På loffen i Karibien

På loffen i Karibien

Av Otto von Münchow

Mange ungdommer drømmer om å seile som mannskap på større seilbåter, - i Middelhavet, i Karibien eller andre eksotiske farvann. Cate Karlsen fra Bergen har prøvd seilerloffingen i Karibien og kan ikke tenke seg noe bedre liv.

Cate Karlsen (22) har fått seilerlivet i blodet. Hun elsker havet, fjerne strender og å være på langtur. Dette er periodevis blitt en livsstil for henne. Når hun er ombord og har blått hav som følgesvenn, har hun det aller best. Det er Karibien som først og fremst trekker. Cate Karlsen kan ikke tenke seg en bedre tilværelse enn å loffe rundt ombord i en seilbåt i det vestindiske øyriket. Hun har gjort det én gang, og er nå ute på sin andre langtur.
-På en måte er det som en besettelse. Det som trekker med seilertilværelsen er at man alltid kommer til et nytt sted, treffer nye mennesker, opplever noe nytt. Hverdagen blir ganske enkelt aldri den samme, forteller den unge "seilertøsen" fra Bergen.
Cate har følgende lille strofe som leveregel: "Det er på sjøen man skal leve - rent og friskt - nytt land forut, all den gamle skitten akterut." Cate ser hele tiden fremover. En gang vil hun skaffe seg egen båt. "Eventyr" skal den hete - selvfølgelig.
-Da skal jeg reise på jordomseiling, sier hun.

Lei av potetskrelling

Foreløpig må Cate Karlsen nøye seg med å være mannskap på andres båter. Da hun seilte på Karibien første gang i 1992, var det sammen med ti andre ungdommer, like ivrige som henne selv. Båndene som da ble knyttet mellom dem, utviklet seg til et sterk og trofast vennskap, som ungdommene fremdeles holder vedlike.
- Det var egentlig bare en tilfeldighet som gjorde at jeg i sin tid dro til Karibien. Jeg var lei av skole, lei av å traske i de samme skoene. Da jeg en dag kom hjem fra skolen, og pappa ba meg om å skrelle poteter, var det nesten så det var nok. Jeg får kanskje legge til at jeg hater å skrelle poteter. Men mens jeg holdt på med det, satte far seg til å lese et båtblad, hvor han tilfeldigvis kom over en annonse der man søkte etter ungdommer til å seile til Karibien.
Dermed var det gjort for Cate. Hun bestemte seg på et par dager, fikk låne 3000 kroner av faren til depositum. Så var det å jobbe inn resten av pengene til reisen og selge bilen for å skaffe nødvendig kapital.

Ufrivillige seilmakere

Det var en norsk reisearrangør som sto for utleie av den 65 fot lange sloop'en, en Swan, som skulle bli Cates tilholdssted, hjem og befordringsmiddel under den fire måneder lange seilasen. Båten ble leid ut til to tokt, ett som skulle seile båten fra Norge til Karibien og et tokt tilbake til Norge igjen. Cate valgte det siste alternativet. Prisen for leie av båt med kaptein var 35.500 kroner pr. person. Ungdommene måtte dessuten selv stå for mat og daglig vedlikehold.
Hun fløy til Antigua for å bli kjent med sine reisefeller og mønstret på. De fleste av ungdommene var uerfarne med båtliv og hadde bare latt seg lokke av eventyrtrangen. Selv hadde Cate vokst opp med både motorbåt og seilbåt hjemmefra og var derfor ikke helt grønn.
Etter tre uker på Antigua, var det tid for å sette seil for å krysse omkring blant de karibiske øyene. Sloop'en, som var danskeid og som faktisk tidligere har deltatt i en Whitbread-seilas, var ikke lenger i topp stand, men var ikke verre enn at den ikke skaffet dem nevneverdige problemer underveis. Bortsett fra seilene som var heller medtatt.
- Vi ble etterhvert ganske gode til å sy seil. De første to dagene syntes vi det var veldig spennende, og så faktisk for oss en mulig fremtid som seilmakere. Men etter fire dager, var vi ferdig med den karrieren, forteller Cate, som i dag jobber innen forsikring. Om det var alle dagene som gikk med til å sy seil under toktet som siden fikk henne til å velge det, skal få stå usagt.

