Ferjemannens sommerdag

Ferjemannens sommerdag

Tekst og foto: Atle Knutsen

Det er sommermorgen på Stokkøya i Vestfold. Solen drar seg fremdeles søvnig i horisonten. Rundt om på knauser og knatter har badegjestene inntatt hver minste lille hytte og bod, der de slumrer lykkelig i havbleike morgentimer. Det bor også fastboende på Stokkøya. I et av husene sitter ferjeskipper Øivind Johansen og slurper i seg dagens første kaffekopp. Det skal bli noen av det slaget i dagens løp - en tolv timers dag. Idet klokka nærmer seg kvart på åtte, er Johansen klar for dagens dyst, og bekjentgjør det med sin vanlige frase: -Nei, vi får vel trøkke te'.
Deretter tasser ferjeskipper Øivind på velbrukte tresko til ferja, nedenfor huset. Kaffekanna er hans trofaste følgesvenn, og like trofast dingler pengeveska fra skulderen. Skjæløy II ligger duggvåt nede ved bua. Hun våkner med et grynt og er grov i målet denne tidlige morgenstunden.
-Det er liv i Forden i da' au', fastslår Øivind, mens ferja glir ut fra brygga. Vi siger nordover Stokksundet og Øivind rumsterer allerede med kaffekanna. Han går løs på sin andre kaffekopp - en kopp som nok ikke har sett en oppvaskbørste på 38 år. Farten settes opp når vi runder "Knatten", og i det fjerne ser vi Helgeroa. Det tar et kvarter å komme dit, med 8 mils ferjefart.
Mens Skjæløy II stevner mot dagens første anløpssted, begynner mobilen å kime heftig, og vitner om at mye organiseres fra styrehuset. -Det er som regel rutetidene folk lurer på, sier han. Men vi skjønner raskt at det ikke bare er rutetidene folk ringer om. En travel sommerdag ser det nemlig ut til at skipper Johansen administerer det meste i "Øyane" fra ferja si: Øivind bestiller varer og sorterer kassevis med post. Han rekvirerer drosjer og henter knoker, tar i mot skyssturer og ordner reker til kveldens tur. Ikke sjelden må folk ringe hjem til Øivind, der fru Ragnhild passer telefonen og plotter turer inn i bøkene. Ganske betegnende for ferjemannens og øyfolkets hverdag skrev en avis engang på 60-tallet at "på en av bryggene står en kvinne og hojer etter brød og melk. -Smør må jeg også ha, og glem endelig ikke pålegg, er det siste vi hører før Skjæløy setter kursen mot Helgeroa."
Fire turer om dagen mellom Helgeroa og Langesund gjør Skjæløy II. Rutetidene er de samme i dag som i 1962, og Øivind holder dem sånn noenlunde. Og skulle han være noen minutter over, raser ingen av den grunn. Skjønt kverulerende badegjester er det blitt flere av med årene. Blant de mange hundre menneskene som befolker "Øyane" sommerstid, fins en og annen som skriker høyt når en av hans åtte aviser ligger i naboens postkasse, betror skipper Johansen oss.

Etter en stille morgentur til Langesund, er vi tilbake i Helgeroa halv tolv. Øivind starter opp Audi'n og blir borte i mengden av turister på brygga. Når skuta er fullsatt og klokka tikker mot tolv, kommer han tilbake. Med baksetet fullt av pakker og post og noen pappesker mat fra Søndersrød Landhandel. Han bakker opp på brygga. Maritim terminologi brukes også på landeveien og bilen har minst tre gir for mye, mener skipperen. Dessuten liker han best å regulere gassen med hånda, ikke foten.
Noen minutter over tolv har han fortøyd Audi'n, og bakker ut fra brygga i Helgeroa. Når Skjæløy II runder moloen, med solslikkende sommerturister på akterdekket, er Øivind alt i gang med dagens store oppgave, sortering av posten til "Øyane". Hauger med post i vesker og kasser, som akkurat er ferdigsortert når Skjæløy II siger inn Stokksundet. Skipperen tar et overblikk og legger uten synlig strev inntil Fram-brygga på Stokkøya. Der skal folk i land og post fordeles i kassene av billettøren. Så går turen videre opp sundet, og Lindtein er neste stopp. Noen bærer tunge sekker i land og begir seg opp lia og inn i sitt ferieparadis på Arøya. Andre hopper ombord og vil være med til Langesund.

Et hull i fjellet

På nordenden av Arøya ser vi det gamle hvitmalte huset der Oscar Eika bodde for årtier siden.
-Gamle Eika var en lødig kar, som startet koggen med bare tommelfingeren i svinghjulet, forteller Øivind, og mimrer litt om gamle "øyoriginalær". Det er få igjen nå. Etter Nybrygga på Lille Arøya siger Skjæløy II mot Bukkespranget, og idet vi myser opp på Roald Amundsens stein-nese, som tidens tann har meislet inn i fjellveggen, går et sukk gjennom de av passasjerene som tar turen for første gang. Noen tror skuta må smøres inn med Vaselin for å komme gjennom sprekken i fjellet. Men knaset uteblir, og de nødvendige centimetrene med klaring var der denne gangen også.
Folk på dekket titter opp på skipperen i styrehuset, og vi aner et snev av beundring i øyekroken. Øivind har fraktet titusenvis av passasjerer gjennom dette smale sundet, og ikke få meter film har fått festet Bukkespranget til seg. -De sier navnet kommer av at en bukk hoppa fra berghylla der, forteller Øivind, og peker. En landkrabbe spør seg hvor denne stoltheten kommer fra. Han utstråler da vitterlig en stolthet som gjør ham til gjenstand for badegjestenes beundring. En tanke slår oss, med all respekt for landeveiens ryttere: Ingen bussjåfør kommer noen gang i nærheten!

