Norske klassikere: Sognabåtene

Norske klassikere

AV JARLE BJØRKLUND

I Sogn har bondens båtbehov vært større enn behovet for hest. Sognabåtene har klare fellestrekk, men også rikt mangfold.

Sogn og fjordane er et område som favner vidt og dypt. I vår sammenheng dreier det seg om strekningen fra Osterfjord og Masfjord til Stadt og de 18 milene inn til bunnen av Sognefjorden. Fra Lærdal til Valdres gikk en urgammel kløvsti som knyttet sammen med Sognefjorden, utgjorde en av de viktigste øst- vest forbindelser i det sørlige Norge. Veibygging i dette landskapet har i alle år vært en menneskelig og teknisk prøvelse og en belastning for alle offentlige budsjetter. Til gjengjeld skal veivesenet i Sogn og Fjordane være det dyktigste vi har. Og i dag, med en samferdselsminister fra Førde, kan selv gudene utfordres - eller i det minste; opposisjonen i Stortinget.

Fire distrikter

Den øvrige tildelte spalteplass bør nå vies båtene. De har som fellestrekk røtter i dype og faste tradisjoner som likevel har gitt rom for et sjeldent mangfold og variasjon og spesialisering av båttyper. Det siste er muligens et uttrykk for den nært totale avhengigheten av båt.
I hovedsak kan man dele området inn i fire distrikter: (1)Nordfjord og (2) Sunnfjord som i alle fall fra midten av 1800-tallet bygget båter med de ytre kyststrøk som hovedmarked og bruksområde, mens (3) Sogn og (4) Osterfjord og Masfjord var mer spesialiserte på fjordtrafikken.
De to første var i stor grad preget av periodevis hektisk aktivitet og Klondyke-stemning i det såkalte nordre vårsildfiskedistrikt rundt Kinn og Florø, og dessuten av torskefisket. De siste var preget av bondens behov for båt i frakt av fór og buskap og mangfoldige gjøremål innen jordbruket som så å si sidestilte båten med hesten i viktighet. Faktisk var det slik at de minste brukene i det mest ulendte terreng godt kunne klare seg uten hest, men var helt ut avhengige av båt.

Kysten og fjordene

Kystbåtene gjennomgikk rundt midten av 1800-tallet en del endringer i skrog og rigg tilpasset et mer ekspansivt fiske. Skroget som i tidligere tider hadde idealformen cod`s head and mackerel tail fikk et noe fyldigere akterskip for å gi bedre bæring unna været og en tanke høyere fribord. Den tradisjonelle, symetriske råseilriggen ble skiftet ut med lårseilet (dipping lug) etter påvirkning fra Sunnmøre - fordi denne riggen hadde bedre bidevindsegenskaper (kfr. tidl.artikler i serien).
I fjordene holdt man på det tradisjonelle råseilet. I regelen blåste vinden enten inn eller ut fjorden. Man la seg gjerne til å vente på medvind. Derfor kunne en Bergensreise for en sogning ta mellom to og ti uker (!), og gjestgiveriene ut gjennom fjorden og langsetter kysten hadde gode tider selv om bøndene holdt hardt om kontantene.
Råseilriggen var lav og underliket bredt. Det er godt i samsvar med vikingenes seil så langt vi tør presse kildene. Om dette er begrunnet i tradisjonsfasthet eller funksjonalitet, er usikkert. Sikkert er det at om nå vinden en og annen gang kom på tvers av fjord og fjell, ga det en livsfarlig kastevind, og risikoen for å bli slått flatt og rundt, økte med seilets høyde.

Byggetekniske løsninger

Ved Masfjord og Osterfjord løper et lite, men viktig skille i nyere norsk båtbygging. Dette spores best i den minste båten - færingen. I Os rett sør for Bergen ble færingen bygget med bare tre bordganger. Dette var i eldre tider også vanlig i Hardanger og Kvinherrad med Strandebarm som det mest utpregede båtbyggerområdet. Esingen ble lagt i flukt med overkant av øvstegangen - øverste bordgang.
Nord for Bergen ble færingen bygget med fire bordganger og esingen lagt på den nest øverste. Keipene ble festet i øvstegangen og støttet med to stylter mot og ned i esingen eller den lener seg ned mot esingen med forlengelsen av anlegget for åren. En del særtrekk vil i det følgende bli poengtert med en nærmere beskrivelse av sognebåten.

Finurlige byggemetoder

Sognebåtene har et markert løft i stevnene, særlig i forstevnen som dermed blir mye rettere og mer kneisende enn i de sørlige områdene som har lengre utoverheng og slakere kurver. Den har selvsagt hugne halser (nederste bordgang forbundet til kjølen og lotet - overgangen mellom kjøl og stevn) .
Dette er et byggeteknisk fenomen som enkelte entusiaster tillegger noe nært rituell kraft, men som praktisk sett gjør det lettere å legge et innhult og skarpt for- og akterskip kombinert med god bæring midtskips og færre spenninger i bordene enn man får ved stiming og mekanisk vridning.
Å hugge ut et vridd bord stiller selvsagt visse krav til båtbyggeren, men det løses ved øving som til alle tider har gjort mestere. Flaskehalsen ligger oftest i materialtilgangen og vurderingen av emnene. Helst bør man finne furu som har vokst og vridd seg med sola. Det skal være relativt lett. Noe vanskeligere er det å finne trær som har vokst og vridd seg mot sola for forarbeiding av halsene på motsatt side. Dette er ganske grundig og innsiktsfullt beskrevet av Terje Planke og Svein Erik Øya i Kysten nr. 1 og 2 1996.
Bernhard Færøyvik som er kilde til de fleste oppmålingstegningene i denne serien, berømmer sognebåten for utmerkede egenskaper i krapp og hissig strømsjø. I de ytre kyststrøk ble imidlertid oselvere og strandebarmere foretrukket, senere også småbåter fra Nordfjord. Også blant de større, åpne båtene brukt til fiske vant nordfjordingene, mange hjemmehørende i Gloppen, større innpass. Men marginene mellom båtene er såvidt små at det er vanskelig å vurdere hvilken vekt man la på de enkelte særtrekk og egenskaper og/eller hvor tungt produksjons- og markedsmessige forhold spilte inn.

