Vikingtokt del 11: Pappenheimere og øltørste munker

TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD

Har du en drøm, må du gjøre noe for å realisere den – NÅ. Det dreier seg om prioriteringer. Og det er grunntanken for våre reiser. Vi fikk en påminnelse om akkurat det etter ankomsten til Berching i våres da båten ennå lå på land. Formannen i båtforeningen Peter døde plutselig og uventet på sin 66-årsdag.
Berching ligger ca. 400 meter over havet. Det hadde vært en hard vinter i Bayeren. Riktignok hadde de bare hatt ca. 25 cm snø, men det hadde vært nede i minus 20 grader. Båthavnen hadde vært dekket av is, kanalen frøs til så all trafikk ble stoppet en periode. Våren var sen, det hadde vært for kaldt til å bunnsmøre båtene før påske. Det var snakk om å utsette sjøsettingen en uke, men da var kranen opptatt. Altså måtte vi på vannet den 18. april. Ole hjalp til med å få båtene på vannet. Jeg brukte 1 ½ time på å steke vafler som forsvant i løpet av 15 minutter! Samme kveld flyttet vi inn i båten.

Det var ikke bare vår mobilkran som var opptatt uken etter. Et par uker før vi kom tilbake kom en e-mail om at kanalen og elven Main ville være stengt for all trafikk fra 21. – 29. april på grunn av vedlikehold av slusene. Det var ikke småtteri. 50 sluser fra Rhinen til Donau skulle tømmes og kontrolleres. Det ble satt inn 80 mobilkraner og dobbelt så mange gravemaskiner. 800 ingeniører og i alt 1200 mann var i arbeid. Det var et kjempeprosjekt, og de hadde bare 8 dager på seg. Prisen lød på € 7 millioner.

Vi ble liggende i Berching. Dermed fikk vi god tid til alt som skulle og ikke minst burde gjøres om bord. Ole fikk montert den nye septiktanken, skiftet olje og oljefilter samt byttet frostvæske. All gammel silikon ble skrapt av og erstattet med ny. Omsider var båten tett, det lekket ikke inn noen steder når det regnet. Davitene ble hentet fram, malt og montert. Vi fikk ordnet med takluken som aldri før ville åpne seg mer enn 10 cm, vi fikk skrapt og pusset, lakket og malt. Båten vår er en eldre dame som trengte sårt til litt ny lakk g maling. Det man ikke får gjort før man legger av sted blir aldri gjort! Det vet alle som har båt.

Karl den Stores plan
Midt i all jobbingen tok vi oss fri en dag, leide bil og kjørte til Graben i Altmühltal for å se restene av den kanalen Karl den Store forsøkte å bygge høsten 793. På grunn av et meteorittnedslag for sånn omtrent 18 millioner år siden, fant elvene nye løp og vannskillet ble flyttet. Og akkurat her i Graben var avstanden mellom elvene Regniz som renner mot Main og dermed mot Nordsjøen, og Altmühl som renner mot Donau og Svartehavet bare tre kilometer og høydeforskjellen er på bare ti meter. Selv det bød nok på problemer, for sluser ble ikke oppfunnet før 500 år senere. Det utrolige er at man allerede for 1200 år siden har visst at den korteste forbindelsen mellom elvene var akkurat her. Det man ikke har kjent til, var de geologiske forholdene. 6000 mann grov hver dag, og hver natt raste det meste tilbake. Prosjektet slet med mange ulike problemer, ikke bare de vanskelige grunnforholdene. I tillegg til arbeidsstyrken på 6000 mann var det 1200 som stelte med hester, utstyr og den slags.

Og alle skulle ha mat hver dag! I jordbruksområdene rundt hadde det vært uår, der rådet hungersnød. I tillegg fikk kongen problemer med fiender på to fronter. Etter noen måneder ble arbeidet stanset, og arbeidsstyrken og kongen reiste tilbake til hovedstaden Aachen. Kanalen ble aldri noen stor suksess, noen påstår den aldri var i bruk. Likevel; høsten 793 lå Karl den Stores flåte i Regensburg i Donau. Neste høst lå flåten i Frankfurt - i Main. Forklar det den som kan! I vår tidsregning snakker vi vikingtid. Kunsten å trekke båter mellom elveløp var nok ikke bare kjent av vikingene. Og det finnes belegg for at den mislykte kanalen faktisk var i bruk for handelsskip gjennom store deler av middelalderen. Stedet ble gitt navnet Graben – som tegn på at det var her den første kanalen ble gravet.

