Nattseileren

Nattseileren

Tekst: Atle Knutsen
Foto: Anne Marit Klokk

På Sandøya ved Brevik sitter den utvandrete oslo-mannen Kay Thorgrimsen (53). Fra stuevinduet hans skimtes sjøen, elementet som helt fra han var liten gutt var åsted for hans kjæreste sysler, fiske og båtliv. Da øynene tok til å svekkes for få år siden, var han allerede etablert med hus og tresnekke på Sandøya. Så ble livet dramatisk endret da synet forsvant. Tilbake satt han med minnene fra et aktivt yrkes- og friluftsliv, med eimen av tang og sjø i neseborene.
-Det er klart jeg har mine tunge stunder. Men det gjelder å utvikle de sansene man har igjen. Ofte har andre mennesker større problemer med å takle min situasjon enn jeg har selv. Derfor har jeg brukt mye tid på å skape forståelse for at det er et liv dette også, sier Kay Thorgrimsen, som i sommer har tatt i bruk fjorden igjen, med sin nye 14 fots plastbåt!

-Jeg har alltid vært veldig opptatt og tiltrukket av sjøen. Som verksmester bosatt på Bjølsen i Oslo var det alltid godt å komme hit til Eidangerfjorden i feriene. Den gangen disponerte jeg også en 26 fots Boström seilbåt. Siden ble jeg medeier i en Tourstar på 34 fot som vi ofte var på langtur med, forteller Kay. På grunn av sykdommen, valgte han i 1995 å flytte permanent til Sandøya og et maritimt miljø. Men snart sviktet synet helt og han måtte selge snekka.
-Jeg kunne selvsagt blitt sittende hjemme, men det er ikke helt min stil. For meg er sjøen blitt en skanse i det å opprettholde livskvalitet. Som lidenskapelig fisker meldte jeg meg inn i Porsgrunn Havfiskeklubb, men i makrelltida ble savnet etter egen båt for stort. Derfor kjøpte jeg en 14 fots selvlensende plastbåt av typen Strandfjord med aluminiumsrekke. Den er blitt en kjær del av hverdagen min. Bare det å vite om denne muligheten som ligger ved brygga og venter, er svært viktig for meg, forklarer Thorgrimsen.
-Båttypen bygges i Arendal og er svært godt egnet for en med mitt handicap. Båten har rattstyring og en 15 hk Evinrude med elektrisk start. Samboeren min er ikke sjøvant fra før, men denne båten passer henne bra og som regel er det hun som kjører, men i åpent farvann tar jeg gjerne rattet selv også, sier han med et bredt smil.

Misjonær

Ifølge eget utsagn bor det en liten misjonær i Kay. Han er en svært så engasjert innbygger på Sandøya. Thorgrimsen har vært lokalforeningsleder i Grenland-avdelingen av Norges Diabetikerforbund i 5 år og er nå medlem av fylkesstyret i Norges Blindeforbund. Han har vært med på å gi ut en informasjonsbrosjyre om det å bli blind og klare å akseptere at synet er borte for alltid. Men det er i lokalmiljøet han har har sine viktigste fanesaker.
-Sandøya er et trivelig sted å bo. Man føler seg ikke ensom, selv med mitt handicap. De 400 innbyggerne her har tid til hverandre, som da lokalavisen Varden skrev om en øyboer som gikk overbord uten redningsvest og holdt på å drukne.
-Jeg ble veldig følelsesmessig engasjert over at en av “våre” holdt på å drukne. Det ble en vekker som førte til at Sandøya Velforening, hvor jeg er formann, inngikk et samarbeid med Grenland Flåteservice om å arrangere et sikkerhetskurs for øyas innbyggere. Her hadde politiet og Redningsselskapet anledning til å informere om sjøvett og bruk av rednings- og nødutstyr. Det ble gitt bort nødbluss og vi formidlet salg av 15 flytejakker, flytedresser og oppblåsbare vester. Gamle, men fullt brukbare redningsvester fra Telemarksbåten “Henrik Ibsen” blir solgt billig til båteiere. Vi forsøker å endre holdninger hos både gamle og unge her på øya. Vi bryr oss og jeg tror det nytter, avslutter en energisk og klarsynt Kay Thorgrimsen.