utgave nr 6 201
Vikingtokt: Gjennom Jernporten – Til Svartehavet
Jernporten var tidligere den vanskeligste og farligste delen av Donau. Vi visste innløpet var trangt, det var mye vann i elven, det ville være sterk strøm, men det er bare å holde godt fast i rattet og gå rett på.
Publisert
Sist oppdatert
Vikingtokt – del 15
Gjennom Jernporten –
til Svartehavet
Jernporten var tidligere den vanskeligste og farligste delen av Donau. Vi visste innløpet var trangt, det var mye vann i elven, det ville være sterk strøm, men det er bare å holde godt fast i rattet og gå rett på.
TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD
Vi fikk god fart videre fra Beograd, det var mye vann i elven og mye drivtømmer vi måtte se opp for. I Smederevo fikk vi nok en gang bekreftet at noe spesielt er det med alle steder. Smederevo er ikke den mest spennende byen vi har besøkt, men der ligger det som må være verdens minste IKEA. Det var bare ett rom.
Jernporten var tidligere den vanskeligste og farligste delen av Donau. Da demningene og slusene ble bygget, ble farene ved ferdsel på elven betydelig redusert. Vannstanden ble hevet med 30 meter, og det dannet seg en stor sjø. Vi gikk til Golubac for enden av sjøen. Der var en bensinstasjon. Slangene var ikke lange nok til å nå fram til det eneste stedet vi kunne fortøye, ved en gammel stålbåt. Men det var ikke langt å frakte kannene. Sjøen er ganske grunn, men ikke verre enn at det arrangeres regattaer for seilbåter der. Ved siden av den såkalte marinaen som var grunn og bare rommet noen fiskebåter, var det en sommerskole for barn som skulle lære å seile.
Festning Golubac
I enden av sjøen ligger festning Golubac. Etter oppdemmingen er den havnet helt i vannkanten og veien går nå som før tvers gjennom murene. Landskapet endret seg, det var mer variert og høyden på fjellene steg merkbart. Siden elven snevres inn mellom fjellene dannet det seg fantastiske skyformasjoner over innløpet til Jernporten, og det kom noen skikkelige tordenvær med kraftige regnskurer om kvelden. Dette fenomenet fulgte oss helt til landskapet flatet ut igjen langt nede i Bulgaria.
Vi visste innløpet var trangt, det var mye vann i elven, det ville være sterk strøm, men det er bare å holde godt fast i rattet og gå rett på. Båten slang litt på seg i de verste virvlene, men strømmen avtar når elven blir litt bredere etter et kort stykke. Noe fare var det overhodet ikke. Og så var vi der – i den berømte Jernporten. Det er vilt, det er vakkert og det minner ikke lite om trange fjorder på Vestlandet. Særlig på den serbiske siden er det mye bratte fjell, i Romania er landskapet til tider roligere, med gårdsbruk oppe i åskanten, omtrent som i Gudbrandsdalen. Plutselig kunne det dukke opp en kirke med høye kupler på en knaus ved elven. Her og der er det små bosettinger, å kalle dem byer er å overdrive. Jernporten er ikke Europas tettest befolkede område. Men her har bodd folk i uminnelige tider. Bosettingen ved Lepinski Vir er 8000 år gammel. Den ble oppdaget ved et tilfelle i 1965 og funnet av denne kulturen, for her snakker vi bofast kultur, gjorde at historien om befolkningen av Europa måtte skrives helt om. Europas eldste faste bosettinger ligger ved Donau. Og vi gikk rett forbi! Å legge seg til og gå i land var umulig. Det var dessverre heller ikke mulig å besøke stedet da vi var der. De holdt på med bedre sikring av funnstedet, og trappen dit var fjernet dagen før vi kom.
I Donji Milanovac tok vi igjen våre tyske venner på RudolphinA som lå noen dager før oss. De hadde tatt en dagstur videre nedover Jernporten dagen før, og hadde fått med seg de viktigste monumentene. På Romanias side dukker det opp et stort hode hugget ut i fjellet, ikke ulikt de som finnes av tidligere presidenter i USA. Portrettet er av Romanias første konge, kong Decebal som ble beseiret av romerne i det 2. århundre. Litt lengre nedover på serbisk side står Trajantavlen.
