Fartøylaget KNM ALTA: Gode miner i ledig stil

Fartøylaget KNM ALTA:

Gode miner i ledig stil

En kveldsstund på vei ut Oslofjorden ombord i minesveiperen M314 Alta tar vi oss i å beklage at vi aldri kom i marinen. Inntil vi oppdager at dette slett ikke er marinen, men et museum. Og at mannskapet er en gjeng glade gutter og to jenter som nedlegger tusenvis av dugnadstimer for å holde Norges største trebåt i stand. På ”Alta” holdes marinens stil og tradisjon i hevd – så lenge det ikke går ut over kosen.

Straks man er ombord på ex-KNM Alta spør man seg hva som motiverer en hard kjerne av 30-40 godt voksne gaster til å forbarme seg over en minesveiper fra 1953. En dame som avkrevde sine beilere 14.000 dugnadstimer i løpet av fjoråret. En trebåt på hele 144 fot bygget i amerikansk furu, nesten uten en bit magnetisk metall ombord. Vel finnes det bare ett eksemplar igjen her i landet, men man skulle tro at en 144-fots trebåt kostet mer enn den smakte. Årets første tur til Horten ga mye av svaret på hvorfor noen orker å engasjere seg i Henne - at mennesker godt inne i pensjonsalderen frivillig én kveld i uken kan finne glede i militær kutyme. Men det er bare et lett drag av militær stil og kustus ombord på M314 Alta – hvor sosialt fellesskap og samhold er langt mer betegnende for stemningen. Miljøet ombord er sjeldent bredt sammensatt – av mennesker fra alle lag i samfunnet, med en felles glødende interesse for kystkulturen og Sjøforsvaret som bindemiddel.

Horten

Båtmagasinet ”mønstret” på M314 Alta da hun avgikk med kurs for Karljohansvern i Horten en fredag kveld sent i april. Nøyaktig klokken 1800 bakket hun ut fra kai nedenfor Akershus Festning hvor hun har hatt fast plass siden Fartøylaget M314 Alta overtok båten i 1996. Formell eier er Forsvarsmuseet, men Fartøylaget har ansvar for drift og vedlikehold – og må finansiere arbeidet selv.
Når M314 Alta seiler, er kommandolinjene klare, her følges det militære mønsteret så langt det passer. På brua står blant andre Sven Ellefsen, nestkommanderende ombord. Han gir sine ordre via talerør til styrhuset som ligger et dekk under. Herfra effektueres ordrene fortløpende, kontrollert, smidig og effektivt. Alle ombord vet hva de skal gjøre og kjenner sin plass. Her handler ikke striper om makt, men om hvilke oppgaver man har ansvar for. Noen trives best på broen med nesen i kartet, mens andre har stelt i byssa hele dagen og serverer en nydelig hjemmelaget fiskesuppe til kvelds. Atter andre sverger til det praktiske, mens enkelte har et nærmest religiøst forhold til det som foregår i maskinrommet.
- Det er ganske forunderlig, men her betaler altså folk sin egen kost, de går fire timers vakter og får kjeft om de gjør noe gær’nt, og allikevel er det så mange som vil være med, sier en av gutta idet Ildjernet passeres. Vaktene er fordelt og stemningen stabilisert ombord. Vi blir med NK Ellefsen ned i mannskapsmessen hvor maten serveres ”menige” og ”offiserer” i skjønn og munter forening.
- Turen er fremfor alt en belønning for alle dugnadstimene som blir lagt ned i løpet av vinteren. Timene med dugnad og vedlikehold er nemlig atskillig flere enn timene som tilbringes under fart i rom sjø. Av flere årsaker, både praktiske og økonomiske, kan vi ikke dra på tur hver gang vi har lyst. Derfor følger vi en seilingsplan som er satt opp i samarbeid med Sjøforsvaret, forteller Sven Ellefsen, som i sin ungdom avtjente tyve måneder på Alta og hennes søsterskip.

