Jarles vindu mot havet

Jarles vindu mot havet

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
For en utenforstående er hjemstedet til Jarle Bjørklund en drøm. Lite nok til ikke å være en utopi, stort nok til å være beboelig. Her i Høyfallsvik en lørdag ettermiddag tidlig på våren nikker ivrige vårblomster blidt på hver side av grusgangen som leder ned mot det malingsslitte huset. Det ligger tilbaketrukket i kloven med døren generøst på vid gap - inn til stua der kunstneren og historikeren ønsker oss smilende velkommen, sittende foran PC’n med en hjemmebakt skive i høyre hånd. Alt mens han rekker oss den venstre til hilsen, forteller han oss hvor brødboksen er, og at det er øl i kjøleskapet.
Bevertet med rekenever og øl benker vi oss i stua, mens piperøyken leker dorskt i solstrålene som faller inn gjennom et av Jarles vinduer vendt mot havet og Jakterenna. Han forteller om huset han kjøpte for snart fjorten år siden, etter å ha tilbrakt seks års studier og fjorten år ved Sjøfartsmuseet i hovedstaden. Det lille stedet ved sjøkanten var ganske avgjørende for at han valgte jobben som konservator og bestyrer ved Ibsenhuset i Grimstad. En jobb han formelt sett ble sparket fra i februar.
- Det har vært en tung og dramatisk høst, men nå jobber jeg frilans og har det søkkanes godt, forteller Jarle fra sin posisjon ved utsynet. Vi får selskap av katten Lovinda. Som de øvrige beboerne av huset synes den harmonisk og menneskekjær – og den søker fanget.
- Lovinda svømmer. Frivillig også, når den føler at det er for slitsomt å gå rundt fjellet der borte. Da legger den på svøm, sier Jarle. Så blir det stille en liten stund, mens vi speider utover sundet. En sjekte kommer glidende. Jarle kan sitte timevis slik, vendt mot vannet. Ofte kan han skimte mastetoppen på en båt på vei inn Jakterenna og straks se hvilken det er. Den som hadde funnet åren som fyller Jarle Bjørklunds kunnskapskilde ville – om ikke annet – vært et klokere menneske, tror vi, og våger et spørsmål.

Det ideelle båtliv

- Hva er det ideelle båtliv for deg?
- Det er vanskelig å peke på, men at man én gang i året befinner seg med en pjolter i hånda og med horisont på alle kanter, er en hyggelig situasjon. Skjønt det er så mange typer båtliv man kan fryde seg over i øyeblikk. Alt fra å seile med store skip til å plaske rundt i en liten jolle. Men ofte er det slik at det før eller siden blir dårlig vær. Derfor opplever man veldig ofte at man lengter ut på sjøen, og når man først sitter der, lurer man på hvorfor man lar seg narre til dette gang etter gang. Men for meg er det en ideell kombinasjon å bo i dette landskapet og ha en åpen motorsjekte som ikke trenger allverdens vedlikehold. Da har man en båt man kan bruke året rundt.
- Hva kjennetegner fritidsbåtlivet i dag kontra for femti år siden. Hva har vi tapt og vunnet?
- Det har skjedd en polarisering og spesialisering innen flåten. Fritidsbåtbruken i dag er i stor grad preget av at båten er en seilende hytte. Den er sommerstedet for veldig mange. Den andre ytterligheten har vi fått i form av en mengde 14-fotere som passer inn under hytteforsikringen, og som fører til at godbåten settes på land mens man hele vinterhalvåret halser rundt med 14-fotingen. Det gir jo en del ulykker.
- Og så har farten i skjærgården økt med årene, sammen med støynivået. Man kan jo sitte og være gammel og grinete, men man må erkjenne at dette er en del av tidens puls. Unger liker fart og innenfor rimelige grenser egner sjøen seg for det. Personlig synes jeg det er viktigere å kunne dvele underveis. Det kan være vakre damer som ligger på svabergene, det kan være sel og sjøfugl og mye annet.

Egne damer

- Hvilke har dine båter vært?
- Gjennom 45 år var sjølivet knyttet til en 21/2 roms Bindalsfæring, bygget av gamle båtbygger Reppen i Bindalen. Jeg har hatt en skøyte bygd av Nils Øyen i Arendal, en liten åttringsjolle på ni fot fra Luktvasshei i Nordland. Og så altså denne ”greie motorbåden”, bygd i 1960 hos Tobiassen på Andabeløy, med en 8-10 Sabb. En fantastisk motor som av og til har gått så varm at malingen har flasset av den. Jeg har også hatt en 30 kvm krysser og et toårig forhold til Hroar Deges spissgatter Marie. Hun lå her nede om sommeren på lån. Jeg brukte henne ikke så mye, men kunne sitte ved vinduet og se på henne i timevis.
Som for å understreke temaet får vi selskap av Nora Ibsen, Jarles kone. At hun er teatermenneske og dramatisk anlagt følger naturlig av navnet. Hun beruser oss med en rask visitt, tilsier undertegnede som kokk idet vi får vite at det på kveldens meny står ”un gigot” før hun drar av gårde i dameselskap.
- Hva kjennetegner våre norske trebåter kontra andre europeiske?
- Jeg vil si at de beste av våre båter er det ypperste som er skapt innenfor norsk form og design. Nå snakker vi om estetikk, rett og slett. Se på Gokstadskipet, på bruksbåtene våre, de gamle sørlandssjektene. Det er båter med et nydelig linjespill. Og så kan du jo godt si at innenfor bruksrammer og økonomiske rammer har disse båtene vært søkkanes funksjonelle – de er en blanding av funkis og estetikk som treffer veldig godt.

