Havn: Fredfulle Fanøy

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Idet vi fortøyer ved den enkle gjestebrygga, er skyssbåten i ferd med å losse matvarer til lokalbutikken. Det har livnet til ved fergeleiet noen hundre meter bortenfor. Vi nikker til nabobåten, men eieren forsvinner lynraskt under dekk. Kanskje hadde han ikke dagen. Når vi begir oss opp landgangen, kommer smilet. Det håndskrevne skiltet forteller at her koster overnattingen en femtilapp, og vi føler oss raskt mer velkomne. Pengeskrinet er en isboks boltet fast på stolpen, og vitner om et rettskaffent sinnelag ute i havgapet. Bynære gjestehavner i all ære, tenker vi, men vil man ha litt mer ut av båtturen, må en også ta en avstikker utenfor allfarveien. Slik vi hadde gjort, og ganske ukritisk fulgt et tips fra nabobåten i Ålesund. Han hadde priset Fanøy som en fredelig, idyllisk plett der vikingen Kolbein Torljotson engang bodde. I nyere tid er det bare den navngjetne, og atskillig fredeligere, veikingkonvoien som år om annet fortøyer i Søre Fanøyvågen. Men et snev av vikingblod skulle det vise seg fortsatt være på Fanøy.

Tre muligheter

Øya på snaue kvadratkilometeren lå med folketomme og billøse grusstier så langt øyet rakk. Rundt 10 nautiske mil vest for Florø, i øygruppa Batalden med sine 30-talls øyer, fant vi hjertet i lokalsamfunnet. Vi tok på oss turistbrillene og turskoene, og ga oss i kast med de smale, gruslagte veiene. Etter noen få meter lå butikken innved stien. Utenfor satte en pen, ispisende dame og ga oss et vennlig “hei”. Det første “hei” av den sorten på uker, og Fanøy steg enda et hakk i vår aktelse. I krysset innerst i vågen, delte veien seg i tre. Den ene stien viste seg å føre til skolen og Batalden Bedehuskapell, vigslet i 1907. På den tiden hadde sildefisket brakt folk og velstand til Batalden og 25 av øyene. I dag bor det folk på tre av dem. Tilbake i krysset, valgte vi den rette vei – altså veien rett frem. Den snirklet seg gjennom pen natur, med en tåkedrapert Store-Batalden kneisende med sine 491 moh i det fjerne, forbi rikt dekorerte postkassestativer og et vakkert tjern hvor det duppet et teppe av noe som lignet vannliljer. Vi er like stødige i botanikken som vi er på beina, og valgte å holde oss til stien. Den gikk videre vestover. Siden vi hadde observert ytterligere en vei som skulle følges før dagen var omme, bråsnudde vi med et knas under sålene. På bakketoppen passerte vi øyas eneste industribedrift, Øytex, som har spesialisert seg på klimabeskyttende bekledning til rullestolbrukere. Driftige folk kan få det til å blomstre overalt – selv vest i Flora.

Den rette veien

På vei tilbake mot krysset, møtte vi dagens sjette innbygger. Gutten som hadde passert oss stiv i blikket den ene veien, kom nå lett på foten med to poser potetgull under armen på returen. Det var fredag i Batalden. Den tredje, og siste, stien gikk opp bak butikken og het Bache Gabrielsens vei, viste seg å være den rette. For her, oppe på Vestkanten, bodde Monica.

Butikken på Fanøy bærer det inviterende navnet Nærbutikken Batalden. Vi handlet kun for å handle. For en som er oppvokst i en glenne i østerdalsskogene der to nærbutikker kjempet om kronene til noen få hundre sjeler, var entreen mer enn et kliv over en dørstokk. At det lar seg gjøre å holde en dagligvarehandel i gang med et kundegrunnlag på 80 mennesker, vitner om en sterk kjærlighet til lokalsamfunnet sitt. Og der sto mor og datter, fagre og kommunikasjonssterke begge to. De også kunder, og faste blikk møttes over Vestlandsservelat og kroneis. Hva vi nå skulle med den.

På butikktrappa gikk praten lett, om det gode livet på Fanøy, om nærheten til Florø – og om Monica. For Monica kjørte Stormway F29 på fritiden. På jobb, ute på havet, noe ganske annet. Hva får du vite på side ??.

HAVNEFAKTA: FANØY