NORSKE SMÅBÅTER FRA SPANIA TIL PARIS

NORSKE SMÅBÅTER FRA SPANIA TIL PARIS

Etter å ha reist med "Kritho” og ”Bello” fra Grimstad til Spania og overvintret på Costa Blanca, er vi nå på vei hjem med våre to Halco 29. Båtmagasinets aprilutgave beskrev turen på elver og kanaler over Alpene. Her kan du lese om turen opp til Paris.

AV RUNE JENSEN

Etter å ha overvintret i Spania, måtte vi "dessverre" reise hjemover igjen. Vårt vennepar valgte å overvintre i Torrevierja, en av de største havnene i Spania hvor båtfolk fra ulike land velger å overvintre. Byen er relativt stor, ikke den flotteste, men når man blir kjent, er den ok. Det som er spesielt i Torrevierjra, er havnemiljøet. Havnen er stor, med mye folk og mennesker på reisefot, ønsker som regel å komme i kontakt med likesinnede.
Vår familie ble i Altea, en liten og koselig by. Vi flyttet en periode på land i en liten leilighet, for å få litt forandring. Særlig for barna Thomas og Kristine som er to og fem år.
Altea har norsk koloni, norsk skole, norsk klubb og den norske sjømannsmisjonen. For ungene var dette ideelt. Etter fire måneder i båt uten kontakt med norsktalende barn, var stedet og miljøet perfekt. For det er jo ikke til å komme unna at dette hadde vært et savn for barna.
Det er nok å ta seg til i et land som dette. Billig å leve og billig å leie bil. Vi leide bil i fire uker og reiste rundt i det sydlige Spania. Sierra Nevada ga påskefølelse, ski, snø og høy solfaktor. Vi var også i Gibraltar, videre over til Marokko, Sevilla, Granada, Portugal og Madrid. Opplevelsene sto i kø. Vi overnattet på hospitser, en relativt billig løsning hvor man som regel får en ok overnatting med mulighet for dusj. Vinterværet på Costa Blanca var som en middels norsk sommer med kjølige netter.

Turen nordover

Avskjedstimen kom, og ruten gikk først til Calpe hvor vi skulle ha båtene på land for vårpuss. Sommeren var kommet, og de som ikke var med på servicen, lå og slikket sol og koste seg i vannet.
Vi ble liggende værfast etter vårpussen. Det blåste kraftig og var mye sjø. Planen var å reise utenom Ibiza og Mallorca og videre inn til Barcelona. Dette ble skrinlagt av frykt for å bli liggende værfast også på øyene, og i tillegg ha dårlig tid.
På Kristines seks års dag, den 29.mars reiste vi fra Calpe. Neste stopp ble Vinaroza hvor vi var på chicken-restaurant, og hadde bløtkake etterpå ombord. Jenta var storfornøyd med feiringen av bursdagen sin.
Båtene har en rekkevidde i underkant av 200 n. mil, derfor måtte vi stoppe i Tarragona for bunkring før Barcelona. Barcelona er en pulserende storby. På tross av sine 1.8 mill. innbyggere, er den likevel intim med sine trange smug hvor man kan ta i veggen på begge sider.
Havnen Port Vell ligger midt i sentrum med gangavstand til de fleste av Barcelonas mange fasiliteter. Med en så sentral havn vil nok mange tenke på problemer som støy, tyveri, utrygghet og dyr havneavgift, men denne havnen er helt fantastisk på disse områdene. Femti kroner natten inkl. strøm, vann og dusj. Mange av de menneskene vi traff i denne havnen i fjor høst, hadde overvintret, så det ble nok en barbecue på brygga. Kjempegøy!

Møte med mistralen

Etter å ha tilbrakt påsken i Barcelona, la vi kursen mot Frankrike. Vi håpet å komme et godt stykke, men mistralen ville det anderledes. Etter ca 50 nm. kjøring kunne vi se et markert skille i sjøen. Det var akkurat som det kokte foran oss, og vi måtte kjapt legge baugen opp mot vinden og komme oss under land. Heldigvis uten dramatikk, men det var skremmende å se hvor fort det kunne blåse opp. Vi kjørte helt under land, men selv her blåste det så kraftig fralandsvind at det var utrivelig.
Vi kom inn i Palamos, men fremdeles blåste det så mye at barna ikke kunne gå på bryggen. Vi lå her i to dager og ventet på rolig bør før vi kunne gå videre.
Ampuiribrava er en av de siste spanske byene før man runder Pyrineene som lager et stort cap mellom Spania og Frankrike. Det er ca. 30 nm rundt dette capet, og det ble en tøff tur pga sterk vind og strøm. Etter en times basking og mating av krabber begynte det heldigvis å bli bedre. Målet ble nådd og vi kjørte inn i canal du Midi. Gjett om det var deilig å komme inn i rolige strøk etter en slik tur!
Opplevelsene av kjøring på elven Rhone var annerledes denne gang enn da vi kjørte sørover. I perioder var det 4-5 knops motstrøm og en del drivved, stokker og trær i elven.
Langs Rhone er det flere attriktive byer. Best likte vi Avignon, en utrolig spennede by fra 1400-tallet. Med sine Provence stoffer, duker, lavendel og kunst. Vi kom etter hvert over på elven Saone, og i byen Saint Jean de Losne svingte vi av og inn på canal Bourgogne som ledet oss bl. a gjennom noen av landets mest anerkjente vindistrikter.
Dijon er kjent for sine senneper, så her ble det selvfølgelig handlet. Her fikk vi også besøk av venner hjemmefra. Å få besøk, har mye å si for reisen. Du får flere å dele opplevelsene med, turen får et avbrekk, og det inspirerer deg videre.

