Nødnavigasjon 1: Bestikk, takk

Når elektronikken svikter

Hva gjør du hvis - eller når - det moderne navigasjonsutstyret slutter å virke? Hvordan du skal komme deg videre – og finne frem dit du skal? I denne serien lærer du det lille som skal til.

Del 1: Kystnavigasjon. Med bestikk og stedlinjer. November 2005.
Del 2: Bestikknavigasjon på havet. Med nødlogg og solkompass. Desember 2005.
Del 3: Posisjonsbestemmelse med radiopeiling. Også med lommeradio. Januar 2006.
Del 4: Astronavigasjon ”light”. Nødnavigasjon etter himmellegemer – for alle. Mars 2006.

Kurs: Nødnavigasjon del 1

Kystnavigasjon uten GPS

Bestikk, takk

Med kart, kompass og distanselogg er det ikke vanskelig å navigere langs kysten. Før GPS og andre elektroniske posisjonssystemer – og det er ikke SÅ mange år siden – navigerte alle på denne måten. Det bør du også lære deg. For sikkerhet skyld.

TEKST: TERJE BØLSTAD

Murphys lov er klar: Alt som kan gå galt vil gå galt, på det verst tenkelige tidspunkt. Selv om du har gardert deg så godt du kan – kanskje med en ekstra håndholdt GPS og reservebatterier – vil navigatoren(e) din(e) en eller annen gang slutte å fungere – når du minst venter det. Da må du være forberedt, og kunne litt om tradisjonell navigasjon. Heldigvis er det ikke så vanskelig. Du kan sikkert mye om det allerede.

Nødvendig utstyr

Først og fremst må du ha sjøkart for hele den planlagte turen i båten. Det skal være vanlige papirkart, selv om du kanskje normalt ellers bruker elektroniske kart. Til kartene trenger du også en parallellforskyver, en passer, bløt blyant og viskelær. Selv om båten har et fast montert magnetkompass, bør du også alltid ha et lite håndkompass om bord. I tillegg til at det kan fungere som reserve, kan det også gjøre nytten som et primitivt peilekompass. Har du også et skikkelig peilekompass, er det bra – men ikke absolutt nødvendig.
Vi forutsetter at båten har en distanselogg, slik at du til enhver tid vet hvor langt den har gått. Har den ikke det, skal vi neste gang vise hvordan du kan beregne fart og distanse uten en slik distanselogg. Det kan også være fornuftig å ha en maritim VHF-radio om bord. Blant annet fordi kystradiostasjoner og muligens andre spesielle fartøyer ofte kan peile dine signaler, og i et nødstilfelle finne ut hvor din båt befinner seg.
I dette kurset tar vi for enkelhets skyld ikke hensyn til verken misvisning eller deviasjon på magnetkompasset. Til nødbruk kan du antagelig med god samvittighet gjøre det samme. For tiden er misvisningen mange steder i Norge omtrent null grader. Deviasjonen i en liten plastbåt er også ofte så liten at den som regel kan ignoreres. Men er du andre steder enn i Norge – eller ønsker du mer nøyaktige kurser og kompassretninger, må du også ta hensyn til både misvisning og deviasjon.

Før logg

Du må til enhver tid vite hvor du er på kartet. ALLTID! Selv når du navigerer med GPS eller kartplotter. Bruker du vanligvis en kartplotter, skal du jevnlig føre logg, i en notisbok eller lignende. For eksempel hver halve time kan du skrive inn tidspunkt, GPSens posisjon og distanseloggen i boken. Gjerne også hvilken kurs og fart du har. De fleste dataene du trenger i loggen kan du lese fra kartplotteren. Navigerer du vanligvis med GPS og papirkart, kan det være like greit å føre bestikk, ved jevnlig å plotte/tegne GPS-posisjonen og skrive tidspunkt og distanselogg på kartet. Du trenger jo likevel å vite hvor du er på kartet. Begge måtene gir deg en posisjon å beregne bestikk fra, når/hvis GPSen svikter.

Bestikk

Å føre bestikk er å holde kontroll på hvor båten din befinner seg til enhver tid. Det gjøres ved å merke av båtens posisjon i kartet med jevne mellomrom, for eksempel hver halve time. Ved hver posisjon noteres også klokkeslett og distanseloggens teller. Hvis du ikke har nøyaktig posisjon, fører du bestikk bare basert på kurs og utseilt distanse. Den posisjonen du da kommer frem til, kalles ”bestikkplass”, ”etter bestikk” (eller bare EB). Den er sannsynligvis ikke helt nøyaktig. Hvis du bare seiler etter bestikk lenge – uten å få bekreftet posisjonen din, blir bestikkposisjonene mer og mer unøyaktige. Ved føring av bestikk uten GPS må du også forsøke å ta hensyn til båtens avdrift pga vind og strøm.