På tokt i paradis

Sloop'en krysset rundt i det Karibiske hav i vel to og en halv måned. Den var innom Dominica, St. Lucia, Grenada, Jomfruøyene og så langt sør som Trinidad, for bare å nevne noen av anløpshavnene. Et makelig liv, med noen dager til havs og så noen dager i land på en eller annen paradisøy.
- Vi merket stor forskjell på franske og amerikanske øyer. De franske var hovedsakelig bebodd av hvite, med velholdte hus og et ryddig system. På de amerikanske sydhavsøyene, derimot, opplevde vi en hel annen bebyggelse, skur og rønner og et elendig vareutvalg i butikkene.
- Dominica var kanskje den mest fascinerende av øyene vi besøkte, selv om den er kjent for høy kriminalitet. Tobago Keys den vakreste. Nydelige koraller i en sjø som var glassklar, full av fisk i alle regnbuens farger og kritthvite strender.
I Grenada ble Cate og de andre nærmest forfulgt av uhell. Først ble påhengsmotoren på lettbåten stjålet, deretter drev båten av to ganger og fikk mindre skader, og til slutt fikk de til og med propellskade, slik at de nesten holdt på å gå glipp av karnevalet i Trinidad.

Vannfall - gratis dusj

De unge sto selv for maten og de daglige gjøremål ombord. At felleskassen ble brukt opp tidlig på turen, gjorde at fisk av naturlige årsaker ble hovedretten deres mot slutten av toktet. Leverpostei og Nora syltetøy ble etter hvert nøye posjonert ut, og til slutt hadde de ikke en gang til pålegg på maten. Alle var blakke.
Ombord ble ungdommene oppdelt i vaktlag på tre personer, som på sjømannsvis vekslet mellom vakttjeneste. Fire timer på og åtte timer av. I tillegg gikk tre dager med såkalt indretjeneste på omgang, der vaktlaget på indretjeneste hadde ansvar for matlaging, vask og holde orden i salongen.
-Et problem var at vi ikke fikk dusje ombord. Ferskvann var for dyrt. Med saltvannsåpe holder du deg ganske ren, men du følte deg aldri helt nyvasket. Hver gang vi dro på sightseeing på øyene vi besøkte, ba vi derfor alltid om å få se vannfall, hvis det fantes. Vel fremme ved vannfallet, hoppet hele gjengen i vannet, til stor undring for andre tilstedeværende turister. Der andre kom for å se, kom vi for å dusje!

Arrangert trygghet

Månedene i Karibien var fulle av uforglemmelige opplevelser. Vakre solnedganger, utflukter, sosial omgang med andre seilende, overnatting på dekk under heter tropenetter. En tilværelse som i en evig, tidløs klisjé. Bading, dykking, latmannsliv. Cate forteller at man blir lat av å seile på denne måten.
Siste delen av reisen gikk via Bermuda, Azorene, England og til slutt tilbake til Oslo. Mellom Azorene og England hadde de uvær for første gang under hele toktet. Til gjengjeld kom de da også opp i en kraftig storm, men Cate var aldri redd selv om de fikk spjæret et seil og hadde noen ganske dramatiske timer mens uværet raste som verst.
At Cate valgte en arrangert seilas, følte hun som svært betryggende. Hun hadde et fast opplegg å forholde seg til, og opplevde derfor heller aldri noen direkte ubehagelige episoder underveis. Det er ganske vanlig at unge eventyrlystne loffer rundt på egen hånd, og det går stort sett bra. Men dessverre kommer ikke alle tilbake med like positive opplevelser. Tyveri og det som verre er, må nok sies å være svært vanlig kost for ungdommer som loffer rundt som mannskap i Karibien, uten at det kanskje skal skremme noen vekk fra å gjøre det.

Under seil igjen

Når Cate nå har gitt seg i kast med sin andre langturseilas sammen med en venninne fra den første turen, gjør hun det denne gangen med et mye friere opplegg. De to annonserte selv etter seilerhyre i flere blader og aviser, og fikk raskt svar tilbake fra seilere som trengte mannskap. De to venninnene har så langt ordnet seg skyss fra Norge til Mallorca, og betaler for dette bare rundt 2000 kr i måneden. Beløpet går stort sett med til å dekke kosten underveis.
Som det ser ut nå, regner Cate med videre skyss sørvestover fra Gibraltar med en jordomseiler, til omtrent de samme betingelsene. Mens venninnen skal tilbake for å gå på skole, har Cate ingen tidsgrense. Hun har bestemt seg for å seile inntil pengene løper opp. Om hun klarer det, blir hun med gjennom Panamakanalen og helt frem til Australia denne gangen. Cate satser på å jobbe underveis for å drøye turen lengst mulig. Når hun blir helt blakk, har foreldrene lovet å betale flyturen tilbake til Bergen. Cate startet med 40.000 kroner i lommen. Til sammenligning kostet den forrige seilasen henne 80.000 kroner totalt.