På fanteferd med nordlandsbåt

På fanteferd med nordlandsbåt

Tekst og foto: Rolf A. Jenssen

Tenk deg ti store nordlansbåter for fulle seil i midnattssolens gyldne skinn. Fargerike smekre skarpseilende skrog fra langt tilbake i historien. De var på fantetokt i fjor sommer!

I noen måneder hadde jeg kjent til drømmen om å få samlet flest mulig av de store nordlandsbåtene til en ukes fanteferd i “Nordlandssommerens evige dag.”
Ferien blir spikret, andre uka i juli bar det avgårde. Noen titalls raske timer i bilen fra mitt hjem i Telemark brakte meg til samlingsstedet, Kjerringøy Gamle Handelssted, nord for Bodø.
Spenningen og forventningen steg. Hvor mange hadde tatt den lange veien? Mange skal ville, og mye skal stemme, for at det hele skulle bli noe av.
Men der, nede ved brygga lå de, ni i tallet, smekre og vakre båter. Velklingende navn med gamle aner pryder baugen; “Rappstein”, “Frøya”, “Drauen”, “Salarøy”, “Gryttir”, “Einar”, “Fauskværingen”, “Hanna Mathilde” og åfjordfembøringen “Munin”. Ute på fjorden nærmet den mest langveisfarende deltaker seg, trønderstorbåten “Ottar” fra Alta.
Fembøringene er som kjent de største nordlandsbåtene. Den ble mest brukt til garnbåt, og de siste og største ble bygd rundt århundreskiftet før motoren gjorde sin inntreden. Åttringen med sine åtte årer er noe mindre.

I Hamsun-land

I flere dager hadde alle vært underveis, noen fra Trøndelag, andre helt fra Finnmark, til denne største samling av fembøringer og åttringer siden båtene var i bruk rundt århundreskiftet. Kjerringøy Gamle Handelssted satte en tidsriktig og romantisk ramme rundt det hele, et sted mange av oss er blitt fortrolig med og glad i gjennom filmer som Pan, Telegrafisten og ikke minst Benoni og Rosa. Som i sine velmaktsdager falt det helt naturlig for handelsstedet å ta vel imot farende folk langs kysten, slik Mack gjorde i Knut Hamsuns verden.
Gjensynsgleden mannskapene i mellom er stor, noen kjenner man fra før, mens nye ansikter smiler i forventning. Det er god bør fra sørvest, alle vil vi avsted, været får bestemme hvor. Råseilene heises, motoren slås av, en vidunderlig stillhet senker seg og vi er konsentrert om seiltrimmingen. Å seile med råseil krever sitt.
Høvedsmannen roper kommandoer. Navn og begreper i riggen er de samme som i gamle dager. Seilet er festet i halsen foran, og i skautet når det dras bak. Brasen strammes, så seilet fylles maksimalt. Halskaren sitter på ripa foran. Kommer det sterke kastevinder ned fra fjellene, ser han vindrossene som mørke felter på sjøen, og han roper varsko. Ingen tamper er festet med knuter, de må raskt kunne rykkes løs, for å tømme seilet for vind. Blir vinden for sterk, må det reves.

Full slør nordover

Båter, rigg og mannskap testes mot hverandre, det er mye å lære, og noe av formålet med turen. Det går unna, flokker med lundefugl springer forskrekket over bølgetoppene, der vi fosser fram. Så er det kafferast i ly bak noen fredete holmer i Karlsøyvær, et paradis hvor bare hekkende sjøfugl får gå i land. Båtene henger på svai, mens målet for kvelden blir samstemt, den avfolkede Husøya i Steigen.
Det bærer mot nord, og med råseil og toppseil fulle, slører båtene i 8-9 knop. Fintrimming av rigg ved hjelp av brass, boline og penta hjelper noe i konkurransen, og å gå tett opp på lo side av de andre, slik at de mister vinden, gir også noen meter.
På Husøya er vi alene, bare noen sauer og en forlatt førkrigs Ford lastebil huserer fast her ute nå. Flere grunnmurer og ei bu til garntørking er alt som står igjen, fra ei tid da kysten og havet var letteste veien å ta seg fram. En gang var dette en trygg havn for nordlandsbåter i nød, men nå er malingsmerkene rundt ankringsboltene falmet bort. Vinden løyer, det klarner opp, vi er nord for polarsirkelen, og midnattssola forgyller landskapet. Jordfargene gløder i de tjærebredde båtene, hampen i tauverket og barkede seil. Lyset, leirbålet og spennende nye mennesker gjør det vanskelig å gå til ro. Nordlandssommeren er vakrest om natta, og da skal livet leves.