Første tur i 1957

Øivind styrer ferja med sikker hånd - den andre veksler mellom kaffekoppen og gassen. Forden på 130 hk gir fra seg et lite snøft idet vi runder nesset, og Fiskebrygga, skipperens eget fødsted, kommer til syne. Inne i en vik ser vi det hvite huset som var Øivinds barndomshjem. Det var herfra han startet virksomheten sin i 1957. Den gang het skuta Arrow og var ei skøyte på drøye 30 fot.
-Jeg drev vekselbruk med fiske og skoleungekjøring den tida, forteller Øivind. -Trafikken tok seg opp, først med folk i "Øyane" som passasjerer og etterhvert også turister. Økningen i passasjerer førte til at jeg måtte se meg om etter en større båt. Valget falt på Skjæløy II - en 52 foting som har vist seg ypperlig til denne ruta. Han kjøpte båten i Østfold, der hun hadde gått som ferje mellom Onsøy og Tønsberg i 50-årene. Siden har Øivind kjøpt mange båter, nærmere bestemt fem i tallet. Mest brukt er nok Skjæløy II og den lille skolebåten Ragnøy i jern. 34 fotingen ble bygget i 1968, og er ypperlig i isen. Men gammel redskap er kostbar i drift, og de økonomiske endene er litt lenger fra hverandre nå enn for noen år siden. -Men, det går da rundt, sier skipperen, og begynner på sin tredje kaffeliter.

Reker og Titralac

Passasjerer skal i land på Fiskebrygga og spente badegjester venter på dagens post. Tidligere var det fiskemottak her på nordenden av Lille Arøya, men det brant for noen tiår siden. Nå er det bare Aslaug Kristoffersen som driver kiosk noen hektiske sommermåneder. På brygga står også ektemann Olaf og selger reker rett fra kokeren.
-Få et par kilo a' deg Olaf, roper Øivind fra styrehuset. Skipperen byr på varme reker fra en gammel avis i skipperstolen. Kanskje blir det noen krabber i Langesund - da byttes avisen ut med pøsen, og den rustne "talakniven" hakker flittig løs på krabbeklør.
Mens rekene fortæres på fiskervis og syrenøytraliserende skylles ned med kaffe, stevner Skjæløy II ut i Dypingen. Om babord reiser Gjeterøya seg, og i erindringen dukker det frem avisoverskrifter om øya der sukker og gjær ble til sprit for noen år siden. På styrbord side ligger Siktesøya, og inne i Tangane skimter vi hvite hus og idyll. Idet vi runder Langøyodden og siger nedover Langesundsund med 5-mils fart, ser vi Skjærgården Hotell & Badepark kneise på et fjell på styrbord side. Noen av passasjerene skal tilbringe dagen der.

I Langesund - retur om tre kvarter

Første halvdel av turen nærmer seg raskt slutten, og når ferja ligger vel fortøyd ved Nordre Dampskipsbrygge i Langesund, tripper sommerglade mennesker opp i bygatene. Øivind har også ærend å utrette, enten han skal levere tipping, bestille matvarer eller besøke banken. I disse tre kvarterene ligger Skjæløy II og hviler, mens folk nyter en iskrem i solveggen. Når avgangen nærmer seg påny, er båten atter fullsatt. Med varer fra kjøpmann Bjerkøen vel på plass, stevner ferja østover igjen. Bukkespranget passeres, folk settes i land og andre kommer ombord.
Idet vi går opp gjennom Stokksundet ser vi ferjer på begge sider. Øivind Johansen og sønnen Jan Erik, som ofte tar sin tørn ombord i ferja, arrangerer sightseeinger og turer med sluttede selskaper ut i øyriket. Borti Ragnøy skimtes skipperens kone Ragnhild, der hun yter sitt med skurebøtte og langkost. Det er dagsjobb å gjøre rent etter sommerturistene, og gamle Skjæløy II er like skinnende ren hver morgen.
Ettermiddagen har innhentet oss når ferja siger inn i Helgeroa. Når sommerturistene kjøper seg enda en iskrem, bakker Øivind og Skjæløy II ut igjen, og setter kursen for "Øyane" og Langesund. En ny gjeng glade mennesker har benket seg på dekk og skal oppleve to timer av en ferjemanns liv. Vi tenker i vårt stille sinn at, ja, det må ha vært et liv utenom det vanlige, i badegjestenes og øyfolkets tjeneste. Et liv uten sidestykke.