–Nesten alt jeg har skrevet om har noe med sjøen å gjøre, sier nobelprisvinner og båtmann Jon Fosse

I dag fikk den norske dramatikeren Jon Fosse den høythengende nobelprisen i litteratur. Han er omtalt som den betydeligste  norske dramatikeren etter Henrik Ibsen. Han er sky, liker seg best for seg selv, er upraktisk og veldig bekymret. Han er på sjøen av en eller annen ubegripelig grunn. Det er Fosse-soga om Sagaen "Edda", som sto på trykk i Båtmagasinet for snart 20 år siden.

"Lyrikaren Jon Fosse, fødd i Haugesund, oppvaksen i Hardanger, bur i Bergen." "Jon Fosse, nå også i Japan." "Nynorsk Litteraturpris til Jon Fosse." "Norsk kulturråds ærespris 2003 til Jon Fosse". "Den mest spelte dramatikaren i Europa". "Meir enn 300 Fosse-oppsetjingar i 36 land". "Fransk heider til Fosse". Det er en knøttliten del av sitatene man finner ved et Internett-søk på Jon Fosse. Sammen med sitater fra franske, spanske, italienske, danske, tyske aviser, og aviser med et språk vi ikke engang kan plassere.

Fosse er langt bedre kjent ute i verden enn i Norge, sier mange. Det passer formodentlig Jon Fosse veldig bra. Det første han utbryter når vi møter ham på en liten restaurant i Gamle-Bergen, like ved båthavnen, er at han er veldig sky og privat av seg. At han holder seg mest mulig på avstand fra de fleste folk. Så bestiller vi øl for å smøre tungene. Det roer sjelen og fremmer talen. Dessuten ser han sjøen herfra, og båten. Synet av havet er noe han setter høyt i livet. Derfor har han valgt å bosette seg i en leilighet med sjøutsikt. Båten har han et steinkast unna.

Hva er det med havet som lokker?
- Det er en tilstand. Noe skjer når en kommer utpå, sier Jon Fosse.
- I hva slags båt det er og hvor lang turen er, har mindre betydning. En sjøtur i en liten båt med påhengsmotor langs land noen timer kan være vel så bra av og til. Da slipper du mange ting. Hvis jeg skal prøve å forklare meg selv, så må det være at jeg vokste opp med sjøen. Trangen til å se sjøen er sterk.
- I sommer var jeg på Selje og hentet en splitter ny Saga 27. Hadde en strålende fin tur fra Selje. Når jeg først var der oppe i havgapet mot Statt, lurte jeg litt på om jeg skulle våge meg utpå. Gikk ut en bit. Lå der og luktet litt på storhavet, men så snudde jeg. Senere en gang, kanskje, med en kompis i sommer.
- Området mellom Ryfylke og Statt er fantastisk. Rammet inn av Sletta og Statt. Så kan du lett utvide det hvis du reiser over de åpne havstykkene. Dermed har du tilgang til en fantastisk kyst, som mange ikke vet om. Og det kan være like greit at det ikke er så mye folk der. Nordover, i Sogn, er naturen veldig uberørt. Man kan reise ganske lenge uten å se et hus. Jeg liker det godt. Desto barere det er, jo bedre. Jeg liker meg best nordover, i det bare og barske landskapet, som du også finner innover i fjordene. Mener Jon Fosse.