Rikt fiske

Det blir en ny dag, med strålende sol, men lite vind. Skjærgården utforskes, og med juksa lempes torsk, steinbit og kveite ombord. På dorgen henger kjapt 5-6 sei, som er så tallrik og velsmakende om sommeren. Et herremåltid tilberedes på bålet, på grillen og i gryta. Naturens overflod metter oss alle problemfritt, selv om det er over seksti av oss, sultne og tørste av havluft. Mackølet nytes, dog uten måsegg, til det er det for seint på året.
Vinden tar seg opp og neste dag krysser vi i smult farvann opp mot Måløy. En lun vik med kritthvit sandstrand lokker, sola steker, vi ankrer opp og er badeturister. Sikten er evig, vannet utrolig klart, men når havet holder 14-15 grader, og knapt nok det, blir svømmetakene ikke så mange.
Så langt har vi vært alene, ingen andre mennesker eller båter har vært å se. Men her møtes vi av David Attenboroughs menn. BBC er på øya hvor havørna er blitt så tallrik etter fredingen i 1968. De anslår at hundreogfemti par av vår største rovfugl, med et vingespenn opp mot to og en halv meter, holder til bare her i Nord-Salten. Et eget TV-program om samspillet mellom oter og ørna skal filmes. Oteren fråtser i matfatet, og havørna kaster seg over fiskerestene. Du skal se at NRK kanskje sender det samme, med Alsviks kjente stemme som kommentator. Vi må ikke forstyrre, får vi vite, den ytterste del av øya, der opptakene skjer.

Nattseilas til Lofoten

Værmeldinga spår mindre vind og regn for morgendagen. Bestemmelsen taes raskt, vi må utnytte den gunstige vinden, det blir nattseilas over til Lofoten. Med vinden rett i ryggen, lenser vi lydløst gjennom det trange sundet ved Grøtøy Gamle Handelssted. Det er midnatt, sol fremdeles, og beboerne kommer ned i fjæra og vinker til oss, overrasket over det maleriske og sjeldne synet.
Så er det åpent hav, vi forlater Steigen og staker ut nordlig kurs mot Stamsund, i hjertet av Lofoten. Vinden er oppe i frisk bris, og nordlandsbåtene skyter stor fart. Nordlandsbåtene er åpne, uten dekk, og kan fylles med vann. Ripene er lave, for at garna skulle være lette å trekke ombord. Ballasten består av tre tonn rullestein som er samlet i fjæra, og lagt bak masta. Skulle uhellet være ute, og båten fylles med vann, vil steinen rulle ut, og det vil være mulig å berge seg ved å ri på kjølen…
Nå derimot, lempes noe av steinen over i lo side, som en siste fintrimming, og masta retter seg mere opp mot vinden. Mannskapene holder øye med hverandre, Vestfjorden er værhard, og det er langt til land. I seks timer står det på, og så entrer vi samlet innløpet til den smule havna i Stamsund. Det er morgen og utslitt faller alle i søvn rundt i båtene. På kaia vandrer de første turistene og beskuer fantefølget.
Det livner til ut på dagen, og det er tid for farvel, mange må begynne på sin lange hjemtur, mens andre utforsker Lofoten nærmere. Den største samlingen av store nordlandsbåter siden århundreskiftet går i oppløsning, men drømmen var blitt til virkelighet.