Norske klassikere: Fra sjekte til skøyte

Norske klassikere:

Fra sjekte til skøyte

AV JARLE BJØRKLUND

Skøytas far var nok Peder Norden Sølling (1758 - 1828). Han sikret de åpne losbåtene ved å legge dekk på dem. Lenge het båttypen dekksbåter. Det tok tid før skøytebenevnelsen ble tatt i bruk.

Sjekta var en brukbar seiler. Riktignok fikk den aldri slik fart over skumskavlene som de vest- og nordnorske båtene, men den var en brukbar bidevindsseiler. Nå er det blitt foretatt målinger som viser at råseilriggede vest- og nordlendinger også står høyt på bidevind, men det blir liksom mere mas over seilasen. Seilene må skjæres så nennsomt. Seil, rigg og skrog må trimmes så kilent, og så må mannskapet arbeide med innsikt og hurtighet, koordinert i handling som hjulene i et kronometer.
Selvsagt seiler også sjekta best på topp trim og med dyktig bestening. Men den krever mindre for å seile brukbart. Den vasker stødig avgårde med slaskete filler. Og mye galt skal skje før den tar inn vann i mengder å snakke om.

I dorgefart på bidevind

I det foregående såvidt nevnt - her og nå kort repetert: sjekta ble rigget med sneiseil, muligens en gang på 1600-tallet. Av sneiseilriggene ble spri- og luggerseil foretrukket. Riggvariantene var relativt mange: To spriseil på to master, en mast med spriseil og stagfokk - av og til også en klyver på bom.
En finurlig liten detalj ved flere av de gamle sjekter er en masteposisjon ved forre tofte. Ofte er arealet mellom denne toften og innerstevnen bordlagt, slik at man får en liten nedsenket bakk. I kombinasjon med dette står en tollegang på esinga ved rormannens tofte - oftest på babord side.
Nå kunne man sette masta i forre tofte, rigget med spri- eller oftest luggerseil, og kombinere seilasen med noen åretak mens man satt og styrte. Den ene åra kunne regulere dorgefarten og gi et ekstra puff i stagvendingene.
Slik gikk det i det jevne, mellom holmer og skjær, nærmest tilpasset det sørlandske lynne. Det er sånn sett forunderlig at det var sunnmøringer som utviklet "stresslessen", men det kan, spinkelt forsøkt, forklares med at sørlendingen allerede hadde sjekta, slik at kunstige remedier for å tilpasse livet til hvilepuls bortfalt. Sørlendingen ble heller ikke nevneverdig oppskrudd da seilet ble skiftet ut med en Marna. Dette var i de dager som min gode nabo i Homborsund omtaler som "ei gild tid - det va` ingen ting som hasta".

Losbåten

Sjekta var altså en habil bidevindsseiler, og det meste - alt fra høysekker til brennmaneter - seiler brukbart på slør og lens. Bidevindsegenskapene og den gode manøvreringsevnen kom godt med i den gjerning som vel mer enn andre stilte båten på harde prøver - lostjenesten. For det var med de åpne sjekter losene møtte skutene i åpent hav. De åpne sjekter i lostjenesten var i flertall langt opp på 1800-tallet. De siste gikk ut av bruk først mot århundreskiftet. Når sjekta var såvidt seiglivet, skyldtes det nok losenes dårlige økonomi mer enn båtens fortrinnelige egenskaper.
For lossjekta hadde sine begrensninger - rundt tyve fot og åpen som den var, når Skagerrak svulmet og skavlet seg. Dette så Peder Norden Sølling grinende nakent da han med sin ostindifarer lå værfast i Kleven ved Mandal mot slutten av 1700-tallet. Antallet enker og faderløse sto i forhold til nøden. Derfor ville Sølling - en liten mann med et stort hjerte - skaffe losene sikrere båter.

Skøytas "oppfinner"

