Med snekke i Harstads rike

- Loggbok fra sommeren som svant...

Med snekke i Harstads rike

Har Harstads maritime omland noe å by båtfolk? Her er utdrag fra en “loggbok” om det - som i tillegg bekrefter at båtferier kan være så mangt . . .

Tekst og foto: Leif Hugo Hansen
Det er i begynnelsen av juli. Det er ferie, sol og 20 grader i lett nordvestlig bris. En 26 fots snekke kaster loss hjemme i Stangnes Båtforening. En halv time senere stevner vi inn på Harstad havn for bunkring og proviantering. Om to og en halv time beregner vi ankomst Lemmingvær på Sør-Senja.

- "Skal dokker tel Lemmingvær? Gå på nordsia.. På sørsia er det så
peisat med holma og skjær. Gjør så æ sei. Gå nordsia.... Nei, kai e der ikkje, men havne, gode havne i le av vinden.... Nei, gammelt, det har så vidt æ veit vært fastboanes folk der heilt sia 1600-tallet og fram tel førr tyve år sia. Godt jordbruksland og nært tel fesken. No e det berre sommarhus."
Slik fortalte han det, kjentkaren vi snakket med før avreise. Lemmingvær var som et stikkord. Så begynte han å fortelle: Om vinteren, i nordvest og snøfokk, da drømmer mange om sitt Lemmingvær, om det fraflytta huset på en frodig øy en grønn sommernatt i juli. Da vinduslemmene igjen skal tas fra og lyset slippes inn. Vent til sommeren, da skal drømmene befolkes på ny.
Bak oss krymper Harstad i syv knops fart, en husstabel opp etter åssidene på størrelse med en legoby over kjølvannsstripa. Å bo i Harstad med eller uten båt, er to forskjellige byer. Vågsfjorden er et hav for båtentusiaster!
Øya Måga får ligge i fred for oss denne gangen. Likeså dorging på Aarnesbåen og Lukasskolten. Vi passerer Kjøtta på ettermiddagen. En time til og kursen kan legges 45 grader styrbord, over havet der Andfjorden leverer stafettpinnen videre til Vågsfjorden, i retning Sør-Senja og Lemmingvær. Vi minnes advarselen fra fiskeskipperen: -"Vågsfjorden og nordaust skal æ sei dokker, det e et kukate havstøkke!" Men heldigvis - nå er det nordvest og for stillavær å regne.
I kveldingen bygger Sandsøya seg opp fram i baugen. Som en krumrygga fisker i midagshvil. Og vinden ypper seg. Ute i Vågsfjordkjeften merker vi nordavinden tydeligere. I samarbeid med solgangsbrisen ettermiddagstid krølles nå båretoppene til hvitt. Det skvetter over. Vi stamper. Og man betenkes en smule. Lemmingvær i kveld? Med unger ombord? Nåja, vi får se borte ved Sandsøya.
En time til og vi loggfører: "Passering Slagstadneset, nordøst-spissen av Sandsøya, i skarp rute". I det vi runder blinken på Klubben, tar båresjøen farvel og havdønningene inn fra nordvest hilser oss ikke akkurat innbydende velkommen. Det er på tide med nærmere frekventering av sjøkart nr. 80. Omtrent en time, halvannen over til Senja. Skodda draperer Senjafjellene så det er uråd å få øye på Lemmingvær, stedet vi aldri har sett, bare blitt fortalt om og hørt besunget i vise og vers. Men nå altså. Nå skal det skje.