Er du svoren motorbåtmann?
- Nei ikke i det hele tatt. Det jeg helst skulle hatt var en fin trebåt, og aller helst en seilbåt. Så er det forskjellige gode grunner til at jeg ikke har det. Jeg er overhodet ingen erfaren båtmann. Vokste opp med båtbygging overalt i Strandebarm i Hardanger. Båtene i oppveksten var bygget der. Og så hadde jeg en onkel på Karmøy med snekke. Oppveksten var preget av sjølivet. Og så gikk det mange år uten særlig båtliv i det hele tatt, inntil jeg kjøpte egen båt for et par tre år siden.
- Nå kan jeg ende opp med seile jorda rundt. Jeg har det med å bli en sterk entusiast. Skjønt mitt landskap er Vestlandskysten, mellom Stavanger og Ålesund. Om jeg må kappe det ved Sletta og Statt, så er det helt i orden. I mellom ligger den virkelige Vestlandskysten for meg. Jeg ønsket meg en båt som gjorde det mulig sakte og fredelig og reise rundt i det landskapet. Noe av det fineste jeg har sett i livet, har jeg sett her på kysten i mørkninga, eller tidlig om morgenen. Lyset og været skifter så mye her, og det gir de mest utrolige bilder. For den type seilas og båtliv er en motorbåt ganske ideelt. Snekka jeg har nå gjør en fart på 7-8 knop. Så slik sett kunne jeg godt hatt en seilbåt.
- Men så er jeg også tiltrukket av det rustikke skøytelivet. Et fanteliv, fanteskøytene og mytologien rundt det er veldig fascinerende. Mitt problem er at jeg er ganske upraktisk. Ikke at jeg vil være det. Jeg prøver så godt jeg kan, lærer meg tingene litt etter hvert. Men jeg er det. Upraktisk. Jeg er en slags akademiker, har et hovedfag i litteratur, og har aldri drevet noe særlig med praktiske sysler. Sier Jon Fosse, og ler.
-Etthvert problem kan vokse seg veldig stort. Dermed må jeg ha en båt som ikke byr på så mange problemer. Dessuten er jeg veldig bekymret av meg. Altfor bekymret til å ha båt, men jeg har det allikevel. Og det går greit. Det er noe godt ved det å være bekymret. Du tenker på ting som kan skje og prøver å sette deg inn i det. Forberede deg på det som kan hende.

Hva vekker de største bekymringene?
- Det er så mangt du kan tenke på. Særlig bekymringene som dukker opp hvis det blåser en del, at det ikke er så langt til land og at motoren kan stoppe og at man havarerer på den måten. Motorer stopper jo før eller senere. Sånne tanker.
- Men jeg liker den praktiske siden av båtlivet også, faktisk. Prøve å forstå dieselmotoren, skru litt og mekke litt. Lært veldig mye av det. Jeg liker å holde på med motoren, det elektriske anlegget, navigasjon og mye av det andre, hvis det ikke blir for vanskelig. Jeg synes det er fryktelig irriterende når jeg ikke får det til. Mye av drivkraften er at det er viktig å ha grunnleggende kunnskap. Hvor er filteret, hvordan skifter jeg reimen og så videre. Alt sånn bør man kunne.

I ditt forfatterskap kretser du om kystliv og kystlandskap?
- Nesten alt jeg har skrevet har et eller annet med sjø å gjøre. Andre har det slik med fjellet, jeg har det slik med sjøen. Jeg liker sjø og hav. Jeg kjenner til havet, se det og være der. Noe liker du, og noe liker du ikke. Jeg tror det er så enkelt. For folk som ikke liker båt eller sjø, er det helt meningsløst å reise ut i en båt. Du gjør jo ingenting. Båtliv er noe av det mest unyttige du kan drive med. Men det har ingenting med det å gjøre. Du gjør noe du liker, og det du gjør er ikke ulovlig. Men hva er det godt for? Jo, det er godt for deg fordi du liker det. Jeg tror det er mange motivasjoner for å ha båt og drive med båt. Men den at du liker å være på sjøen av en eller annen merkelig grunn, den er helt fin. Andre motiv kan være at man liker å ha den største eller raskeste båten. Det samme har du med hus og bil. Den motivasjonen har jeg mindre sans for. Men det gjør ingenting det heller. Jeg synes bare det er mindre sympatisk enn denne driften til å være på sjøen av en eller annen ubegripelig grunn.

