Båtfolk: Alt for Mjøsa

TEKST OG FOTO: AMUND RICH. LØKEN

Nei, men er det ikke Arnulf i Vazelina, sa vi ivrig til poden og pekte ned i Huiskjæla. En V-åtter rånet seg majestetisk gjennom det trange sundet mellom Vestfold-øyene. Sikkert morsomt for Mjøsas sjømenn å kjenne ekte sjølukt, tenkte vi, og til og med i en skikkelig båt, ikke på et surfbrett av kryssfiner. Med skulderlangt gulhvitt hår konkurrerte han sikkert med Skibladner om hederstittelen ”Mjøsas hvite svane”, humret vi fra svaberget 10 meter unna.

Bildet kom opp igjen 20 år senere. Mens båten vår seg inn mot land så jeg den samme lysluggen på brygga i Båstadvika. ”Vælkømmen”, ljomer det fra land; ”Vælkømmen til Mjøsas svar på Smögen. Ikke helt sant det, da, men du skal få høre mer om planene mine”, korrigerer han, i det vi legger til foran Cafe Engebret en nautisk mil nord for Gjøvik.

Arnulf er ikke bror min
- Er du dobbeltgjengeren, spør vi rett ut, og han tar hintet på strak arm.
- Nei du, ikke er jeg Arnulf Paulsen i Vazelina, ikke er jeg bror hans eller en annen slektning heller. Det er bare skjebnen som ville det slikt. Jeg fikk håret mitt etter et veddemål, humrer Bjørn Engebretsen (56). Men han kjenner Arnulf. Han er gjest i kiosken titt og ofte, så har han hytte tvers over fjorden. Gutta kan se hverandre i kikkerten.
- Var det deg jeg så på Hui for 20 år siden da?
- Kan tenkes, jeg er ivrig bruker av fjorden. Men det kan vel ha vært Arnulf også, det da.
Bjørn har hatt båt i Oslofjorden i mange år. Vakre ”Miss Moneypenny” av Gjøvik ligger fortøyd på Oksenøya og er sommerstedet, med tre soverom og to bad.
- Men det er en Bavariaseiler, det da, unnskylder han seg, men legger til med struttende selvtillit at 44 fot gjør seg godt på storhavet. Det er først nå i nyere tid han har konvertert til seil. Hun fikk sitt navn etter den vakre MI6-sekretæren i James Bond-filmene.

Til Göteborg uten kart
Men det har ikke alltid vært sånn. I 1981 dro Engebretsen, innehaveren av den berømte Rundkiosken på Gjøvik, med seg kona og en nyinnkjøpt Fjord Weekender 21 på svensketur, uten kart og retningssans. Han la seg så langt ut i havet som mulig, for å unngå alle farene langs land, men langt om lenge måtte han bite i det sure eplet og spørre en fisker om han virkelig hadde passert svenskegrensen. ”Ni er väldigt nära Göteborg”, kunne han fortelle, og pekte i retning byen.
- Da ble det kjøpt inn sjøkart der, skal jeg love. Var jo galskap hele greia, medgir hardhausen fra flatbygdene.
- Nå som folk fra begge sider av Mjøsa har oppdaget båtlivet både langs svenskekysten og sørlandskysten, er det vel på tide at dere der nede tar dere en tur opp til Mjøsa også, mener han.
- Tja, svarer vi litt forsiktig, og antyder at det er vel et stykke igjen til Mjøsa kan tilby sjøulkene fasiliteter og maritim stemning.
- Det er jo akk urat det vi jobber med, avbryter han, peker rundt og gjentar ”Mjøsas svar på Smögen”.
- Er vel et stykke igjen dit, mener vi.

Bygger maritimt miljø
- Men vi er godt i gang. Her er det gjesteplass til 200 båter. I gjestehavna har turistene tilgang til servicebygg med dusj og vaskemaskin, riktignok må de dele med campingturistene, men det gjør vel ikke noe. På kafeen kan du ta deg en sommerpils eller skeie ut med bugnende skalldyr. Her er det dans. Og mer skal det bli. Der ute på moloen skal jeg bygge et fyrtårn, i hvert fall et hus som skal ligne et, en sekskant i glass hvor svermere kan nyte sjøutsikten med romantisk lys på taket. Og bortenfor der skal jeg anlegge en brygge for salg av brukte båter. Her skal det bli et skikkelig miljø for alle som vil selge og kjøpte brukt på Mjøsa. Alle båtene samlet på et sted må da være en god ide, sier entusiasten, som slår ut armene i sommersola og slår fast at Mjøsa er et eldorado for sjøsport, både for kitere og vannskikjørere.

- Men det er fortsatt langt til Smögen, Engebretsen?
- Ikke så langt. Har allerede luftet tanken for kommunen om å bygge en rad med sjøboder her nede på brygga. Så håper jeg Gjøviks handelsfolk kan åpne salgsboder i dette miljøet i høysesongen. Da begynner det vel å ligne noe, sier han. Han har gjennomført ville planer før, Bjørn Engebretsen. Landets første og eneste flytende båtmesse i Skibladner-garasjen på Gjøvik var hans ide. Den gang var han Scand Boats mann i innlandet. Baardsen trodde ikke på dette prosjektet, men når helga var slutt hadde han solgt Scand-båter, fortrinnsvis Balticer, for nesten 5 millioner kroner. Det ga nok grunnlaget for det frodige Scandmiljøet som fortsatt råder i Mjøsregionen.

- Jeg er ekte sjømann, slår kafeverten fast. I 80-årene var han sentralstyremedlem i Kongelig Norsk Båtforbund, fikk æresnål fra lokallaget i Kristiansand, og han har vært formann i Gjøvik båtforening. Æresnål fikk han etter sigende som takk for innsatsen med å kaste datidens generalsekretær og få på plass et nytt styre.
- Jeg representerte jo hele landet i sentralstyret, men jeg må innrømme at jeg alltid har vært stolt av båtfolk i landets innsjøer. I dag er det over 7.000 fritidsbåter på Mjøsa, tenk på det, sier han fornøyd.
- Det er vår pliktt å tilrettelegge for et aktivt og godt båtmiljø på innsjøene. Båtforeningene gjør mye, men vi har alle fortsatt mye å gå på, ikke minst i det å skape nye tilbud og få nye mennesker til å interessere seg for det fantastiske sjølivet.

Solgte Roald Øyens plattgatter
For Bjørn Engebretsen startet det hele i en ”røtin holk”, innkjøpt på Lillehammer for 400 kroner, ikke stort bedre enn den Prøysen synger om.
- I 1977 kjøpte jeg båt av Roald Øyen, en 27 fots plattgatter bygget på Aker Verft.
Det var en bra båt, kjøpte den for 19.000 kroner. Etter noen år prøvde jeg å selge den for samme summen, men ingen ville ha den. Ikke før jeg noen uker senere la den ut for salg til 40.000. Da var det lett å bli kvitt den, humrer Bjørn Engebretsen, mannen som fremfor noen har et bankende hjerte for båtfolk med hjemmehavn noen meter over havets overflate.

MARITIMT: Velkommen til Mjøsas svar på Smögen, sier Bjørn Engbretsen i Båstadvika. Med servitør Silje Kragh Nyhus gjør han hva han kan for å skape et maritimt miljø rundt Cafe Engebret på Gjøvik.