Sjømerker i mørke

Slik bruker du fyr og lykter

Viser vei i mørket

Navigasjon på fyr og lykter i mørke er den reneste formen for navigasjon. For noen er det også den enkleste. Systemet er oversiktlig og logisk. Slik får du overtaket på mørkenavigasjon.

TEKST: JON WINGE

Det er alltid spennende å komme inn fra havet. De første identifiserbare særpreg du får øye på når du nærmer deg kysten er kanskje de store kystfyrene. Om natten ser du lyset lenge før du ser land. Om dagen dukker de opp i kikkerten, og er kanskje det eneste sikre punktet på en kyst som ellers synes uten klare trekk på den avstanden.

Blunkende kjemper

De store, rundtlysende kystfyrene ser beskjedne ut på kartet, både i overseilingskartene og hovedkartene. En liten femoddet stjerne med åpning i midten og en liten prikk i sentrum er alt i nye kart. I gamle er det bare en prikk med en ring rundt.
En beskjeden dråpeformet, rød fargeklatt er alt tilbehør i overseilingskartet, og en beskjeden gul ring rundt symbolet i hovedkartet. De mindre sektorfyrene med sine røde, grønne og gule (hvite i virkeligheten) sektorer gjør mye mer av seg i sjøkartet.
Kystfyrene er imidlertid digre byggverk – kanskje 50 meter høye eller mer – med et lys så kraftig at du kan se det rundt 20 mil av land. De er plassert på strategiske steder for å kunne sees best mulig, og de har en karakter (måten å lyse og "formørkes” på) som gjør at det ikke kan forveksles med noe annet fyr innen synsvidde og vel så det.
Færder fyr kjenner du for eksempel på sine tre blink hver 30. sekund. Det neste fyret med denne karakteren er så langt unna som Eigerøya utenfor Egersund – og det fyret ser dessuten annerledes ut. Sjansen for forveksling skal altså ikke være til stede.
De store kystfyrene står ikke lenger fra hverandre enn at du i god sikt kan se minst to samtidig når du kommer utenfra. Med ett fyr kan du peile deg til en stedlinje. Med to synlige fyr får du et kryss og en posisjon du kan sette ut i kartet, og som du kan bruke for å planlegge innseilingen.

Signatur med lys

La oss for eksempel ta Ryvingen fyr på sjøkart nr 10. For det første er selve fyret avbildet i kartet. Når du er kommet så nær at du kan se det klart i kikkerten, får du en sikker identifikasjon. Men som for alle andre fyr står det en rekke tall og bokstaver ved siden av. I dette tilfellet står det:
Ryvingen
Fl(4) W 40s 52 m 19M
Racon (M)
Denne koden rommer mange opplysninger: Navnet tår med fet skrift. På neste linje kan du lese at fyret blinker (Fl=Flashing) fire ganger med hvitt lys (W=White) hver 40. sekund. Så står det at flammehøyden er 52 meter (med liten ”m”), og til slutt kan du lese at lysets rekkevidde er 19 nautiske mil (M).
I det øyeblikk du får øye på lyset i kimingen (din horisont), er nemlig avstanden nøyaktig 19 nautiske mil. Under forutsetning av at øyet ditt er 5 meter over havet. Jo høyere opp du kommer, desto lenger ut kommer kimingen, og omvendt. Du kan korrigere for din egen situasjon i tabellen ”Geografiske lysvidder i nautiske mil”, som blant annet finnes i Den norske los, bind I.
Racon M med rød skrift betyr at dette er et ”radarfyr” du kan se på radarskjermen. Ikke alle fyr har dette. Racon er en forkortelse av det engelske radar responder beacon. En mottaker i fyret ”leser” dine radarstråler og sender dem tilbake omgjort til en morsebokstav.
Noen er ”radiofyr” og har det som kaller RC, som nå i GPS-ens tidsalder en blitt en levning fra fortiden, nemlig rundtstrålende morsesignaler som folk brukte radiopeiler på i gamle dager. Tegnet i sjøkartet er rød prikk med to røde ringer rundt og røde bokstaver henholdsvis Racon og Rc. Det finnes fremdeles noen slike, som brukes av flytrafikken. Også båter med radiopeiler om bord kan bruke dem.

