De ukjente rekorder

De ukjente rekorder:

Norsk 25 foter til USA i 1933

I nr. 12/97 skrev vi om Uno Eckblom fra Åland som i 1939 seilte til New York med en ni meters motorbåt. Alt i 1933 dro brødrene Hamran fra Honningsvåg til verdensutstillingen i Chicago i en selvbygget 25 foter. Det var ikke penger til motor, så de tømret igjen propellhullet og rigget seg så de kunne seile med vinden.

AV ANNE MARIT KLOKK

Forfatteren og bygdehistorikeren Edvard Elsrud var fra Hedalen og en skogens mann. I 1984 ga han ut boka Blomster-Hans om eventyreren Hans Hamran som sammen med broren Harald seilte over Atlanteren i den minste båten som inntil da hadde fullført en slik overfart. Hans Hamran slo seg til slutt ned som eneboer og tømmerhugger i Hedalsskogene i 1949 og utviklet seg til å bli en kjent bygdeoriginal og livskunstner.
Det er turen over Atlanteren i den selvbygde lille båten som fengsler oss. Brødrene Hamran hadde mye sjømannsblod i årene. Deres grandonkel, ishavsskipper Johan Adrian Johannessen fikk bygd en båt i Rosendal i 1872, som han solgte til Roald Amundsen. Det var Gjøa som senere seilte gjennom Nordvestpassasjen til Alaska fra 1903 til 1906. Også på morssiden var det sterke sjøfolk fra Balsfjord, som bygde ishavsskuter og levde av fe, fiske og ishavsfangst.
Hans Hamran ble født i 1902 og vokste opp på fjorden. De var seks barn og bror Harald var eldst. De rodde ut i all slags vær og hadde bare Vårherre og roret å stole på, som Hans ofte sa. Han vokste opp i en svært religiøs familie. 15 år gammel jobbet han på fiskebruk og i 1919 dro han på ishavstur og selfangst. Det var et blodbad, også blant mannskapet med drikking og knivslåssing under dekk. En vond tid, men han lærte å ta igjen. I 1921 dro han på lofotfiske og senere finnmarksfiske i åpen båt.

Fra Valdres til USA

Hans hadde tidlig lest om Valdres og drømte seg dit. Da han fikk onnejobb hos en bonde der, havnet han i Hedalen og opplevde en uforglemmelig sommer. På høsten hadde han spart opp nok penger til Amerika-billett, og der trampet han rundt et par år før han gikk til sjøs og var flere år i fruktfart mellom Karibien og østkysten og senere jorda rundt.
I 1932 kom han hjem og traff broren Harald som hadde vært ute i verden siden 1911. De hadde ikke snakket sammen disse årene og begynte begge å lengte ut igjen. Det var elendige tider hjemme og Amerika lokket med jobb og nye sjanser. Harald fikk ideen at de to skulle bygge seg en båt og seile over Atlanteren. Høsten 1932 dro han sørover til Flekkefjord hvor han fikk jobb på et båtbyggeri. Der kjøpte han et såvidt påbegynt skrog billig og arbeidet med det om nettene.
Harald skrev hjem, og Hans dro sørover. Begge jobbet intenst med "amerikabåten". Da de skjønte at de ikke hadde penger til motor, tømret de igjen propellhullet ombord i det som noen senere kalte for en nordlandsbåt, andre kalte den færing eller snekke. Sikkert var det at båten var klinket av trekvarttoms bord, var 25 fot lang og stakk bare en drøy meter under vannlinjen. Midtskips var det kun en halv meters fribord. De laget et slags dekk av halvtoms pløyde bord for å holde sjøene unna. Under noen prøveturer på åpent hav, fant de ut at den lille båten ikke var så verst i grov sjø. Den fløt som en kork på de svære bølgetoppene og raste nedover i bølgedalene, omgitt av vannvegger på alle kanter.

Hans egen historie

Denne underlige ferden er snakket inn på lydbånd av Hans Hamre selv og referert i Elsruds bok. Han forteller en nøktern historie uten store ord, om båten, turen, alle de snille menneskene de traff og all den pinlige viraken da de kom fram til USA og ble mottatt som helter.
De dro fra Kristiansand i mars 1933. Målet var verdensutstillingen i Chicago samme høst. Båten ble registrert, den minste noen sinne for utenriksfart. Den var ikke bygd for skarpseiling og heller ikke for kryss, så de drev sørover langs Jyllands vestkyst til Helgoland, hvor de ble gjestfritt mottatt og slept langt ut for å få god bør videre på turen sørvestover. De kom seg over Kanalen til England, hvor de dro båten opp på stranden og skrapte og malte bunnen og skaffet proviant.
Skumle Biskaya sto for tur. De lå for drivanker i dårlig vær og kom helt ut av kurs. Noen franske fiskere fortalte dem hvor de var og ga dem et godt langt brød! Omsider havnet de i Spania ved Bilbao hvor de ikke gikk i land, men begeistrede fiskere kom ut til dem og ga dem både fersk fisk og kjøtt. En frisk nattseilas rett vestover fikk dem rundt nordvestpynten av Spania. Da var alt ombord gjennomvått, bortsett fra kavring og andre tørrvarer i vanntette spann som fløt i vann nedi rommet. Solen varmet godt og seilene førte båten videre sørover. De fikk tørket opp og varmet seg skikkelig før de seilte inn til Lisboa, hvor de ble noen dager. Hver gang de gikk i land, måtte de gjennom samme papirmølle og karantene.