Romerrikets grense mot nord
For langs denne kraftige elven, gjennom dette tøffe og ugjestmilde landskapet klarte faktisk romerne å bygge vei. Donau var Romerrikets grense mot nord, og keiser Trajan fullførte veibyggingen gjennom Jernporten. Ingen ting er umulig når man har slaver og soldater nok. Til minne om denne bragden lot han på ekte romersk vis hugge en minnetavle i marmor, til ære for seg selv. Den har alltid stått i vannkanten, så da elven ble regulert flyttet man hele tavlen 30 meter høyere og satte den opp på nytt. Vel forbi disse severdighetene som sees best fra elven, nærmer man seg det første av de to store sluseanleggene. De har to kammer etter hverandre, hvert av dem med den høydeforskjell på 16 meter, altså går man 32 meter ned. Det blåste sterk medvind, vi måtte snu båten opp mot vinden og legge oss ved ventebrygga i 20 minutter før vi slapp inn i første kammer. Det tok lang tid før vannet senket oss de 16 meterne. Porten foran oss var av en type vi ikke hadde sett før, den var delt på midten. Den ene delen gikk ned i vannet, den andre ble hevet. Og idet porten åpnet seg foran oss så vi rett inn i baugen på et hotellskip. Hadde slusevokterne glemt oss? Kunne de se oss fra kontrolltårnet høyt der oppe? De hadde overhodet ingen mulighet til å få øye på oss fra brua på hotellskipet. Hvem får grønt lys først? Vi var ikke glemt! Vi fikk grønt lys, kastet loss, vred båten over til babord og gikk rolig forbi ikke bare ett, men to hotellskip.
Vi skulle klarere ut av Serbia, og det viste seg å ikke være helt enkelt. Jeg fant en politistasjon, men ingen grensepoliti. Etter mye om og men og mange telefonsamtaler fikk jeg omsider snakke med en som var ansatt i grensepolitiet.
Strømmen mot Svartehavet
Donau gjør noen kraftige svinger etter den første store slusen, så her er det ikke enkelt å vite hvilket land som ligger hvor, plutselig var alt omvendt. Men det er bare å følge strømmen mot Svartehavet. Ved den andre slusen kom en slusevokter ned til oss da vi hadde lagt til ved ventebrygga, pekte på armbåndsuret sitt, gjorde en sirkel med fingeren og stakk en finger i været. Greit – vi venter en time. Han pekte oppover elven, altså måtte vi vente på noen som skulle sluses sammen med oss.
En drøy halvtime senere forlot vi Serbia og krysset grensen til Bulgaria. Vi hadde lest at det kunne forekomme ”flygende patruljer” fra myndighetene på elven, men vi så ingen. Først klokken halv åtte på kvelden var vi fortøyd i Vidin i Bulgaria. Dagens etappe hadde tatt over 9 timer. Det ble en lang dag. Og den var enda ikke over, vi måtte sjekke inn. Vi lå ved en skrøpelig liten jernplate som ga seg ut for å være en flytebrygge, nedenfor hotellskipbrygga. En soldat på grensestasjonen tok en telefon og forsøkte å forklare at jeg måtte vente, ”kapteinen” kom snart. Det er ingen tvil om at førsteinntrykket er viktig! Da denne mannen dukket opp en halvtime senere, var han full av beklagelser for å måtte la meg vente. Egentlig var han gått av vakt, og han måtte kjøre gjennom hele byen for å komme tilbake og ordne med våre papirer. Han fulgte meg til tollerne, ga meg beskjed om at vi alltid måtte ha passene med oss når vi gikk på land og lot oss ligge så lenge vi ville på det som egentlig var grensepolitiets brygge - gratis, selvfølgelig. I det hele tatt hjalp han oss på mange måter. Vi tok en hviledag så Ole fikk gått over motoren og hentet diesel med taxi fra sentrum. På kvelden var det et fantastisk syn av kornmo, lyn uten torden, over på den rumenske siden av elven.