Omtrent 500 meter av de 3 kilometerne kanalen strakk seg over er fremdeles bevart. Og det er en merkelig følelse å stå og se på denne vannveien med høye jordvoller og vite at dette var første forsøk på å forbinde Nordsjøen med Svartehavet. Vi la opp dagen som en rundtur og fikk til tross for regnvær sett det meste av Altmühltal, et naturområde svært få nordmenn kjenner til. Dessverre lar det seg ikke gjøre å reise på elven Altmühl med båt, men det er sykkelruter nok å velge mellom. Elven og veien bukter seg langs vakker natur og gjennom den ene lille landsbyidyllen etter den andre. Vi gjorde en stopp i Pappenheim. Borgen til den litt gale og svært krigsglade greven er delvis bevart og noe gjenoppbygget, bl.a. med et meget velutstyrt torturkammer og en plass hvor det fremdeles arrangeres ridderturneringer. Fra denne greven stammer uttrykket ”å kjenne sine Pappenheimere” som står for å kunne stole blindt på sine undersotters lojalitet.

Så går det nedover
Vi forlot våre venner i Berching 1. mai. Første etappe ble ikke lang, vi gikk bare til nabobyen Beilngries noen kilometer lengre ned kanalen for å teste at alt fungerte som det skulle. Idet vi forlot Berching lurte vi på hva galt denne byen hadde gjort. Vi har reist gjennom og forbi så mange middelalderbyer, de aller fleste av dem ødelagt, rasert, restaurert og gjenoppbygget. Lille Berching ligger der som et middelaldersk klenodium med sin intakte middelalderske bymur med fire byporter og tretten tårn. Det er som om ingen har funnet det bryet verd å innta og ødelegge denne byen. Venner vi har snakket med påstår riktignok at når fremmede har hamret på byportene, har de ganske enkelt lukket opp og sluppet dem inn.

At gjestfriheten er stor i Berching har vi funnet mange eksempler på. På tårnet over den ene byporten står et stativ til storkereir, og 28. april hadde storkene bygget rede der. Nederst på det samme tårnet står et vennlig lite skilt med påskriften ”Flaggermus velkomne”! Noen må ha ringt slusen og fortalt at nå kom den norske båten. Det var tydelig at vi var ventet. Vi fikk gå rett inn og ble sluset ned alene 17 meter. Det gikk som en drøm. Å sluse ned er noe helt annet enn å bli sluset opp. Og heretter skulle det gå nedover helt til Svartehavet.

I Beilgries ble vi godt mottatt, formannen i båtforeningen inviterte oss på en øl i paviljongen. Det utviklet seg til en helaften med middag fra grillen og usedvanlig hyggelig stemning. Vi lå ved siden av en Skarpnes. Eieren fortalte stolt at han hadde kjøpt den i Bergen, gått på Norskekysten i fem sesonger før de hadde tatt båten hjem. Detter ble båten i likhet med mange andre brukt som hytte på vannet. Fra Beilgries tok vi syklene fatt og tråkket tre kilometer tilbake til klosteret Plankstetten. Vi hadde sett plakater om at der skulle være ”Maibockfest” i tre dager, og lurte veldig på hva denne maibukken kunne være. Det viste seg å være bokkøl! Det er et spesielt øl som holder sterke 7 % og brygges bare til denne festen. Klosterets 13 benediktinermunker livnærer seg til daglig av økologisk jordbruk og omfattende kursvirksomhet. Gjestehuset har 58 senger til disposisjon, også for tilfeldig forbipasserende sykkelturister. Landsbyen Plankstetten består av en håndfull husholdninger, og nesten samtlige er i arbeid ved klosteret; i bryggeriet, bakeriet, slakteriet, på jordene, i gjestehuset og i forretningene. Selv om munkene bærer sine tradisjonelle drakter, lever de ikke som i middelalderen.

Trafikken av lastebåter var begynt å komme oppover fra Donau hvor de hadde ventet mens kanalen og Main var stengt. Ved neste sluse måtte vi vente en time. Neste etappe ble heller ikke lang, den gikk til Dietfurt hvor Main-Donaukanalen går inn i løpet til elven Altmühl. Det er merkbar forskjell fra en konstruert kanal til en kanal som følger et gammelt elveløp. I Dietfurt finnes ingen egentlig havn, men en liten flytebrygge hvor man kan legge til. Noen meter ovenfor ligger et av de gamle slusevokterhusene fra Kong Ludwigs kanal og restene av en av slusene. Den lille havnen er faktisk en rest av den gamle kanalen. Altså er det mulig å legge båten i kanalen kong Ludwig lot bygge. Derfra går det gjennom to båtsluser vi selv opererte til Kapfelberg, en liten båthavn rett ved Kelheim der kanalen slutter og møter Donau. Vi var innom marinaen i Saal for å fylle diesel. Det var et sorgens kapittel. Det som skulle være den største og flotteste havnen ved Donau er gått konkurs et par ganger og vi var fortalt at eieren visstnok var insolvent – igjen. Vi dro med uforrettet sak.