Bevaring

- Hva har trebåten å bidra med i vår tid?
- Den minner oss på vår historie og vår tradisjon. Men den er også fornyet og utviklet gjennom moderne teknikker og materialer, skjønt det vil bli mer en plastbåt med tre image enn ekte. Så i første rekke vil jeg si dens bidrag ligger i nytelsen av god form og bevissthet på tradisjon. På den annen side er jeg altså ingen plastbåthater, jeg ser mange fordeler med plastbåt.
- Vi er kommet til et punkt hvor også plastbåten er blitt bevaringsverdig?
- Ja, for lengst. Vi har ikke vært flinke nok, men i det siste har en del skjedd. Bevaringsarbeidet er i gang når det gjelder innsamling av stoff, men det er veldig lite bevart av tidlige plastbåter. Sjøfartsmuseet har den første jolla som Herbert Waarum lagde, og en etnolog arbeider med innsamling av materiale om plastbåtens historie. Med tanke på hvor mange plastbåter som ble produsert på 50- og 60-tallet må man forundres over hvor de er blitt av. De fleste er nok brent.
- Det meste av kulturminnearbeidet i Norge utføres av privatpersoner rett og slett fordi de kjæler om ting de eier. På Sørlandet har totalt sett sommergjestene gjennom mange år tatt bedre vare på bebyggelsen enn de fastboende. Nettopp fordi sommergjestene ser det eksotiske i husene her, og at de har en forestillingen om at man i sommerdagene skal leve enkelt og landlig.
- Jeg stiller meg ofte spørsmålet om hvor mye man for offentlige midler skal satse i restaureringsarbeid. En del trebåtbyggere vil reagere på at man bygger opp et offentlig finansiert farøyvernsenter i Norheimsund når det altså finnes private båtbyggere som kan ta en slik jobb. Jeg synes det er en betimelig reaksjon. Det er viktig at man i Norheimsund tar vare på spisskompetanse, men det er like viktig å holde liv i tradisjonelle bedrifter. Det er hyggelig at gamle båter og fartøyer blir restaurert, og at man finner bruksformer som er samfunnsnyttige og kombinerer bevaring med bruk. I dette relativt velorganiserte arbeidet har Riksantikvaren spilt en ganske aktiv rolle, selv om midlene er små.

Kystkulturen

- Det bringer oss over på kystkulturbegrepet.
- Kystkultur er et veldig anvendelig begrep rent kulturpolitisk, fordi man konsentrerte så mye innsats om å søke de opprinnelige kulturer og kulturytringer som hadde overlevd i isolasjon i dalførene. Når man så oppdager at setesdøler deltok på sildefisket, blir jo dette kystkulturbegrepet litt sært. Vi vet at kulturen utvikles der folk bor, og jeg tror så mye som 90 prosent av Norges befolkning bor mindre enn ti mil fra salt sjø. Dermed snakker vi om en norsk kultur som er veldig preget av fiske og sjøfart, men ikke om noen egentlig kystkultur. Det synes jeg blir for komplisert. Begrepet er faglig sett uhåndterbart, men kulturpolitisk veldig anvendelig nettopp fordi man skal ta igjen et etterslep av forsømmelser. På fleip har jeg definert kystkultur som et oppsop av forsømmelser i norsk kulturminnearbeid. Sammenlignet med våre naboland står vi oss ganske bra. Vanskeligheten ligger i at man hele veien må velge hva man skal ta vare på i samtiden som kan overføres til kommende generasjoner, sier Jarle, som vet å ta vare på sine gjester. Det kombinerte arbeids- og spisebordet ryddes. Vi nyter lammestek, eller ”un gigot”, før natten senker seg over det lille huset.
Vi våkner av vårsolen som titter inn gjennom vinduene. Like etterpå hører vi et rabalder fra kjøkkenet, og straks etter befinner Nora Ibsen seg i døråpningen, bare for å ønske herren en riktig god natt, og en god dag. Hun har nettopp kommet hjem fra dameselskap, og klokken er blitt ni og ny dag i Høyfallsvika.