Nautisk mil

Avstander på sjøen måles alltid i nautiske mil – som vi ofte forkorter til nm. Én nm er 1.852 meter lang. Én nm er også det samme som ett breddeminutt, som kan måles på breddeskalaen på sjøkartenes sider (men ikke på lengdeskalaen på kartenes over- og undersider).

Et eksempel

I dette eksemplet oppdager vi umiddelbart når GPSen svikter, rett etter at vi noterte den siste GPS-posisjonen og distanseloggen. Se kartbildet under. Da kjenner vi vår nåværende posisjon, som vi har notert til å være 58 54, 547’ N og 010 46,204’ Ø. Den merker vi av på kartet. På breddeskalaen på en av sidene finner vi den nordlige bredde som tilsvarer vår posisjon, og trekker en horisontal rett strek. På lengdeskalaen på kartetes over- eller underside tegner vi på samme måte en vertikal strek fra det stedet som tilsvarer vår østlige lengde.
Vår nåværende posisjon er der hvor de to linjene krysser hverandre. Sjekk at det er gjort riktig. Det gjøres ofte feil ved avsetting av GPS-posisjoner i kartet. Der skriver vi klokkeslettet (1200) og distanseloggens nåværende (tilfeldige) distansetellerstand, som i dette tilfellet er 25,2.
Vi vet hvor vi skal videre, så vi tar ut en kurs i kartet på 285 grader. Vi styrer på kompasset, og forsøker å holde den ønskede kursen så godt vi kan. Klokka 1300 vil vi finne vår nåværende posisjon, etter bestikket (EB). Distanseloggen viser nå 28,4 nm. Ifølge distanseloggen har vi altså seilt 28,4 – 25,2 = 3,2 nm. Med passeren måler vi ut 3,2 nm, altså 3,2 breddeminutter, på breddeskalaen på kartets høyre side. Denne avstanden setter vi av langs kurslinjen, som tegnes på kartet fra stedet der vi mistet GPSen, i 285 graders retning (som har vært kursen vår.) Da har vi vår nye bestikkplass klokka 1300.
På karteksemplet har vi for tydelighets skyld tegnet med røde linjer og skrevet med blå tekst. Du bør bruke en bløt blyant, som lett kan vises bort igjen.
I vårt tilfelle oppdaget vi GPS-feilen rett etter at den siste GPS-posisjonen var registrert. Det var bare for å gjøre eksemplet enklere. I virkeligheten vil du sannsynligvis ikke oppdage feilen før etter en tid. Da var den siste registrerte GPS-posisjonen og distanseloggen kanskje for mange minutter siden. Ut fra distanseloggen må du da regne ut hvor langt du har gått på denne tiden – basert på noteringen av distanseloggen du gjorde siste gang. Den distansen markerer du så i kartet – fra den sist kjente posisjonen – langs en linje som tilsvarer den førte loggens kurs. Det blir din nåværende posisjon, EB.

Faste merker

Hvis du vanligvis bare holder deg nær kysten og stort sett går i de oppmerkede ledene, trenger du vel egentlig ikke en GPS navigator. Da er det normalt tryggere å navigere etter faste sjømerker som staker og fyr. Derfor blir det da heller ikke så dramatisk om GPSen skulle ta kvelden.

Peiling

Når man bare seiler etter bestikk, vil etter hvert bestikkposisjon bli mer og mer unøyaktig og usikker. Derfor er det viktig å få en bedre og mer troverdig observasjon en gang i mellom for hvor du egentlig er. Langs kysten kan vi relativt enkelt oppnå det med krysspeilinger med et peilekompass. Har du ikke et peilekompass, er et vanlig håndkompass nesten like godt. Et magnetkompass må alltid befinne seg lengst mulig fra andre magnetiske materialer om bord. Vi kan peile på sjømerker, fyr, kirker, landformasjoner eller andre kjente steder. Men kun på steder som vi vet hvor befinner seg i kartet.

