Fattigmanns laks

Fattigmannslaks

Da jeg gikk på skolen i slutten av 1950-årene, var seilaks et popuært pålegg i matpakka. Kunstig farget, nesten til det selvlysende, lett røkt og herlig velsmakende. En slags fattigmannslaks, som vi i dag bare har et fjernt forhold til. Men ikke så med sei-fiske!
AV SVEIN AURMARK

Seien er nemlig blitt et stadig mer attraktiv sportsfisk etter hvert som vi har lagt år til vår sportsfiskererfaring. Grunnen er todelt og åpenbar: Den er en av fjordens hissigste fightere og den smaker herlig som seibiff med stekt løk!
Derfor deler jeg denne gang noen seifiske-erfaringer med mine kjære lesere. Og samtidig advarer jeg mødre med fiskegale avkom: Pass på så junior stanser i tide, hvis han eller hun skulle komme borti et skikkelig seistim. En barndomskamerat av meg fisket en gang som barn nordpå og hadde ikke fått slike formaninger. Etter to timer kom han hjem med 162 sei! Vel, "problemet" ble løst ved hjelp av en rundvandring til fornøyde naboer, samt en fellesinnsats med rensing av det man ikke ble kvitt. Men for seifisket gjelder først og fremst denne fiskevettregel: Det er ingen skam å pakke bort snøret i tide!

Seien er en torskefisk

Først litt om seien, som er en torskefisk. I motsetning til torsken har den et utpreget overbitt, og den mangler den følsomme skjeggtråden. At den er overbitt, et et typisk trekk for fisk som jakter på mat i de frie vannmassene, og ikke langs bunnen.
Seien er en stimfisk og en rask og utholdende svømmer. Mye av den seien man får som sportsfisker vil veie rundt halvkiloen, men den vokser raskt og det er derfor heller ikke uvanlig å få den langt større. Da vi i fjor besøkte Frøya, var det en eldre kar som uken før hadde fått en sei på 17 kilo på stang fra båt. Det hadde vært litt av et basketak.

Fiskemetoder

Fiskemetodene etter sei er mange. Det som er aller viktigst, uansett hva slags redskap man bruker, er å starte fisket med å lokalisere hvilket dyp seien befinner seg på. Er det godt med fisk, vil dette være lett. Mange vil ha opplevd at det for eksempel er helt umulig å komme ned til torsken på bunnen, fordi pilken eller hekla stanses på veien av en glupsk seistim. I slike tilfelle er det bare å sette merke på sena og slippe ut igjen til samme dybde. Har man ekkolodd, er det enda enklere.
Går seien mer spredt, kan den også komme i forskjellig dybde. Da har man ikke noe annet å gjøre enn til stadighet å variere fiskedybden, samtidig som man eventuelt holder et øye med ekkoloddet.
Seien kan altså fiskes på pilk og hekle, eller kanskje aller helst med gummimarker eller spesielle seifluer som opphengere istedet for heklas blanke kroker. Blekksprutimitasjoner er den også helt vill etter ved enkelte anledninger, blant annet har jeg veldig gode erfaringer med en type som kalles Octopus.

Spennende på stang

Det er selvsagt morsomt å få en eller flere sei på håndsnøre, men sportslig er det likevel ingentig som kan måle seg med å kjøre den på en slukstang. Blanke, sildeliknenede sluk er veldig attraktive, gjerne med en opphengerflue eller to. Sett på en tyngre, pilkeliknende sluk hvis du har behov for å fiske dypt og bruk helst ikke under 0.40 sene. Får du på to-tre trekilos sei, trenger du noe å stå iimot med.
Dorging etter sei er også morsomt. Mens dorging etter torsk skjer med liten fart og etter makrell med relativt stor fart, vil seifisket være mest effektivt ved middels dorgefart. Paravan er å foretrekke når seien går relativt høyt i vannet, - går den dypt må man bruke dorgestein. Både sluk, jigger og gummimark kan brukes på dorgesnøret.
Og så, til slutt: Får du på en stor sei, bør du ikke kjøre den for hardt i starten. Storsei er enormt sterk og det er gode muligheter for brudd på snøret hvis du ikke gir etter når seien tar sine utras. Lykke til med et spennende fiske!