Åshild i havgapet

Åshild i havgapet

I Båtmagasinets første utgave i oktober 1985 skrev Anne Marit Klokk om en dag med fiskeren Atle Nilsen - en ung arendalitt som lovpriste yrket. 15 år senere dro Båtmagasinet ut med fiskeren Åshild - en barket kvinne. Mye er forandret i tiden som har løpt, men begeistringen for havet og yrket er den samme.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Morgensolen henger gyllen i øst en tidlig septembermorgen, og vi trår ned på brygga på Lille Arøya i Vestfoldskjærgården. Sjarken "Tinka" ligger med motoren i gang allerede. Jeg hører eier Åshild Kleven Johansen romstere i bua, og ut kommer hun med to kalde Cola i hånden. Hun bekjentgjør at vi må da kose oss litt også i dagens løp - ikke bare arbeide. Åshild kommer oss imøte med fremstrakt hånd. Et fast håndtrykk fra en ru neve. Hun er direkte, hjertelig og smilende. Hun gleder seg til arbeidsdagen. Fra hver vår kant føler vi oss privilegert idet hun behendig bakker Grimsøy-sjarken ut fra brygga. Solen har såvidt begynt å varme.
Så er vi underveis, ut gjennom Arøyskjæra - mot havet som kommer rullende i tunge drag mot oss. Der ute, på utsiden av Nevlunghavn, har hun ulkegarna stående. Jeg betrakter skikkelsen ved rattet. En liten kvinne som er så nær havet hun kan komme. Ute på de døende dønningene får jeg vite at hun alltid har lyttet til lystenes stemme når valg av yrke skulle treffes - aldri har hun latt kjønn eller sosiale konvensjoner diktere henne sin plass i tilværelsen. Derfor valgte Åshild «Rasmus».

Møte med «Rasmus»

- Jeg har følt en dragning mot havet siden jeg var lita jente. Vi kaller’n bare «Rasmus». Han ække go’ å begripe seg på. Jeg har respekt for’n, men er aldri redd, sier Åshild. I år er det 20 år siden hun hadde sin første arbeidsdag som selvstendig fisker. Da hadde «Rasmus» lokket lenge.
- Som barn så jeg båtene gå i Brevikstrømmen og lengtet ut. Det ble telegrafistskole og de store hav som 19-åring. Da jeg gikk i land to år senere, begynte jeg som sekretær. Men havet lokket fortsatt. Så traff jeg mannen min Helge som har vært yrkesfisker hele livet, og flyttet til ham på Lille Arøya, mellom Helgeroa og Langesund. Både Helge og faren var positivt innstilt da jeg hadde lyst til å lære å fiske. Men det var egentlig aldri et valg, det bare ble sånn, forteller Åshild.
Nå er hun alene som kvinnelig fisker i et lite øysamfunn der innbyggerne alltid har høstet av havet, for de fleste i «Øyane» var fiskeryrket eneste profesjon. Heller ikke i tidligere tider gikk kvinnene av veien for å ta rorkulten i egen hånd her ute, noen av dem slet vel i garntørningene også. Skjønt Åshild er den eneste som har drevet yrket inn i moderne tid.

Fiskeren

- Det gikk mange år før jeg fikk aksept for at jeg er fiskeren Åshild, selvstendig og jevnstilt med mannfolka. Lenge ble jeg vel bare oppfattet som kona til Helge. Nå føler jeg meg godtatt blant gutta, men det har vært noen figther opp igjennom. Som da jeg fikk barn og det ikke fantes noe som het svangerskapspermisjon for fiskere. Sluttet man å levere fisk, ble man også strøket som yrkesfisker. Jeg kunne jo ikke godta det og engasjerte meg, noe som resulterte i en lovendring. Nå kan også kvinnelige fiskere få barn uten å tape på det.
Det har vært viktig for meg å ha frihet til å kunne legge opp dagen slik at det ikke går ut over andre. Alle tre ungene, Robert, og siden Marthe og Helene, har vokst opp i «Cindy», den forrige båten min. Hver dag var de med ut. Kanskje var det en annerledes oppvekst, men de visste jo ikke om annet.
Som fisker har jeg inntatt en ydmyk holdning, lyttet og lært. Helt fra første stund har jeg vært innstilt på å klare meg selv. Skal du, så skal du, har jeg tenkt. Alt normalt vedlikehold på båten gjør jeg selv, skifter olje og filter på motoren, en 100 hester Cummins med hydraulisk vribart Nogva propellanlegg.
Det er ett år siden jeg kjøpte «Tinka», en 29 fots Grimsøy. Den forrige var en 26-foter av samme type, men der hadde jeg ikke muligheten til å arbeide stående. Før måtte jeg renske garna knestående på dekk. På den nye løper garna over kraftblokka, over en arbeidsbenk og ned i rommet. Det var med tanke på helsa jeg investerte i denne båten. Hun er ingen skjønnhet, men veldig praktisk og god i sjøen. Jeg har alltid sørget for å ha godt med ballast ombord, og har trimmet "Tinka" med to tonn bly, forteller Åshild.

