Båtens helsetilstand

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

Det hender at jeg blir spurt om råd ved båtkjøp. Etter den vanlige diskusjonen om behov, størrelse, hastighet, kapasitet, sjøegenskaper og deslike, pleier jeg å nevne et poeng som jeg selv mener er viktig: Det kan nemlig hende for noen hver av oss at forutsetninger endres med årene, og at båten kanskje må byttes til noe større eller mindre, eller at doningen simpelthen må selges for å skaffe penger til andre formål. Kan det være lurt å tenke seg hvor salgbar båten som vi drømmer om, vil være i bruktmarkedet?
Den dagen vi kanskje vil bytte eller selge, skal bruktbåten saumfares på alle bauger og kanter. Hvis vi vil sikre oss imot reklamasjonsproblemer i ettertid, kan det være smart å ha en oversikt over hva som kan tenkes å være mulige og umulige ankepunkter. Å presentere både gode og mindre gode sider av betydning for vurdering av skutas "helsetilstand", kan både vekke tillit og minske muligheter for disputter som av og til følger i kjølvannet av et eierskifte.
Har skuta vært utsatt for hendelser som kan ha betydning for tilstandvurderingen, må det frem i lyset. Riktignok kan en autorisert fagperson finne ut det meste ved en grundig besiktigelse. Men det vil uansett være til god hjelp for både selger og en kjøper hvis det kan refereres til en samvittighetsfullt ført "loggbok" som forteller litt om hva båten har vært med på gjennom livet. Det er lett å glemme fra et år til et annet. Har båten for eksempel vært på grunn og fått en skade? Hvor alvorlig var det i så fall, og hvordan ble skaden utbedret? Har det vært skiftet propeller og hvorfor? Har det vært lekkasjer som er fikset på? Hva med elektrisk og elektronisk utstyr? Hvem har stått for installasjoner og eventuelle reparasjoner? Jeg vil tro at selv om det ikke skulle være aktuelt å skille seg fra en kjær farkost akkurat idag, kan det uansett være smart å systematisere informasjon som forteller om båtens liv og levnet.

Servicehefte

Hvis vi er på jakt etter en skikkelig bruktbil og skal vurdere et eksemplar som står høyt på kandidatlisten, kan det være mye god informasjon å hente i serviceheftet. "Alle servicer fulgt", heter det ofte i annonsene. Dét oppfattes som regel å være et godt tegn. Kvitteringer fra autoriserte verksteder som dokumenterer at bilpleien er utført etter boka, er god veiledning for en kjøper på utkikk. Det inngir tillit hvis det fremgår at anbefalingene i brukerhåndboken har vært fulgt punktlig. Et servicehefte med stempler, datoer og signaturer er godt stoff.
Men skal vi sammenligne bil og båt, står vi overfor noen ganske vesentlige forskjeller. Noen av dem er typiske:
- En båt kan representere langt større verdier enn en "vanlig" bil.
- En båt har gjerne en levetid som normalt overgår bilens med god margin.
- Mens bilen må sies å kunne være et farlig redskap, rent sikkerhetsmessig hvis bremser eller styring svikter i høy hastighet, er en motorstopp på landeveien sjelden livstruende. En livløs bil kan som regel hensettes uten spesielt stor risiko - med varseltrekanten forskriftsmessig på plass. Et motorhavari til sjøs derimot, kan fort få dramatiske konsekvenser. Og eksempelvis kan en større lekkasje i skroget, et branntilløp, svikt i styringen eller et sammenbrudd i det elektriske systemet mens vi er underveis, komme til å true både liv og helse.

Periodisk kontroll?

Etter at krav om "periodisk EU-kontroll" av bilparken ble innført, føler vi en viss trygghet for at "systemet" sørger for at kjøredoninger på hjul er i forsvarlig stand som forutsatt av produsenten. En falsk trygghet kan vi kanskje hevde. Men uansett: Regelmessige EU-kontroller for bil er obligatoriske. Og kontrollene avdekker ikke sjelden mangler som må rettes.
Når det gjelder båtene våre, er situasjonen mye annerledes. For selv om vi vet at det kan få alvorlige konsekvenser hvis noe går galt i uvær og i vriene farvann, og selv om båtlivet er underkastet både et fritidsbåtdirektiv og en fritidsbåtforskrift, er det ingen myndighet som gjennomfører "periodiske EU-kontroller" for fritidsbåter på samme måte som for biler. Regn med at temaet har vært diskutert i Brüssel, og regn med at saken står på agendaen et eller annet sted. Men med dagens flåtestruktur vil det simpelthen ikke være mulig hverken praktisk, kapasitetsmessig eller økonomisk å etablere et EU-kontrollopplegg for fritidsbåter.

Ansvar for sikkerheten

Båtfolket må selvsagt sette pris på at vi på denne måten unngår slitsomt byråkrati. Men samtidig understreker fraværet av kontroll at ansvaret for båtens tilstand fullt og helt ligger på eierens skuldre. Som jeg har skrevet tidligere om dén saken: "Systemet med nærmest evigvarende gyldighet av CE-merkingen plasserer et stort ansvar på både båteiere, båtbrukere og vedlikeholdsverksteder."
Såvel når det gjelder rutinemessig vedlikehold som reparasjoner av vanskelige skader, er de fleste båteiere avhengige av å få hjelp fra rådgivere og håndverkere med riktig kunnskap. Jeg har tidligere nevnt autorisasjonsordningene som ivaretas av båtbransjeforbundet NORBOAT. Et autorisert verksted kan og skal være garantist for at alt går riktig for seg.
I en slik sammenheng kan det kanskje være på sin plass å spørre om ikke et skikkelig "servicehefte" for fritidsbåter over en viss størrelse burde ha en naturlig plass i båtbiblioteket - på samme måte som serviceheftet som vanligvis ligger i bilens hanskerom?