Lykter og mindre kystfyr

Nærmere kysten blir de store kystfyrene ”støttet opp” av mindre kystfyr. Tårn forekommer ikke så ofte her. Selve lykten befinner seg gjerne som en fremspring eller forhøyning av selve fyrbygningen. Mange av disse fyrene er også avbildet i sjøkartet, slik som for eksempel
Songvår
ISO WRG 6s 24 m 14M
ISO betyr her at fyret blinker i ISO-fase, altså like lysblink hele tiden, og WRG forteller at dette er et sektorfyr med hvite, røde og grønne sektorer. (White, Red Green.)
I motsetning til de store kystfyrene, har de mindre fyrene flere oppgaver; den viktigste er å vise vei gjennom urent farvann. Det har de til felles med en myriade av lykter som vi finner over alt innenfor de ytterste skjær. I motsetning til kystfyrene, er disse til forveksling like, men sin hvite kropp og røde hatt. De blinker, og de har delt opp lyssirkelen sin i klart avgrensede, fargede sektorer. Hvit sektor (markert med gul farge i kartet) skal markere trygg lei. Både rødt og grønt betyr urent farvann – de to fargene brukes for å gi skarpe skiller og klart definerte mèd.
I prinsippet er alle innseilinger og leder ”belyst” av mindre kystfyr og lykter, og du skal kunne gå fra den ene hvite sektoren til den andre. Slik sett er en nattseilas i god sikt den ”reneste” form for navigering som finnes – så lenge du er godt forberedt og følger godt med hele tiden.

Les sektorene rett

Du kan nemlig ikke går ”blindt” på sektorene. Hvit sektor kan ha urent farvann mellom deg og lyskilden hvis det ligger andre lykter nærmere i leia.
Det kan også være fullstendig trygt å gå både i rød og grønn sektor – ja det er til og med umulig å ikke gjøre det på vei gjennom leia. Det farlige området kan jo for eksempel ligge bak deg, eller mye lenger fram, og det kan hende at du må gjennom rødt eller grønt for å komme inn i hvitt.
Merkesystemet er dessuten laget for skipsfarten, så det hender ofte at det er mer enn nok ”vann” over de grunnene som varsles av rød eller grønn sektor, i alle fall i liten eller ingen sjøgang.
For å få tak på det hele må du tørrtrene i sjøkartet. Legg det foran deg på bordet og gå opp en rute med blyant. Ta det med ro. Legg en eller flere linjaler langs sektorgrensene og studer det du ser. Etter hvert ser du logikken, og du vil du vil oppdage at det ligger mye tankearbeid bak oppmerkingen av kysten vår.

Andre lys

Men lysmerkingen av kysten vår er ikke ferdig med det, for nye myriader av lys dukker opp i tillegg. I viktig leder kan for eksempel store bøyer være forsynt med lys. Inngår bøyen i sideavmerkingen, er lyset henholdsvis rødt og grønt: Om lysbøyen er et kompassmerke, blinker den hvitt etter et system som forteller hva langs kompassretning den representerer.
Du finner dessuten massevis av små lykter rundt omkring, mange av dem så beskjedne at du ikke legger merke til dem før mørket faller på og de begynner å lyse. Ganske mange av de viktigste faste sjømerkene er forsynt med et lite lys på toppen. I sjøkartet er dette markert med en liten fargedråpe på kartsymbolet, og kalles ofte henholdsvis "rødblink" og "grønnblink".
Seilingsløpet under broer er gjerne markert med røde og grønne lykter i henhold til IALA sidemerking, som vi skal se nærmere på neste gang. Et eventuelt hvitt lys mellom dem viser midten av løpet. Det fines dessuten en rekke overettlykter langs kysten vår. De står på en klart definert linje og viser som regel rødt lys. Overettlykter vil lede deg trygt gjennom urent farvann – som oftest inn eller ut av havn, men også andre steder.
Det er altså fullt forsvarlig å gå i mørket, bare du er fortrolig med systemene og følger godt med. Ja, enkelte hevder til og med at det er enklere å navigere om natten enn om dagen, og det kan de godt ha rett i.