Full stopp

I Pont Royal ble det en langt ufrivillig stopp, fordi slusene videre var stengt frem til 2. mai. Dette føles som å få seg en på "trynet". Vi hadde sjekket på forhånd at alt skulle være åpent og hadde fått klarsignal, men det er kanskje det man kaller dårlig kommunikasjon!
Pont Royal har noen få hus, en cafe hvor vi også kunne kjøpe brød og melk, så følelsen av å være i "middle of nowhere", var påtrengende. Det rare er at barna var i kjempeslag, det var en stor plen hvor de kunne leke og bruke syklene sine. Kristine ble også kjent med en fransk gutt på hennes alder, stor stas for dem begge. Språket er ingen hindring for barna, det er verre med oss voksne.
Vi leide bil og besøkte byer som Auxerre, Semaur og vingårder. Flotte opplevelser.
Turen videre gikk smått fordi det er mange sluser. Slusevokterne er ofte svære matroner med stor byste og en egen stil. I de ulike slusene hadde mange sluseboliger pyntet med dverger og blomster, og av og til sto det en bøsse til å putte penger på. Etter en stund skjønte vi at hvis slusevokteren får en drink eller tip, går slusingen raskere.
Canal du Bourgogne er en flott kanal. Hvis man er lei av båtkjøring, er det bare å sykle til neste by langs kanalen eller veien, kanalen var svingete enkelte områder og det var mye å se. Da vi nærmet oss Melun, fikk vi nytt hyggelig besøk fra Sørlandet og sammen dro vi til det store høydepunktet: PARIS.

Paris

Det er spesielt å ankomme Paris i båt. I stedet for å gruble over hvilket hotell, skulle vi finne havnen. Det er spennende hver gang, kanskje særlig i storbyer. Paris har mange attraksjoner og det å sitte å se på folk i Latiner kvartalet, er som å være på kino. Å se Eiffeltårnet fra egen 29 foter er ganske stort for en sørlending!
"Ringeren fra Notre Dame" hadde vi lest for barna hjemme og underveis. Denne mektige kirken og elven, var et praktfullt syn. Ellers ble vi liggende med sterke magesmerter og diare, så forventingene til Paris ble ikke innfridd. Men etter syv dager med "skittørking", ble Disney World besøkt på selveste 17. mai. Et eventyr, virkelig verdt et besøk. Ikke bare for barn, men også for voksne. Parken er delt opp i temastrøk; Main Street, Fantasyland, Discoveryland, Frontierland og Adventureland.
Heldigvis var det ikke mye køer, så vi fikk med oss mye. Jumbofly, tog med Pinoccio, berg og dal bane, jet fly, båt rundt i miniland etc. Imponerende hvordan de hadde bygd opp de ulike delene av parken.

Samlivet ombord

Mange lurer på hvordan vi klarer å overleve på så liten plass. Kona Hilde Gunn stilte seg det spørsmålet mange ganger før avreise og i begynnelsen av turen. Men det er utrolig hvor omstillingsdyktige vi er, spesielt de yngste. Barn er ingen hindring på en slik tur, snarere tvert i mot. Barnefamilier får lettere kontakt med omgivelsene. Dessuten har vår "Kritho" vært i en særstilling med at vennebåten "Bello" ikke har hatt barn ombord. Dermed har vi fått avlastning og barna har hatt "tante og onkel".
Det verste er om det skjærer seg mellom de voksne. Vi skal ikke si at det ikke har vært knuter på tråden, men i en båt er man nødt til å snakke om det. Du kan ikke dra til nærmeste venn/vennine og få det ut slik som kanskje gjøres hjemme. Klarer man å være ærlig, ha tålmodihet og respekt for hverandres syn og meninger, greier man også å reise sammen med venner.
Det er nemlig ikke så annerledes enn hjemme. Alle har dårlige dager hjemme også. Når det regner flere dager, blir en litt lei og sur, barna syke over en tid, blir en også trøtt, men det er slik livet er i perioder selv på tur. Den store forskjellen fra å være hjemme og det å være på tur, er at man oppdager hvor ufrie vi er hjemme.