Aktiv

Hun er hele tiden i aktivitet. Dagen begynner gjerne etter at barna har dratt på skolen halv åtte. Det er om å gjøre å utnytte dagen, gjøre mest mulig før solgangsbrisen kommer. Og når hun kommer hjem, tar hun gjerne fatt på «håndarbeidet».
- Når garna blir fillete og ubrukelige, skjærer vi ut busen fra tørningene og bruker tørningene på nytt. Det fins bare noen få garnmonteringsmaskiner her i distriktet, så for tre år siden kjøpte jeg derfor en slik maskin. Nå tar jeg oppdrag også for andre fiskere, og det blir gjerne litt kveldsjobbing, eller på dager da været er alldeles håpløst, sier Åshild. Som kan slappe av også, bare det ikke blir så mye om gangen...
- Hva tenker du på når du er her ute?
- Mye, planlegger dagen og familiekabalen. Akkurat nå tenker jeg på katten min. En hankatt som skal kastreres, stakkar.
- Snakker du mye med deg selv?
- Ja, jeg tør nesten ikke si hvor mye. Og så banner jeg litt, særlig når det slingrer i kuling og badegjestenes fiskeredskap har satt seg i garna mine og jeg får krokene i hendene.

Fangsten

Vi stevner utover. Snart dukker den første blåsen opp. Åshild gjør seg klar med båtshaken og fisker den oransje ballongen ombord. Slenger linen over kraftblokka, manøvrerer båten og følger forventningsfullt med over rekka mens garna trekkes ombord og ned i lasterommet.
- Jeg er så spent og nysgjerrig - står med hue på utsiden nesten bestandig, vet du.
Men garnet var tomt, med unntak av en og annen krabbe som går overbord igjen - med endret anatomi. I møte med Åshilds sjømannskap kan noenhver føle slektskap med krabbene. Vi holder oss fast og forsøker å ta bilder.
- I garna der borte er det noe, tenker jeg, de står litt dypere, sier Åshild og sjekker kartplotteren hvor hun har lagret egne merker, men også posisjonen hvor hun sist satte garna. Hun kan finne dem i tåke tykk som ertesuppe, om hun vil. Og ganske riktig. Idet det neste garnet trekkes ombord, gaper en diger tanngard oss midt i linsen. Hun stopper blokka og frigjør beistet, river over en garnmaske eller to, om nødvendig.
- På denne tiden av året fisker jeg mest etter ulke, eller breiflabb. Nå står den på 30-40 favner vann. Den kommer opp fra dypet på forsommeren og går ut igjen på høsten. Jeg fisker etter den frem til jul, men etter det går den for dypt ned. Da får reketrålerne den i stedet. Nå når jeg fisker etter ulke, røkter jeg garna annenhver dag fordi fisken kan stå et døgn eller lenger uten å ta skade, sier Åshild. I dag får hun 1-2 ulker på hver av de åtte garnstubbene hun har ute. Rundt 30 kilo fisk med en kilopris på 80 kroner. Så det blir penger av det likevel.

Livskvalitet

Garna skal ut igjen også, før fisken kan leveres på salgslaget i Nevlunghavn. Åshild tar oppstilling ved sin andre styreposisjon bak styrehuset. Studerer ekkoloddet og hiver blåsen overbord når hun ser fjellskrenten klatre opp av dypet. Hun plotter posisjonen og legger garnet langs kanten. De gamle merkene hun lærte den gang hun begynte å fiske, som at grunneste punktet på Samber’n ligger der hvor du ser Svarten i Hakket på Håøya og Napa og Tvistein overett, er fortsatt gode å ha - men teknologien er nesten enerådende nå.
Når den siste blåsen fyker overbord med et smell, og de nysløyde ulkerompene er lagt på is, er det tid for kaffe og røyk i styrehuset. Det er blitt ettermiddag og kursen settes mot Nevlunghavn og salgslaget. På vei innover er også ektemann Helge med skøyta «Goya». Han har trålet etter reker siden dagen fortsatt var natt og skal levere fangsten han også. Det blir stadig et rendezvous i havet mellom ektefellene, og jevnlig kremter en stemme i VHF’n - når dagliglivets gjøremål skal planlegges.
Jeg gjesper av en overdose friskluft. Åshild ser det.
- Nå skal du være med hele dagen, altså!
Jeg retter ryggen, nipper til kaffen og samtykker når Åshild sier: -Det hele er et spørsmål om livskvalitet. Det må være fælt å gå til et arbeid du misliker. Selv kan jeg ikke ha det bedre enn jeg har det akkurat nå!