Hvordan arter ditt båtliv seg?
Jeg er veldig sky og privat av meg. Holder meg mest mulig på avstand fra de fleste folk. Det fortrekker jeg når jeg reiser med båten også. Vi ankrer gjerne opp i uthavner. Én gang lå jeg i en vanlig havn fordi det ble for mørkt. Det var ingenting for meg. Jeg liker bedre å slippe unna folk, alene, eller sammen med venner og familie. Jeg misliker det som bråker og lager jævlige hekkbølger. Det er det motsatte av det jeg liker med sjøen. Særlig hekkbølgene. Nå lager jo alle båter hekkbølger i større eller mindre grad. Kan hende jeg har plaget andre med hekkbølgen min også. Jeg tenker ofte på padlerne, selv om jeg aldri har vært i en slik farkost. Det verste av alt er at de ikke er lette å se, sukker Fosse, og sender to padlere på Byfjorden en vennlig tanke.

Vil du være underveis, eller trives du best i havn?
Å være underveis er for meg hele poenget med å ha båt. Du har kommet frem når du har kommet i båten. Jeg har litt problemer med at båtene skal gå så jævlig fort. Jeg kan forstå fascinasjonen for fart i seg selv. Men det er veldig fjernt fra båtliv i grunnleggende forstand. Det er det jeg liker med den snekka jeg har. Men bor du i en fjord og må langt ut for å se noe annet, kan jeg også forstå at farten har sin misjon. Skulle ikke hatt noe i mot seilbåt, men det er mer omstendelig. Og det er mer enn nok å holde styr på i en motorbåt også. Jeg kunne vel lært å seile, men jeg må lære meg mange andre ting før det. Navigering, og det å legge til kan bekymre meg litt. Båtlivet byr i det hele tatt på en mengde bekymringer. Den tanken tenker sikkert mange som har båt. Men mange fortsetter å ha båt, selv om det oppleves slik. Dyrt er det, bekymringsfullt er det. Blåser det litt, så tenker du på båten, enten den ligger i havn eller du er på tur. Slik sett hadde det sikkert vært greiest å ikke ha båt i det hele tatt.

Mann alene i båt er motiv du har brukt. Hvorfor det?
- Jeg har skrevet et teaterstykke som heter Ein sommars dag. Det handler om en som forsvinner i en liten båt han ror ut med. De finner båten, men ikke mannen. Det samme motivet har jeg brukt i en roman som heter Det er Ales. Mann alene i en båt er et urmotiv på kysten. Det er knapt et kystsamfunn uten en slik historie. Selve grunnsituasjonen, at du ikke er på landjorda, kjennes litt utrygg for de fleste. Og det er også litt av grunnen til at du liker det. Det er ikke fjellklatring, selv om det har med tauverk å gjøre. Men det er noe av det samme - i forhold til naturen og situasjonen. Det er litt godt at det kjennes litt farlig. Den mye utskjelte og veldig vanlige kombinasjonen av alkohol og båt har med det samme å gjøre - at du er litt spent og litt redd. Så en styrepils eller en ankerdram roer veldig godt. Alkohol på sjøen har ikke bare med kosen å gjøre, men også redsel. Du har ansvaret for deg selv, i alle fall om du er helt alene. Du er helt avhengig av båten din, og av motoren i visse situasjoner. Det er fascinerende, og litt skremmende. Og det gir et kick, i alle fall når du er uvant med båt og er bekymret for alt. Det er en merkelig blanding - det å like det, og det å være redd. Det er noe med dette å ikke se land, altså. Da er det ikke mange plasser å redde seg. Det er som i fly. Du vet at her må du faen meg være. Derfor liker jeg best å se land. Skjønt det kan være like truende, det. Jeg tror det bunner i disse urinstinktene i mennesket - at land i en viss forstand er trygt.

Skriver du om bord?
- Jeg har ikke gjort det, så langt. Men jeg tar med Mac'n av og til. Jeg behøver ikke å reise så langt heller. Kan gå ned i havna og sette meg om bord. Det er faktisk en stor glede ved det å ha båt. At man kan sette seg om bord i båten ved brygga. Da er du jo ved sjøen. Man trenger ikke å reise så langt. Egentlig trenger man ikke å reise noen plass, avslutter båtmannen Jon Fosse.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Båtmagasinet nr 9 2004, og er oppdatert 5. oktober 2023.