Materialer

Fra Sogn og nordover begynner det å bli sparsomt med eik, men eik var foretrukket i kjøl og stevner. I kjølen ble det derfor ofte brukt furu, og i stevnene ask eller bjørk. De to siste, og særlig bjørk, er mindre motstandsdyktige mot råte enn eik. Likevel er det bevart over hundre år gamle sognebåter med stevner og keiper i bjørk, så noen dårlig erstatning har det neppe vært. De øvrige deler av båten var i furu.
De ytre forblåste kyststrøk ble tidlig utarmet for skog. Men varmekjære vekster har klart seg godt i de indre fjordarmene hvor skogen er både variert og storvokst. Her som ellers i landet, er mønsteret det samme: bønder bygde båt som attåtnæring - enkelte hadde det som hovednæring - der hvor det var skog god nok og emner i mangfold..

Mangfoldet

Tidligere såvidt nevnt og nå noe mer utdypet: mangfoldet i båttypene og bruken av båt i dette området. Færingen var ganske sentral i jordbruket. I tillegg fantes større båter brukt til kirke og til fraktfart. Blant båtene som var spesialisert for frakt av last og personer, var de største av typen jekt - høystevnede, bredbukede og råseilrigget med akterspeil og overbygget veng hvor mannskap og passasjerer kunne få tak over hodet. Av vengebåter fantes flere mindre varianter. Et fellestrekk er at de aktre bekvemmelighetene er lagt over vannspeilet, slik at båten med moderat last er spissgattet i vannlinjen og gir et finere slipp i sjøen enn om det flate speilet hadde subbet ned i sjøen.
Norsk Sjøfartsmuseum har et fint eksemplar av en drøyt 24 fots skyssbåt fra Svanøy i Sunnfjord. Båten har et lite og godt løftet akterspeil som prest, fut eller andre prestisjetunge og bemidlede kunne hvile ryggen mot mens tre roere skyflet skroget over sjøen. Båten er bygget rundt forrige århundreskifte og er følgelig nærmere 200 år gammel. Den er hvitmalt med en tynn dekorativ stripe i sinober langs øvre del av fribordet. Blyhvitt var den dyreste av all maling. Og bare det dyreste var godt nok for fint folk, for tjære kunne på varme sommerdager sette flekker på fint tøy. Fra akterspeilet stikker det opp en tynn spire som bærer flagget med unionsmerke, men i sin tid må den ha båret Dannebrog.
Simplere, men fortsatt finere båter kunne ha øvstegang og tofter malt i sort. Pigment av brente dyreknokler, senere også av sotete parafinlamper var det billigste og gjorde samme nytte i beskyttelse av klær samtidig som det løftet og fremhevet linjespillet i båten. I andre ytterligheten finner man ferger med proporsjoner som lektere, men fortsatt klinkbygget og med kjøl og stevner som de øvrige båter og med en bæring som tillot flere lakter ved eller hest og vogn og de første biler.
Jektejollene, kalt skipbåter, var blant de minste - sammen med isprammene som ble brukt i de indre fjordarmer der ferskvannstilsiget var stort og isen så å si årlig la seg, men med variabel styrke. På usikker is ble isprammen som var utstyrt med meier under vannlinjen, skjøvet foran slik at man raskt kunne berge seg ombord om det begynte å svikte under føttene.

Bergen sentrum

Bergen var byen som slukte bondens grøde og fiskerens fangst.Tønner i tusentall med saltet sild, saltet og tørket torsk, tjære, ved, huder, smør, poteter og frukt, ull og kjøtt. Byen var umettelig og innfallsporten til det store utland. Alle kjenner byens tyske forretningsforbindelser fra hansatiden, i dag tydeligst manifistert med Bryggen. Bergen var gjennom flere århundrer vår mest internasjonale by (kanskje er den det fortsatt).
På denne bakgrunn er det nesten forbausende at tradisjonsfastheten har vært så sterk og den utenlandske påvirkning så svak i bygdene rundt - særlig når man vurderer enkelte kulturtrekk som utforming av båt og bebyggelse, og språk/dialekt som vel ligger tettere opp til gammelt norrønt enn i noen annen del av landet.
Det bonden og fiskeren bar med båten fra byen var kjøpevarer som jern og kull til bygdesmedenes esser. En og annen idé om skikk og bruk, moter og dess like som gjenspeiles i våre bunader og i dekorative arbeider. Men stort sett står vi overfor samfunn og livsformer der selvbergingen var noe nær total, og der naturalhusholdningen tilfredsstilte de fleste av livets nødvendigheter. Og båten var nok viktigere enn fjordingen i det jevne slitet og de harde tak.

Jakt Oline i speilblankt vann ved Bruknappen nord for Bergen. Lettbåten er for anledningen en treroring fra Sunnfjord.

Treroring fra Sunnfjord.

Færing bygget av Johan Høl i Sogn.

Detalj av keip på sognefæring bygget av Johan Høl. Men hamlebandet var fra båtbyggeren levert i vidje som her er erstattet av ufyselig kunstfiber.