BÅTEN MIN: To KOSelige damer

BÅTEN MIN

To KOSelige damer

Tekst og foto: Atle Knutsen

Marit Høglund har båret på et barndomsminne om lykkebåten. Hun har skaffet en kopi, en snekke bygget av malmfuru i Arkangelsk med en 5 hk FM motor. Med den koser hun seg i Helgeroas skjærgård.

Det var en tid da det lå kogger eller snekker ved hver brygge i Stokksund ved Helgeroa. En tid da man hadde én kogg for fiske og én for finbruk. Vi trodde det bare var noen få tjærebredde minnesmerker tilbake i våre dager. Inntil det en julikvelding hunket nordover sundet en bit blinkende, nybygget ynde - rakt inn i solnedgangen. KOS og Marit Høglund. To venninner på kveldstur.
Vi trodde vi hadde pådratt oss delirium, skjønt det sakte gikk opp for oss at dette var vakker virkelighet. Der og da bestemte vi oss for å avlegge venninnene et besøk. Ikke det at det er enestående av en kvinne i Øyane å låne sin hånd til rorkulten. Slikt hørte hverdagen til for bare noen år siden. Men Marit Høglund er intet hverdagsfenomen i Øyane. Hun er en urban kvinne som vil være nær havet på sitt vis. Hun følger i kjølvannet til naboene i sundet, etter fiskerkonene Hjørdis og Karla.

Barndomsminne

Idet vi ankommer familien Høglunds høythengende sommerparadis på Arøya, koser Marit seg på egen bakk, lyttende til sjøens sang. Det er siste feriedag og stunden er hellig - destillert idyll til vi brøyter oss rundt Kulexholmen med vårt desibelhelvete av en Askeladd. Så gløtter stundom fru Høglund bort på oss og erklærer at kun en klinkbygd farkost som hennes formår å frembringe slik sjelebøtende klukking.
-Jeg har båret på et minne fra barndommen, om vår 21-fots snekke med vindskjerm og 5 hk. FM-motor. Den førte familien ut i skjærgården utenfor Horten. I allfall de gangene den gikk. Som nygifte skaffet vi oss sommerstedet her på Arøya, i begynnelsen med en trekogg som transportmiddel. Aldri siden ble sjølivet det samme, uansett hva slags båt vi hadde. Først da jeg fikk koggen min, KOS, gjenfant jeg til fulle stemningen og gleden ved å være på vannet, sier hun idet ektemann Kalle sklir inn Stokksundet. Han sverger til Targa 25, men er i ferd med å konvertere, forsikrer Marit.
Når hun med stadig mindre møye legger ut fra kaien og putrer avsted, er det fordi hun vil finne harmonien mellom seg og sjøen. Hun vil høre FM-ens taktfaste dunking. Den gir henne hvilepuls. Det gjør ikke Targaens brøl og den vold havet øver mot plast i fart.

Bygget i Arkangelsk

Teknikken overlater Marit til husbonden. Hun starter opp og kjører selv, men der stopper også interessen for det dunkende vidunder. Kalle derimot, fylles av iver når vi nærmer oss temaet.
-Marit ville ha samme motor som i barndommens Arendalssnekke, en 3-5 hk. FM. Jeg fikk tak i to nye motorer, den ene ble installert, den andre har vi i reserve.
I dag er det Kalle som får liv i motoren. Med Marit ved rorkulten bakker vi ut. Kursen settes for Bukkespranget. Vi hunker nordover sundet. For en trivelig båt!
-Vi gjorde et ganske utradisjonelt valg, både av båtbyggeri og trematerialer. En båtbygger i Østfold hadde kontakt med yrkesbrødre i Arkangelsk som bygger i malmfuru. Den vokser i skogene der nord og i strøk over 900 meter. Dette trevirket er atskillig mer tettvokst enn den furuen vi har her syd og har en helt spesiell glød. Den krever dessuten mindre vedlikehold enn vanlig furu og den er så hard at den tåler en støyt. Derfor er dette materialet brukt i huden og noe av innveden i KOS, i kombinasjon med laminerte spanter og kjøl. I tillegg har russerne brukt mahogni til noen pyntende detaljer, sier Marit, som har til hensikt å vise oss noen av Øyanes perler i strålende augustvær.
-Jeg tar ofte båten ut alene, inn mellom holmer og skjær på godværsdager, eller sammen med venninner, reker og hvitvin. Damene er stresset den første halvtimen. Deretter gir de seg hen. Jeg kan også finne på å legge ut når det blåser - stevne ut Dypingen hvor sjøen skummer seg og dønningene fra Skagerrak velter innover. Da kjenner man at man lever - det er helse i hver tur, avslutter Marit Høglund.