Øya Toska nord for Bergen

Toska nord for Bergen

Øy med tradisjoner

Av Otto von Münchow

Toska ligger i utløpet av Mangersfjorden knapt 20 sjømil nord for Bergen. Selve fjorden, som er dyp og ren, skjærer seg inn mellom de to større øyene Radøy og Holsnøy med Toska som en liten propp helt ytterst.

Båtfunn på Radøy som daterer seg tilbake før år null, viser at folk har ferdes på sjøen i disse farvannene i uminnelige tider. Den dag i dag utgjør øyriket ved Radøy et fengslende kystlandskap for båtfolk.
Sett ovenfra likner øya Toska en sprukket og hullet skosåle. Sprekkene og hullene skyldes de mange innløpene og vikene som skjærer seg inn i landet både fra øst og vest. Men nettopp mylderet av alle sprekkene skaper fine og trygge havner i et farvann som ellers ikke akkurat flommer over av havnemuligheter. Mange av dem kan riktignok være ganske trange og grunne, men en meter eller to klaring skulle likevel holde for de fleste motorbåter.
Stort sett er det smått med havner og ankerplasser i Mangersfjorden, men som nevnt, nettopp Toska har flere gode havner. De fleste ligger langs vestre del av øya, skjønt også i Toskasundet eller Hellaosen på østsiden finnes det muligheter for å ankre opp. Toskasundet er ellers en bra merket led med flere gode fiskeplasser.
På vestsiden er Toskavågen en god og skjermet havn, selv om løpet inn til vågen er trangt. Inne på vågen er det lunt og det står flere gamle naust etter det store sildefisket. Også Uttoskevågen lenger nord er en god havn, men den kan være vrien å komme inn i ved dårlig vær. Til slutt er Hølen, en våg mellom de to andre, en mulighet for mindre båter, men innløpet er grunt, bare 0,4-1,3 meter dypt.

Dyktige fiskere

Kombinasjonen av jordbruk og fiske har utgjort og utgjør fremdeles næringsgrunnlaget for lokalbefolkningen på Toska, som for de fleste slike steder langs Vestlandskysten. Den flate, frodige øyen med et rikt jordsmonn skaper gode muligheter for et effektivt jordbruk, og gårdene på Toska er da også blant de som har de største jordviddene i egnen.
Fisket har imidlertid vært en nødvendig attåtnæring, og like utenfor, i Hjeltefjorden og Fedjeosen, finnes det mange fiskeplasser der fisken står tett. Det rike fisket har vært med å sikre bosetningen på Toska, og toskafolket er kjent som driftige fiskere og har hatt mange dyktige og kjente notbaser. De var tidlig ute med snurpenøter på havgående fartøyer, ennå mens andre fiskere på Radøy drev med landnot og ventet i land på innsig. Nesten paradoksalt, kan man si, har den langstrakte Toska faktisk form som en fisk, og det påstås da også at øya har fått navnet sitt etter fisken.

Interessant historie

At båten har vært fremkomstmiddelet i disse farvann lenge før vår tidsregning, viser funn fra eldre tider. Like innenfor Toska på Mangersnes har man blant annet funnet to kjeiper som kan dateres tilbake til perioden 30 f.Kr - 250 e.Kr. Utrolig nok likner trekjeipene på dem som generasjonen før oss laget, og som den dag i dag fremdeles finnes på mang en robåt på Vestlandet.
Funnet, som er blant de eldste på Vestlandet, ble gjort i en myr like ved sjøen og består ellers av både hele og skadde båtdeler og båtutstyr. Kjeipene og åredeler viser med all tydelighet at robåter var laget og ble brukt i Mangersfjorden for flere tusen år siden. Det var lette konstruksjoner som gjorde båtene både myke og smidige, samtidig som de da heller ikke tålte alt for store påkjenninger. Men den smidige konstruksjonen må ha gjort dem til svært lettrodde båter.