Endelig på Donau
4. mai kl. 13.25 passerte vi kilometerskilt 170,8 på Main-Donau-kanalen rett utenfor byen Kelheim. Tett inntil sto et nytt skilt med kilometerstand 2414,7. Og dermed var vi på Donau! Det var lite som viste at vi forlot kanalen og gikk inn i Europas nest lengste elv. Snarere tvert om. Vi passerte et skilt som forteller at her kommer et mindre elveløp inn i et større. Kanalen går inn i Donau. Det burde ha vært omvendt. Donau er ikke som andre elver. Hvor Donau starter er det ingen som riktig vet. Og elven slutter ved Svartehavet i et enormt delta. Derfor er avstandsregningen i Donau motsatt av alle andre elver i Europa. De andre begynner med Km 0 ved munningen. Donau har også et 0-punkt, i den lille byen Selina i Romania der en av de største armene i deltaet møter havet. Men derfra til byen Galati telles avstanden i sjømil. Og fra 80 sjømil går det rett over på 150 km. Det stemmer jo omtrentlig.

Ovenfor Kelheim har fritidsbåter ingen adgang. Her er Donau nesten ikke farbar. Men i tidligere tider gikk først flåter nedover Donau fra Ulm til Ungarn hvor de ble forlatt som vrak etter lossing. Senere drev båter nedover og ble trukket oppover igjen av hester. Det er irriterende å reise med båt og ikke kunne benytte de vannveiene vi støter på. Fritidsbåter kan ikke legge seg til i Kelheim, så vi fortsatte til Regensburg.
Da meteoritten falt ned for omtrent 18 millioner år siden endret den ikke bare løpet på Main og Donau, den skapte også en enorm innsjø i området Altmühltal. Her består grunnen stort sett av kalkstein som er utrolig rikt på fossiler, blant annet av urfuglen, etterkommeren av de flygende dinosaurene. Det skulle gå fire millioner år før det som skulle bli dagens Donau fant et nytt løp videre. Gjennombruddet Donaudurchbruch, også kjent som Weltenburger Enge, er en kort distanse på bare seks km. Her er Donau på sitt smaleste. Ved normal vannstand er dybden 20 meter og på det trangeste er elven bare 80 meter bred. Området har en spesiell flora og er sårbart.

Antallet turistbåter som har adgang er begrenset, avgangene er strengt regulert. Alt avfall, selv gråvannet fra båtene, blir fraktet ut av området, for å begrense forurensningen. Rett ovenfor et fransiskanerkloster som delvis er bygget inn i fjellet svinger Donau i 90 grader, og her er elven på det smaleste. I fjellet er det satt inn 65 jernringer slik at båtene kunne dra seg oppover med båtshaker. Det er for bratt og høyt til å trekke båter med hester forbi denne passasjen. Var det for mye vann og strøm, hjalp munkene ved neste kloster til med å slippe ut høyballer som en slags lense for å gjøre passasjen enklere.
Øl siden 1050

Ovenfor Donaudurchbruck, på en sandbanke der Donau gjør nok en 90 graders sving ligger benediktinerklosteret Weltenburg. Her har man brygget øl siden 1050, det er Tysklands eldste klosterbryggeri. Da snakker vi lange tradisjoner, fra vår vikingtid. Klosterkirken er Bayerns fineste barokk-kirke, et uventet og annerledes gudshus. Et av veggmaleriene fanget vår oppmerksomhet. Figurene nede i det ene hjørnet liknet da granngivelig på karibindianere? Helt riktig, maleriet av båten med kvinnen på dekk skulle vise benediktinernes ferd med Santa Maria og Columbus til Karibia for å spre den kristne lære blant ”de ville”. Det som forundret oss mest var at noen overhode kunne finne på å bygge et kloster på en sandbanke ved en så uregjerlig elv. Høyvannsmerkene ved porten viser at det nok til tider har vært en heller fuktig tilværelse. Klosteret er bygget om flere ganger, men har klort seg fast i denne sandbanken i snart 1000 år.

Kelheim er et stort knutepunkt for vannveier. Main-Donaukanalen forlater elven Altmühls løp utenfor byen og går gjennom byen før den treffer Donau. Men Ludvig I’s kanal har brukt Altmühls løp det siste stykket til Kelheim og munner ut i Donau rett ved der turistbåtene ligger, bare noen steinkast fra kanalen. På en høyde over byen troner et merkelig byggverk, kong Ludvigs ”Befreiungshalle”, et høyt, rundt tempelaktig hus med kuppel. Innvendig har bygget et stort flislagt nakent gulv. Rundt veggene står marmorskulpturer av 34 engleliknende ”fredsgudinner” som holder hverandre i hendene. De representerer de 34 tyske statene som omsider var samlet til ett rike etter Napoleonskrigen.

Rett før Regensburg gikk vi gjennom den siste båtslusen. Kanskje var vi blitt litt for blaserte? Vi glemte å sjekke høyden på broen vi skulle under. Stangen med gjesteflagget skrek stygt, ble litt oppskrubbet i toppen, men klarte seg. Verre var det med VHF-antennen. Festet i taket løsnet, men kabelen holdt, heldigvis. Skipperen fikk nye reparasjoner å ta seg av. Nåja, vi ville uansett bli noen dager i Regensburg som var vår første havn på Donau.