Aldri skam å snu

Vi tar kompasskurs, dreier 45 grader styrbord og prøver oss ut på. Vi får ham beint på sida. Det er som han øker på i tillegg. Et par minutter til og han topper havdønningene og kvitner dem øverst. Som kvitlugga Gammel-Erika, hele gjengen.
Ute i havet, langt ute i hildringen, som et tankestrek mellom hav og himmel henger et skip i ro. Mens vi slenges som en kork. Livet er urettferdig. All denne blåsten hadde vi slett ikke tatt høyde for. En betenkt tolvåring kikker opp fra tegneserieheftet. Skipperen gjør opp sitt bestikk og konfererer med admiralen, kona. Konklusjon: vendereis.
Så lenser vi tilbake til Sandsøy. Det er aldri skam å snu. En mager trøst, men solgangsbris-kuling i havgapet spøker man ikke med hvis man ikke må. Så får man heller gjøre det beste ut av situasjonen. Hundekjeks og mjødurt møter oss med sine dufter. Sandsøya er et praktfullt sted. En idyll i havgapet. Riktignok litt vindfylt i kveld, men likevel. To timer senere, og vinden har løyet. All bekymring borte, som dugg for sola. Freden senker seg. Ankerdram i havblank havn. Småseivøa i midnattssol. Et mannskap sovner inn til mette måkers nattlige småskvalder.

Neste dag har skyfri himmel. Vi passerer Dyna fyr med kurs for Bjarkøy, vikinghøvdingen Tore Hunds rike. Havet er rolig. Til styrbord den karakteristiske Kvitholmen, som en fastfrosset, kvit brenning ute i havet.
Lemmingvær dukker opp igjen. Tydelig og mer forlokkende enn noen gang der ute under Senja-fjellene. I dag kunne vi, men vi lar det være. En annen gang kanskje. I stedet venter Bjarkøys skjærgård. Berømt blant båtfolk i hele landsdelen.

Fra fugleberg . . . .

Sundvollsundet mellom Bjarkøy og Helløya er bokstavelig talt ei sjøgate, med Troms fylkes største krykkje-koloni i brattbergene på Helløya. Krykkja, som hvert år i januar ankommer sundet snøbygeaktig, som et gryende vårtegn sammen med sollyset og tar farvel i august og minner om at sommeren er på hell.
Nå er det hektisk reproduksjon av arten i noen korte, arktiske sommerdøgn. Et skvalder, en åjlling uten like. En kakofonisk, hvitvinget symfoni ut fra bergene. Og lenger ut, brått ei havørn på vingene. Det vesle nøste av en krykkjeunge som kjemper tappert i strandkanten, høyt på ørnas menyvalg.

.... til bergtatte fugler

Etter kort ærend på en moderne Visakort-terminaliset krambu, snuser vi inn atmosfæren på kaia og fiskebruket i Leirvaag. Karene jobber på spreng. Det er fredag, og fellesferiestart. Noen minutter etter landeveien, og vi befinner oss plutselig i zoologisk museum. Nord-Europas største privatsamling av utstoppede fugler. Med krykkje-symfonikerne friskt i ørene, dukker vi ned i kjelleren hos Harald Westnes. Et overveldende syn møter oss, i en øredøvende stillhet. Her er over tusen utstoppede fugler fra hele verden i glassmontre.
På en solfylt, varm sommerdag er det svalende å ta et dykk ned i kjelleren til Westnes. Alltid like hyggelig mottatt, enten av ham selv eller hans familie. Byr Sundsvollsundet på skrikende fugleberg, byr Westnes på bergtatte fugler. Begge like imponerende, hver på sin måte.
Ettermiddag har maksvær med skyfri himmel. Sola legger gull i havet. Nord i Flatøysundet høster vi den salte åkers grøde. Småseimølja. Det kveldes over øyriket. Tett ved Helløya ankrer vi opp for natta. Hvit sandstrand, oppflødd fra begge kanter. Ved midnattstider ruller solhjulet over horisonten i vest og setter fyr på blankstilla. Ute på dekk stirrer to nordlendinger forgapt inn i flammehavet.