Kanariøyene

Etter å ha proviantert mye olivenolje og annet nødvendig, brukte de en uke på turen til Kanariøyene. De hadde ingen navigasjonsinstrumenter ombord, bortsett fra et lite kompass, og det var umulig å beregne hvor båten ville få landkjenning da det ikke var mulig å måle solhøyden nøyaktig. De så Teneriffa, men gikk forbi Santa Cruz videre til en liten fiskerlandsby, hvor de ble hjulpet på alle tenkelige måter. Folk bar båten på land, malte den, holdt fest for brødrene og ga dem avskjedspresanger og fulgte dem på veien.
Vestindia neste. 2800 nautiske mil. Båten var nå døpt "Tradewind" i håp om at passatvinden ville behandle dem pent. I vakkert vær gikk de først sørover. Alt var vel og de var ved godt mot. Forbi Kapp Verde-øyene dreide de rett vestover og prøvde å finne en parallell som kunne føre dem til målet. Med all duk heist og et par ulltepper i tillegg, gikk det unna. Ønsket om ferskmat ble oppfylt av flyvefiskene som nærmest dalte frivillig ned i båten om natten. Det var bare å plukke dem opp og steke dem i pannen.

24 døgn over dammen

Etter 24 døgn så de Vestindia og gikk inn til St. Thomas. Landingspapirer gikk gjennom som en lek, og alle ville hjelpe de to norske vikingene. De fleste på øya den gangen snakket dansk og ville diskutere saker hjemmefra. Etter St. Thomas fikk de uvær på vei nordover og en smak av syklonene. Pumpene var gått i stykker. En styrte mens den andre brukte en bøtte til å lense med. "Det gikk bra", refererer Hans kort.
24 døgn senere får de godvær og nærmer seg Long Island, slipper formalitetene og skjærer over sundet mot Brooklyn, hvor pressen allerede var tipset fra karantenestasjon og hadde møtt fulltallig opp. Det var ingen grenser for oppmerksomhet. Det ble nok litt voldsomt for de to seilerne med alle norskamerikanerne og førstesidestoff en hel uke. Hans flyttet til slutt på hotell for å få ro. I løpet av to uker i Brooklyn hadde de solgt tusenvis av kort med fotografier av båt og mannskap og holdt foredrag, så de hadde penger til å dra videre på kanalene til Chicago. De slapp sluseavgift helt opp til Buffalo hvor en av de store skipsrederne møtte opp og sa at de ikke kunne gå lenger så sent på året på grunn av motstrøm, og han tilbød dem å ta Tradewind på en vestgående malmbåt.

Skjegg og pannekaker

Det syntes brødrene var helt greit og da de kom til Chicago, fikk de straks plass på verdensutstillingen. Det morsomste var å få medalje som de eneste norske, til tross for at også skoleskipet Sørlandet hadde vært der. De snakket og fortalte om overfarten til de ble trøtte av det. Folk ville selvsagt vite hvordan de hadde klart seg med mat og vann, og høre om hvordan de to 250 liters tønnene med ferskvann ble rengjort og fylt hver gang de var i land. Utenom flygefisk og kavring gikk det i noe spekemat og salt fisk. Pannekakene var likevel det viktigste. Stekt i olivenolje og krydret med sukker. Stekt under dansen opp og ned i bølgedalene, så pannekakene hadde underlige fasonger ingen husmor ville godkjent. Men for Hans og Harald var det snadder.
Skjegget hadde vokst under hele havseilasen og da de ville barbere seg i New York, fikk de ikke lov. Først i Chicago tok de skjegget under mye latter fordi de syntes de ble så snåle. De var sammen på utstillingen en måned, og solgte deretter båten til en norskamerikaner i Chicago som like etter ga den til det norske museum i Decorah i Iowa.
Det merkeligste på turen, skriver Hans, var at de aldri følte redsel eller noe sånt. Kanskje fordi det hvert minutt var noe å stelle med. Hans dro videre vestover og fortsatte med sine foredrag mens Harald reiste hjem til Norge. Han bygde seg en ny båt, Tradewind II som han reiste ut igjen med alene høsten 1934. Harald forsvant i Biskaya, en tragisk slutt på en drøm om å komme til varmere strøk igjen, noe han elsket.
Storebror så det store i det Hans og han hadde gjort sammen. Å komme til Amerika i en 25 fots båt, den minste som noen gang hadde klart det. Hans kunne ikke se noe stort ved det. For ham hadde de bare seilt over.

De ukjente rekordene

Båtmagasinet ble tipset om Hamran-brødrenes fantastiske Atlanterhavskryssing av sønnen til båtbyggeren brødrene jobbet for i Flekkefjord, han som de i utgangspunktet kjøpte amerikabåten sin av. Boken til Edvard Elsrud finnes ikke lenger i handelen, og forfatteren er gått bort. Forlaget Grøndahl hadde ett lagereksemplar som vi har fått låne. Bildene du ser her er fra denne boken.
Det viser seg at rekorder er til for å slås. Det finnes mange ukjente eller glemte rekorder til havs, og nordmenn har alltid på offensiven. I neste nr. skal vi rippe opp i en gammel historie om "Brudeegget Uræd" som dro fra Ålesund til Amerika, verdens første helt overbygde livbåt som i 1904-1905 brukte fem måneder på å komme seg fra Ålesund til Boston. Egget er til restaurering, og planen er at båten skal seile inn på havna i Ålesund 7. august under byens 150 års jubileum. Vi oppfordrer leserne til å komme med "glemte dåder og rekorder" som er skikkelig dokumentert.