meg dårlig, som oppfatter meg som en ishavs-playboy!

Maratonmannen

Selv om havet betyr alt for Carl Emil Petersen, slik at han før han giftet seg, var redd for at hustruen skulle "lokke ham inn mellom trærne" - friluftsmenneske som hun er - så har han , etter fylte 50, også funnet glede på landjorden, både i skisporet og på sykkelsetet. Maraton på sykkel - Den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo - og maraton på ski, med Birkebeinermerket som belønning. Dette ble utgangspunktet for beslutningen om å gå i Nansens spor - eller det som måtte være igjen av dem etter 100 år - over Grønland.
Birkebeinerveteranene på Skistua ved Frognerseteren var ikke så rent lite skeptiske til denne turen. For selv om Carl Emil hadde vært med på det meste, betraktet man ham ikke som noe overmenneske, glad som han er i en saftig biff og øl og dram og de fleste av livets øvrige goder. Og i tillegg nærmet jo mannen seg 60! Det vi ikke gjorde regning med, var Carl Emils viljestyrke.
Både i 1976, da han var påmønstret en selfangstskute og året et ter, da han i 1977 la ut med "Rundø" på båtens siste ferd, hadde Carl Emil opplevet Grønlands tiltrekningskraft: "I sikt ser du fjellene i vest, med breen bak, noen ganger som en mørk, truende, nesten uhyggelig vegg. Straks etter styggvakker i spillende sol. Mot natt aller vakrest. Veneblodrødmende under synkende sol ligger breen og lokker: Kom da vel. Jeg er eventyret, usminket, ekte ren. Litt av en dame! " skrev han selv.I 1983 - nær 100 år etter Nansen - erobret Carl Emil denne damen. Men mutters alene i isødet på breen, led han ikke under ensomheten der han krøp inn i teltet hver kveld, før råkulda fikk tak i kropp og sjel? -Min legning er slik at jeg ikke føler meg ensom når jeg er alene. Da jeg var arrestert og satt i enecelle, følte jeg meg langt mindre ensom enn da jeg kom til leiren i Tyskland. Hadde spenningen vært kunstig? spurte Carl Emil seg selv under den siste dagsetappen over Grønlandsisen. Og han ga selv svaret: -Jeg tror tilfredsstillelsen var den følelsen som fikk overtaket. Jeg hadde planlagt en tur ut fra noe jeg bare hadde teoretiske kunnskaper om. Jeg hadde forberedt meg rimelig godt og hadde gått mot målet med trass og glede.
-Den fineste følelsen ligger jo i dette å være underveis mot et mål du har satt deg, hva enten du går på ski eller seiler over store havstrekninger, ikke i å nå selve målet. For da er det på en måte slutt - som med livet selv, sier han.
Innledningsvis spurte vi Carl Emil om drivkraften bak alle hans ekspedisjoner, om det var jakten på de lykkelige øyeblikk. Noe egentlig svar fikk vi ikke da. Men når vi spør ham om hva det var som fikk Erling og ham selv til å bestige et 1200 meter høyt vulkansk fjell på Galapagos, for å se ned i krateret og finne ut hvordan det så ut der, så gir i grunnen svaret seg selv. Både på det spørsmålet og på hva som er drivkraften bak et utrolig opplevelsesrikt liv:
Nysgjerrighet. En guttaktig trang til å få vite. Sammen med en dyp og ekte kjærlighet til havet.