59º55’20’’N 05º16’16’’Ø Havn: Smedholmen i Fitjar

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Fitjar har en av Norges flotteste skjærgårder. På sørsiden av Selbjørnsfjorden, mellom Bømlo og Stord, ligger den med sine hundrevis av små og store øyer – innbydende og vennlig av natur.

Vi går alltid Nyleia eller Engesundet når vi er på vei sør- eller nordover kysten. Langenuen på østsiden av Stord er bare en kjedelig transportstrekning, mens øyriket på vestsiden byr på variert natur og artig navigasjon. Ved Fitjarsjøen, nordvest på Stord, ligger kommunesenteret, med godt tilrettelagt havn for båtfolket, butikker og andre servicetilbud. Et utmerket sted å stoppe for å fylle opp med nødvendigheter om bord. Rundt 1,5 nautiske mil vest for sentrum, inntil leia gjennom Engesundet på vestsiden av Teløy, ligger Smedholmen, med flytebrygge og innbydende kulturlandskap. Et billedskjønt og rolig turmål for båtfamilier på tur.

Vakkert miljø

Å kjenne litt til historien om stedene vi passerer, gjør reisen langs kysten rikere. Med litt kunnskap som ballast, blir steder levende, holmer går fra å være betydningsløse steinformasjoner og kulisser til å bli innhold i det store bildet man seiler igjennom.

Vi har passert Smedholmen et stort antall ganger, men aldri tatt oss tid til en stopp. Enten har vi vært drevet av en god værmelding for Sletta, eller av trangen til å komme oss til Bergen.

I fjor, derimot, la vi til i bukta ved det vakre gårdsbruket, som antakelig ble ryddet på 1600-tallet og var husmannsplass under Lysekloster i Oslo. I 1975 ble gården overtatt av Staten, og i dag er det vennelaget Aktiv Seglas som sørger for å holde Smedholmen levende og tar vare på bygningene og kulturlandskapet på øya. Ofte er også kutteren “Seladon”, bygget i Hardanger i 1937, å se ved brygga nedenfor gården. Et livsprosjekt for Einar Matre og Terje Skorpen som har blitt en levende del av kystkulturen i Fitjar, og en viktig miljøskapende faktor på Smedholmen.

Historisk sus over heiene

Det var i Fitjarvågen at Håkon den gode fikk sitt banesår i 961 i et blodig slag mot Harald Eirikssons hær fra Danmark, hvor “piler og spyd og allslags kastevåpen fløy tjukt som snøføyke”, ifølge Snorre. Håkon fikk sitt banesår surret, men blodtapet ble til slutt så stort at han døde i Håkonshella utenfor Alvøen, på sin vei nordover mot Bjørgvin.

HAVNEFAKTA: