Reiser med Skippy

Av SVERRE KOXVOLD

Han var ikke gamle karen da han kom ombord. De første dagene var det mye nytt Han ble fraktet fra en mørk og trygg Rogalands låve omringet av foreldre og en stor søskenflokk av Border Collier til et nesten tomt og ustabilt hjem. Ikke bare luktet det anderledes, men alt beveget seg. Ikke noe var helt rett og riktig.
Jeg passet godt på ham der han stotret omkring på usikre ben. Halen var godt forplantet mellom bena de første dagene. Vi lå ved en slipp for å bytte fremdriftsmaskin. Det ble mye hopping over rekka for å komme til land og jeg holdt et godt øye med Skippy der han lusket etter meg. Men en kald og motbydelig dag forsvant han plutselig. Han satt i sneen på brygga og jeg smatt ombord for å hente noe. Da jeg kom på dekk, var han borte. Jeg kunne ikke se ham på land. I vannet rundt båten var han heller ikke. Jeg ropte, men intet svar. Hvor kunne han ha blitt av?
-Se over der, ropte Sigmund, en av gutta på verftet. Og ganske riktig, ca 100 meter unna i den sene novemberdagen kunne vi skimte noe som lignet en vannrotte. Jeg sprang langs land og så snart at noen rotte var det ikke, det var nesen og litt av hodet til Skippy der han plasket seg gjennom bølgene. Han kavet mot meg da jeg ropte og jeg fikk halt ham opp av vannet. Det var ikke mye futt i karen der jeg holdt ham inntil meg og prøvde å beskytte og berolige ham. Med lukkede øyne skalv og gråt han om hverandre. Etter lenge omfavning med håndklær slappet han av.
Dette satte en støkk i ham og han har nå en betydelig respekt for vannet. Forholdene skal ligge godt til rett før han hopper fra båten til land. Eller omvendt.

På Skippys første fisketur lærte han å "mate krabbene" etter en lang tur på et dansende dekk. Vi andre prøvde å fiske mens vi holdt oss fast der båten rullet i sjøen. Skippy gikk fra den ene til den andre og lurte på hva vi drev med. Men da Magnus fikk den første fisken, gikk det opp for Skippy at det faktisk var en grunn til denne galskapen. Han snuste og slikket på den kalde skapningen fra havets dyp. Skippy var i fin form helt til vi andre ble for kalde og alle ble sendt opp i styrhuset.
Der oppe var det ikke like mye frisk luft. Og kortbente skapninger har heller ikke godt utsyn fra styrhuset. Det tok ikke lang tid før han senket hodet og "tømte halsen". Men Skippy har matvett. Han oppdaget plutselig all den gode maten rett foran nesen sin og spiste opp alt sammen. Siden har ikke Skippy vært sjøsyk.

Angrepet av VHF'en

Det var på vei fra Karmøy til Utsira. Vi hadde kuling fra syd. Sjøen i "Sirehavet" kan bli ganske urolig og vi fikk den inn på babord side der vi skulle gå rett vest fra Åkrehavn. "Fridtjofen" liker det lite og ruller som en and med ben av ulik lengde. Vi prøvde derfor å unngå dette ved å krysse fram og tilbake. Men man må være forsiktig, for hvis det blir for store bølger på hekken, skrur "Fridtjofen" seg enda mere. Dette gikk bra helt til det gikk gæli. En stor sjø kom aktenfra og båten snublet på det ene benet.
Skippy lå der på dørken i boksen sin og spente seg fast mens han lot som han sov. Snublingen testet stemplingen av gjenstander i styrhuset. Den bærbare VHFen som sto i ladeboksen sin, kom ut av balanse og datt rett ned på Skippy. Den er garantert til å tåle dropp fra 1 meters høyde. (Se test av Navico Axis 200 i Båtmagasinet 10/96). Ikke noe problem med den, men Skippy forsvant under kartbordet og holdt seg der resten av turen.

Skippys first stand

Hvalper er ofte flinke til å underordne seg større voffer. Skippy er ingen unntagelse der han raskt logrer med halen og legger seg på ryggen. Men en dag fikk vi besøk av en stor halvvoksen schaefer ombord. Der og da bestemte Skippy seg for at her var det han som var nummer 1. Dette var hans rike. Schaeferen var ikke enig og den lille Border Collie hvalpen, snaue 5 måneder og av små foreldre, jobbet hardt. Gneldrende for han omkring dette store dyret med stor kjeft. Og sintere ble han da tyskeren ikke ville gi seg. De to hundeeierne sto litt tafatte og lurte på hvordan dette skulle ende. Var det best at vi stoppet dem nå? Heldigvis lot vi kampen fortsette for Skippy beviste til slutt at Fridjofen var hans og "du måkke komme her og komme her!"
Skippy ble fort mere vant til sjøen. Vi er som oftest alene ombord og vi har lært hvordan det meste skal gjøres på egen hånd. Men under vanskelig strøm eller vind på vei inn mot kai, kan veien fra styrhuset ned til dekk for å klargjøre nødvendig tauverk bli lovende kort. Da holder Skippy seg borte. Han er klok slik. Så fort vi er utpå og styrmannen har satt seg i stolen med bena opp på ekkoloddet, vil Skippy opp i fanget. Men blir det sjø og en del ratting, foretrekker han boksen sin. Der ligger han støere og han sover faktisk godt.

Iskald dusj

En dag var vi på vei over "Sletta" nord for Haugesund. Det var en del sjø og vind fra NW, men båten kan godt ta dette på baugen uten noe problemer så lenge farten tilpasses forholdene. Det var 3-4 meters bølger og vi hold ca 6 knops fart. Rolig og fint red vi oss fremover. Men vinden økte på til 20 sek.meter og spruten som kom fra baugen ble sendt horisontalt rett over styrhuset. Det roterende vinduet holder sikten klar og det var ingen fare der Skippy lå trygt i sin dype drøm. Men noen av vindusrammene er ikke helt tette, og et spesielt sterkt vindkast presset en sprut gjennom treverket og dumpet et tannglass med fint, kaldt sjøvann rett ned på det sovende dyret.
Jeg lurte på hvordan han ville reagere. Han åpnet sakte et øye. Fokuserte et surt blikk på meg før en våt hund gikk og la seg under kartbordet. Intet mere ble sagt.