Vedlikeholdsmanual

Da arbeidet med standarden for brukerhåndboken (ISO 10240) ble påbegynt for snart 20 år siden, gikk diskusjonen heftig om boken burde ha et eget kapittel om nødvendig "båt-vedlikehold". All den stund forskriften ikke sier noe spesifikt om vedlikehold, ble idéen droppet. Men det var enighet i arbeidsgruppen om at en slags "vedlikeholdsmanual" måtte være nyttig. Hvorvidt det skal utarbeides en bok med råd og anbefalinger om vedlikehold for hver enkelt båt, ble det imidlertid ansett å være opp til båtprodusentene - og båteierne - å ta stilling til.
En skikkelig vedlikeholdsmanual kunne eksempelvis ordnes i en kraftig ringperm for systematisering av "teknisk historikk". Dette kunne være stedet for arkivering av rapporter etter verkstedsbesøk og arbeid utført ved rutineservice og reparasjoner. Informasjon om utskiftede komponenter og hvorfor de måtte byttes ut, kunne tas med. Samlepermen kunne være stedet for arkivering av notater om erfaringer med tidligere og nytt utstyr. Og selvsagt kunne permen innholde data om forbruk av brennstoff og olje - som det er OK å holde regnskap med. For å nevne noe.

Hjelpsom informasjon

Da jeg for lang tid tilbake utarbeidet bruksanvisninger for de største modellene som daværende A/S Fjord Plast hadde i programmet sitt, fantes det ikke som idag noen referanse med standardkrav til en brukerhåndboks innhold. På den tiden var det vanligvis ikke mye veiledning som ble gitt til båtkjøpere - bransjen forutsatte nok at båtfolket selv hadde nødvendig peiling. Men i Fjord Plast's brukerhåndbøker ga vi kjærekommen informasjon til båteiere om det meste som vi mente det kunne være nyttig å kjenne til. Her var det opplysninger om alt fra smøreoljetyper, propelldimensjoner, propelltype/-fabrikat, og service- og startbatterier, til spesifikasjoner for lyspærer som satt i lanterner og innvendige og utvendige armaturer da båten ble levert. Alt sammen til hjelp for drift og vedlikehold. Noe så trivielt som å skifte pære ved et eller annet lyspunkt ombord, kan være brysomt dersom vi må gå i butikken med den utbrente for å finne maken - eller nesten maken. Er det gode nok opplysninger i dokumentasjonen som følger med båten, kan saken bli enklere. En oppslagsbok som inneholder informasjon som kan spare både båteiere og serviceverksteder for plunder og heft, bør være et pluss.
Et eksempel: Dersom en båt bygget i FRP må repareres etter en grunnstøtning eller kollisjon, vil det nok av og til kunne lette reparatørens jobb å kjenne den opprinnelige laminatspesifikasjonen, resintypen som ble brukt da skrog og dekk ble støpt, og også fargekoden for gelcoaten. Når en skade utbedres, forutsettes det at reparasjonen ikke skal gi noen svekkelse av båtens struktur. Men et FRP laminat er ikke definert ved sin tykkelse alene. Råmaterialvalg og laminatoppbygging for en gitt dimensjon kan variere fra båtprodusent til båtprodusent. Mange båtbyggere vil kanskje vegre seg imot å avsløre hvordan laminatene deres er bygd opp, men ikke desto mindre vil kjennskap til den originale konstruksjonen kunne være god støtte for dem som skal utføre "plastarbeid". (Her har vi igjen en forskjell fra bilfaget: Dersom materialer må erstattes ved utbedring av karosseriskader, er stålplatene definert ved en målbar tykkelse - det er neppe store avvik i legeringer.)

”Topp stand”

Vi må akseptere at båtlivet av natur er forbundet med risiko dersom vi unnlater å gardere oss og velger å se bort ifra vesentlige forholdsregler. En vesentlig forholdsregel er nettopp å sørge for at båt og utstyr alltid er i topp stand og slik som vi vet at tingene må være for å fungere når det røyner på. Å systematisere teknisk informasjon som eksempelvis foreller om kommunikasjon med reparasjonsverksteder og omfatter jobb-spesifikasjoner, kalkyler og etterkalkyler, og også notater om hva som kanskje har vært dskutert med utstyrsleverandører og rådgivere i ulike sammenhenger, kan være grunnlag for en verdifull dokumentasjon av båtens "helsetilstand". En smart referanse hvis vi skal forsikre oss om at vedlikehold og sikkerhet er vel ivaretatt.

Illustrasjon:

MANUAL: En velorganisert vedlikeholdsmanual kunne kanskje spare verksteder for tid, eieren for unødvendige utgifter, og en mulig kjøper for betenkeligheter når bruktbåtens tilstand skal vurderes?(Illustrasjon: Morten Tefre).