Brenninger forut

Vi går videre neste dag mot Grøtavær og fiskefestivalen. Vi passerer Baarnøy, halvveis mellom Bjarkøy og Grøtavær. Nå står Andfjorden og storhavet rett inn. Han skyer til og friskner på etterhvert. Havdønninger fra nord bygger seg opp. Det gjelder å komme tidsnok i havn. Autopiloten slås av. Rattet overtas manuelt. Det er liksom tryggest slik. I det vi dreier babord med kurs inn nordleia til Grøtavær, er vi allerede i havets vold. Vi står til rors på ei 26 fots snekke og kan bare konstatere at vi lenser unna, surfer på tre-fire meter høye havdønninger med skumtopper, i liten kuling styrke.
Lenger inn går brenningene hvitt, i en anbefalt seilingsled vi aldri har gått før. Skipperen misliker situasjonen sterkt. Admiralen er blek av umiskjennelige signaler fra mageregionen. Det gjelder å gjøre opp sitt bestikk, få kontroll over situasjonen, ta de rette valg. Raskt. Å endre kurs nå, er å få kulingen på siden. Det minst ønskelige. Men et valg må tas. Og vi gjør det minst ønskelige. Vi dreier av, 90 grader styrbord. Og styrer inn i le av Nordstøy til smult farvann. Vi kaster dreggen, og det begynner å regne.

"God akustikk"

- "Går man på grunn med disse plastbåtan, gjer dem så mykje meir lyd i fra seg enn trebåtan. Det e så god akustikk i ei glassfibersnekka", sa han, den sjøvante.
Fiskefestivalen begynner om bare noen minutter. Ut i brenningene er det ingen som får oss igjen. Eneste mulighet er å lure seg inn mellom holmene og skjærene. Vår vesle farkost stikker jo ikke dypere enn knappe meteren.
Med admiralen som halskar på baugen og skipperen med ratt og hendel, siger vi sakte inn over lysbotn. Ti minutter, og vi øyner håp. Dette går bra. Optimismen stiger. Da kommer første dunket! Så ett til. Det er som berget lever og reiser seg opp av havet, bare for å teste akustikken i skuta. Akustikken er upåklagelig. For alles ører! Forsiktig hendel attover, og vi kommer flott for egen maskin. Berget slipper

taket, og vi flyter som en fugl. Etter å ha vært bergtatt, også vi.

"Pesspotta"

Vi ankommer festivalstart såvidt i tide. - "Fesk på innersia. Gå ikkje nordover på yttersia i dag. Han e ekkel ut på". Vi nikker såvidt, sier ikke noe om at vi kommer der i fra og vet hva han snakker om.
Det er yrende liv inne i havna. Glemt er nærkontakt med berg og båre. Utrustet med 40 cm målepinner som minimumsmål på fisken, og godt med fiskekasser går vi ut. Tre voksne fiskekasser. Det er håp i hengende snøre. Denne gangen i smult farvann på innersia. Fisketid: fire timer. Etterpå er det levering og veiing. Totalfangst for samtlige 53 påmeldte: 516 kilo. Største fisk, en torsk på 12. Tatt på yttersia, i samme hav vi for noen timer siden søkte nødhavn. Resultat for vårt vedkommende: to tomme kasser m/ målepinner, samt halvannen kilo i juniorklassen. Vi trøster oss med at det er første gangen på fiskefestival på fremmendt hav. Men junior har fått blod på tann. Fiskeblod.
Om kvelden er det premieutdeling og fest på brygga. Grøtaværfolket imponerer med sin dugnadsånd. Urbane båtentusiaster møter opp med Visakort. Ikke en kortterminal er å oppdrive. Men vi roes fort. På Grøtavær får man ordnet det meste. Der blir man ikke fattiglus. Grøtavær er en berikelse som kan bergta på mer enn en måte.
Ut på natta sovner man inn til båreklukk mot skutsida og fjerne toner fra en siste vals. Og man tenker på morgendagen og hjemturen gjennom Toppsundet, i ly av brattfjellene Flyndra, Nona og Storgalten. Vårherres molo mot nordavinden. Her kan Andfjorden og storhavet bare prøve seg. Hva var det han sa, konferansieren på premieutdelinga? - "I dag var det såpass ruskevær at de fleste fiska på innersia. Og er det nokken her som ikkje veit ka Grøtaværingan kaller dét havet for, så går det under navnet "Pesspotta".