Minesveiper

De to åttesylindrete GM Detroit hovedmotorene på 880 bhk gir fra seg en nydelig lyd idet farten økes ut mot Dyna fyr. Årets første offisielle tur går alltid til Horten, hvor Fartøylaget har et stort delelager som de overtok sammen med båten. Mye av utstyret ombord har for lengst gått ut av produksjon, noe som gjør det ekstra utfordrende å holde Alta intakt slik hun var da hun gikk ut av tjeneste. Gutta som trives best i maskinen snakker med varm forventning i røsten om hva de skal lete etter på delelageret i Horten
Da Alta fortsatt var i aktiv tjeneste, var sveiping av sjøminer hennes oppgave. For å unngå selv å sprenges av magnetiske miner består båten så å si utelukkende av ikke-magnetisk materiale. Båten har også et avmagnetiserings- eller Degaussing-anlegg bestående av flere kilometer lange kabelslynger i dekk og skrog. Skrog og overbygg er i oregon pine og kryssfinér, mens alt metall er spesielle legeringer. Ankjerkjettingen er i bronse og jern mens ankrene er i ren bronse. Også motorene er laget i forskjellige lettmetaller og bronse for å unngå forstyrrende magnetisme. De åttesylindrete GM totaktsmaskinene er et sjeldent syn – to til fremdrift og to sveipeaggregater som produserer strøm til sveipet. Disse aggregatene leverer strøm nok til en by med 3.000 innbyggere.
- Motorene maler som en katt. Da jeg kom ombord igjen for fem år siden, 28 år etter at jeg hadde tjenestegjort ombord, var det som å vende bryteren 28 år tilbake da motorene startet, sier Sven Ellefsen.

Hugget

- Det hele startet over en kaffekopp. Marinen har aldri hatt tradisjon for å ta vare på noe og har i stor grad konsentrert seg om det nye, forteller Odd Bergersen, som sammen med kameraten Lars Tobiassen begynte å forhøre seg om mulighetene til å overta et marinefartøy allerede i 1988. Etter hvert ble målet deres å sikre KNM Alta fra opphugging, noe som ble skjebnen for samtlige av hennes medsøstre.
- Både Tobiassen og jeg har vært i marinen som menige og har gode minner fra den tiden. Da vi begynte å arbeide for å overta et av disse fartøyene, hadde vi særlig et av de norskbygde i tankene. Disse hadde imidlertid ligget for lenge i opplag og var kommet for langt i forfallet. KNM Alta var derimot fortsatt operativ og gikk i tjeneste i den engelske kanal helt frem til hun ble overlatt til oss i 1996. Hadde vi på det tidspunktet tenkt over alle problemene vi pådro oss, hadde vi neppe gått løs på prosjektet. Men det er utrolig hva som kommer ut av litt galskap, mener Bergersen.
I 1996 var Fartøylaget i besittelse av M314 KNM Alta, hennes fulle navn som orlogsfartøy, som har gjort tjeneste for tre land, i US Navy frem til 1954, deretter den belgiske Marinen, og fra 1966 i Den Kongelige Norske Marine. KNM Alta tilhører den såkalte Sauda-klassen, ble konstruert av Sparkman & Stevens Inc. i New York og bygget ved verftet Hodgeson Bros., Gowdy & Stevens East Boothbay i Maine i USA. Totalt besto klassen av ti fartøyer, hvorav fem ble bygget i Norge, blant annet i Risør og Hardanger. De fikk alle navn etter norske elver: Sauda, Sira, Tana, Alta, Ogna, Vosso, Glomma, Tista, Kvina og Utla. Nå er det bare Alta igjen, og hun er i minst like god forfatning nå som da marinen hadde henne – takket være hennes dedikerte beilere.
Er du interessert i Sjøforsvarets tilsvarende båter i dag, kan du lese om dette på side 69.

T