Nicopol – bare trist
Stort lengre ut på landet enn nord i Bulgaria går det neppe an å komme. Landskapet flater ut, og langs breddene av Donau vokser popler, popler og popler. Det er ikke stort å se, bortsett fra når det dukker opp noen pelikaner. Det er ikke mange som bor her, dette er definitivt det fattigste hjørnet av Bulgaria. Vi kom til Nicopol som er den tristeste byen vi har opplevd; fullstendig nedslitt, preget av sterkt framskredet forfall. Igjen måtte vi legge oss ved en forfallen gammel båt ved hotellskipbrygga. Det kommer faktisk hotellskip hit, men passasjerene blir tatt direkte om bord i busser og fraktet gjennom byen til et arkeologisk felt et stykke utenfor.
Bulgaria og Romania har taklet overgangen fra kommunismen via markedsøkonomi til EU-medlemsskap svært forskjellig. På Romanias side ligger store industrianlegg, her er boliger og arbeidsplasser, grensepolitiets båter er velholdte og flotte. På bulgarsk side er det bare nedslitt fattigdom. Det var et forstemmende møte.
Noe bedre er forholdene i Ruse, men byen lever ikke lenger opp til sin fordums glans som Bulgarias viktigste havneby. Byen har vært både stor og vakker i sin tid, her finnes til og med et operahus, og Ruse er i ferd med å reise seg. Men det tar tid. Det er to marinaer i Ruse, den ene har plass til to gjester, den andre er full av lokale båter. Men det er ingen fare, man skaffer plass, det lar seg alltid løse. Her kan man fylle diesel, men en litt spesiell metode. Havneverten Bojko har en tank og har tillatelse til å selge diesel, men ikke til å oppbevare. Derfor må man vite omtrent hvor mye man trenger. Han bestiller og får fylt tanken sin, og med den lengste slangen vi har sett fyller han båtenes tanker. Fort går det ikke, men det fungerer! Bojko sendte meg til havnemyndighetene for å registrere oss. De er nøye på det i Ruse. Mange fritidsbåter stopper her, både fordi det er et stykke mellom hvert sted man kan legge til i denne delen av Donau, og fordi seilbåter ofte setter opp masten her.
Vi følte at vi hadde beveget oss langt utenfor de områdene der vikingene hadde vært. Vikinger som jobbet for sultanen i Bysants deltok riktignok i herjinger i Bulgaria. Snorre omtaler Harald Hardråde som ”Bulgarbrenneren”, ikke uten grunn. Men helt nord ved Donau? Silistra var et tidlig kristent senter som ble beskyttet av Drustar fort.
I året 971 ble fortet angrepet og ødelagt av russiske Svjatoslav. Han kom over elven med båter og hadde med seg en hær av russere – og væringer! Dette er navnet russerne brukte på folket fra nord, på vikingene. Så sannelig har de ikke vært her også!
Vi fortsatte til Cernavoda i Romania hvor mottakelsen dessverre var en helt annen enn den vi hadde fått i Bulgaria. Grensepolitiet var greie og hjelpsomme nok, men ”havnemyndighetene” ved ventebryggen før kanalen var ikke greie å ha med å gjøre. Vi fikk beskjed om at vi kunne gå gjennom Svartehavskanalen neste dag, men det var først da nattevakten kom vi fikk vite at beregnet avgang var kl. 0700.
Grunnen til at vi valgte ikke å gå Donaudeltaet som er Europas største våtmark, var myggen. Det var varmt og fuktig og myggplagen var ille nok langs Donau. Siden vi skulle tilbake året etter, vil vi heller gå inn i Donaudeltaet på våren. Det går fortere å ta kanalen, men billig er det ikke. Ikke vakkert heller, bortsett fra noen solsikkeåkre og enkelte vinmarker, samt flokker av geiter langs kanalen. En sluse i hver ende, en noe forfallen kanal på 60 km som man må gå gjennom på en dag, fartsbegrensning - og betal ved utgangen. Forlatte vakttårn og stygge monumenter minner om at dette var Ceausescus prestisjebyggverk. Han utkommanderte 40 000 medlemmer av ungdomsbrigaden for å bygge kanalen. Hvor mange av dem som omkom under arbeidet vites ikke. Kontrasten mellom den slitte kanalen og den ultramoderne, gedigne havnen man kommer til når man forlater slusen i Constanta er slående! Og så, etter neste to år i ferskvann, hadde vi saltvann under kjølen igjen. Vi var kommet til Svartehavet!