Stedlinje

Når du har peilet retningen til for eksempel et fyr på land, skal det tegnes i kartet. Linjen skal tegnes i den peilede retningen, gjennom stedet som er peilet. Den resulterende linjen kalles en stedlinje, fordi vi vet at befinner vi oss ett eller annet sted på denne linjen. Stedlinjer kan som i dette tilfellet være rette linjer. Senere skal vi se at de også kan være sirkler eller uregelmessige linjer. I navigering på sjøen er alle former for posisjonsbestemmelse basert på stedlinjer. Stedlinjer kan fås fra kompasspeilinger, men også fra radiopeiling og peiling av himmellegemer som i astronavigasjon. Selv en dybdekurve i kartet kan være en stedlinje, når vi vet hvilken av dem vi er på. Det kan avleses fra båtens dybdemåler eller ekkolodd.

Observert plass

Stedet der to eller flere stedlinjer krysser hverandre, kalles en observert plass. I motsetning til en bestikkposisjon, er dette er rimelig nøyaktig posisjon. En best mulig observert plass bør baseres på flest mulig kryssende stedlinjer. Men i en nødsituasjon klarer det seg med to. Med tre eller flere, blir nøyaktigheten bedre. For at posisjonen for den observerte plassen skal bli så nøyaktig som mulig, bør vinkelen mellom stedlinjene ikke være for stor, og ikke for liten. To stedlinjer bør ideelt sett krysse hverandre med en vinkel på 90 grader. Ideelt for tre linjer er 60 grader. Selv om en observert plass som oftest er langt mer nøyaktig enn en bestikkplass, bør du regne med en usikkerhet på mange hundre meter. Kanskje mer i vanskelige tilfeller. En peiling med et håndkompass kan fort bli flere grader feil. En peilefeil på bare 3 grader gir en posisjonsfeil på hele 100 meter per nautiske mil i avstand til peileobjektet. Er objektet 3 nm unna, blir posisjonsfeilen 300 meter.

Avstand til fyr

Når du kommer utenfra og seiler innover mot kysten, vil ”ting” dukke opp i horisonten etter hvert som du nærmer deg land. I det øyeblikket et fyr dukker opp, kan du lese avstanden til fyret direkte fra en tabell basert på din egen øyehøyde over havet og fyrets høyde (som er trykket på kartet). Fyret kan om natten identifiseres ved hjelp av dets lyskarakter. Om dagen må du på forhånd ha en viss aning om hvilket fyr du forventer skal dukke opp i den aktuelle retningen. Så kan du peile fyret. Avstand og retning til fyret kan tegnes som to stedlinjer i kartet. Der de møtes, er din observerte plass. I tabellen under er bare øyehøyder over havet på 2 og 3 meter tatt med. Det er de mest aktuelle øyehøydene for brukere i små båter. Mer omfattende tabeller finner du i flere forskjellige båtbøker, og i lærebøker om kystnavigasjon.

Tabell som viser avstand til et fyr akkurat når det dukker opp over horisonten, basert på egen øyehøyde og fyrets høyde. Avstand (i nm) leses av til høyre for aktuell øyehøyde og under fyrets høyde.

Øyehøyde Fyrets høyde i meter (som står trykket på kartet)

Øvelse gjør mester

Hvis du ikke har øvd litt på forhånd, kan du ikke regne med å beherske klassisk kystnavigasjon den dagen når din GPS svikter. Derfor bør du allerede nå begynne å føre logg eller bestikk, selv om GPS og plotter fungerer som de skal. Underveis, når du har god tid og været er godt bør du nå og da slå av GPS og plotter, og trene på å navigere bare med kompass og distanselogg. Før bestikk på kartet, og sjekk bestikket ved stadig å finne ny observert plass ved hjelp av krysspeilinger og stedlinjer. Av og til kan du sjekke nøyaktigheten på arbeidet ditt ved å sammenligne med GPSens posisjon. Ønsker du å lære mer om dette, kan du kjøpe en bok om kystnavigasjon.

På havet

Det generelt vanskeligste ved nødnavigasjon er å finne en sikker posisjon, det vil si en observert plass. Langs kysten er det relativt greit – som vi har vist her – men verre blir det når vi mister kysten av syne. Hvordan har for eksempel du tenkt å finne en sikker posisjon hvis din GPS svikter mens du befinner deg langt fra en kyst? Eller later du bare som om problemet ikke finnes – og håper på det beste? Det kan du gruble på til en annen gang. Det finnes flere løsninger, men ingen av dem er så enkle som bruk av en moderne navigasjonsmottager.

	10	12	14	16	18	20	25	30	35	40	45	50
2 m	9,5	10,1	10,7	11,3	11,8	12,2	13,3	14,3	15,2	16,1	16,9	17,6
3 m	10,2	10,8	11,4	11,9	12,4	12,9	14,0	15,0	15,9	16,6	17,6	18,3