Peder Norden Sølling ble født i Kristiansand i 1758. Foreldrene var danske, og da han tidlig mistet sin far, ble han med moren til Danmark og innrullert som sjøkadett. Som marineoffiser inngikk han i den tids embedsverk, og i de øvre samfunnslag var man dengang rørende opptatt av allmuens vel. Vi er inne i opplysningstiden. Bedrede kår for allmuen ville også gi høyere skatteinngang. Kronprinsen ble Søllings "sponsor" i reformarbeidet.
Den første dekkede losbåten fikk Sølling bygget hos Gunder Thorsen på Ulenes i Grimstad i år 1800. Båten fikk navnet "Grømstad" og målte ca 25 fot over dekk. Det var en gaffelrigget slupp - til tider også kalt kutter. Det er en viss mulighet for at denne båttypen ble forbildet for den store skare slupper i kystfart og danmarksfart gjennom 1800-tallet.
Neste byggenummer fikk navnet "Hesnes". Den beskrives som spiss i begge ender og hadde stående mast - d.v.s. pålemast uten staging. "Hesnes" var m.a.o. en skøyte. De fleste av et tyvetalls fartøyer som ble bygget på Søllings initiativ, var skøyter på 25-30 fot over stevnene.
Etter som vi ikke kjenner til tilsvarende båttype fra tidligere tider, er det mye som tyder på at skøyta ble skapt i Grimstad der og da. Men barnet var lenge uten navn forsåvidt som det gikk under betegnelsen "dekksbåt". Betegnelsen "skøyte" dukker først opp i 1840-årene.
Søllings dekksbåter ble utplassert i de viktigste loshavnene på Skagerrakkysten. Losene protesterte voldsomt. Argumentene var heftige og mangfoldige - og i historisk etterpåklokskap; ganske latterlige. Det hele bunnet vel i at båtene var for dyre. Men med kronprinsens subsidier og embetsverkets autoritet, ble de motvillig akseptert. Da Norge ble involvert i Napoleonskrigene (1807-1814), ble båtene inndradt for å brukes i depesje- og posttrafikk over Skagerrak. Da skrek losene på ny, men nå for å beholde båtene.
Sølling hadde til en hver tid den nyeste båten til sin disposisjon. Med den seilte han mellom Hvaler og Karmøy og drev agitasjon for de dekkede båtene. Han bodde i Larvik med sin kone Amalie, datter av skisbyggemester Eskildsen ved marinens verft på Holmen i Kjøbenhavn. Flere unge skipsbyggere fra Grimstad, blant dem Gunder Thorsen, ble sendt til Kjøbenhavn for å lære seg skipskonstruksjon.
Ved krigsutbruddet var Sølling overlos i Fredrikshald (Halden inkl. Hvaler). Det er derfor ikke overraskende at nettopp hvalerlosene ble foregangsmenn i bruk av de nye båtene. Når så de første oppmålingstegningene av hvalerskøyter dukker opp i 1820-årene, aner vi resultatet av Søllings virke.

Krigen

Krigen kom ubeleilig på Sølling. I det lengste synes han å ha prøvet å drive sitt arbeid videre, men måtte motvillig involvere seg i pliktene. Så helt dårlig har han heller ikke gjort det, for ved krigens slutt hadde han grad av kommandør. Dessuten hadde Søllings båter gjort en bemerkelsesverdig innsats og oppnådd et godt ry. Som før nevnt ble de beslaglagte båtene brukt i depesje- og posttrafikken over Skagerrak. Det var søllingbåter som opprettholdt kontakten mellom Danmark og Norge i disse vanskelige år. Noen ble tatt som priser av britene - hovedsakelig på hjemtur. Det synes i de kjente tilfeller som om besetningen har falt for de fristelser som også i dag rammer passajerene på danskebåtene - de har vært for grådige og tatt med for mye hjem. Dengang var det dertil kornmangel og nød. De små båtene, tungt og dypt lastet med folk og matvarer, mistet for mye av seilevnen.
Det var på bidevind de klarte å legge de større orlogsmenn bak seg. Og det var manøvreringsevnen sammen med bidevindsegenskapene som gjorde at flere utfordret større og bevepnede skip. Den mest suksessrike av alle norske kapere under krigen var "Veiviseren" av Loshavn. Navnet forteller at det egentlig var en losbåt. Det var dertil en losbåt av Søllings konstruksjon. Så kom 1814 og freden i Kiel. Danmark og Norge skilte lag. Norge ble gitt til Sverige. Det synes som om Sølling forsøkte å markedsføre sitt budskap overfor Carl Johan - uten å lykkes.

Mannen med minnesmerkene

Sølling forlot Norge i 1815 og meldte seg på ny til tjeneste for danskekongen. Han hadde imidlertid offiserer nok. Fredstid og et kraftig amputert territorium ga et dårlig arbeidsmarked for tilårskomne marineoffiserer. Men snart sekstiårige Sølling slo hjul for kongen for å bevise sim dugelighet og fikk jobben tilbake!
Under et kort besøk i Norge i 1825 reiste han et minnesmerke over seg selv i Loshavn (ødelagt under siste krig), enda ett i Grimstad (i original på museet, kopi i kirkeparken). Han berømmer dessuten seg selv og sin innsats risset inn med edelsten på en glassrute i huset sitt i Larvik. Huset er borte, men glasset er på marinemuseet i Horten.
I Kjøbenhavn står derimot et ruvende monument over Sølling - som han ikke har reist selv. Monumentet minnes mannen som opprettet "Bombebøssen" - Danmarks første sjømannshjem. Joda, han var en stor mann denne kortvokste kommandøren med det glade oppsyn og den muntre replikk. Hjertet var stort og heftig bankende helt til han døde i 1828.

Sjekte med dekk

Sølling ville helst bygge kuttere. Når den spissgattede dekksbåten ble foretrukket, var det fordi den så lett klarte å vri seg ut fra skutesida etter at losen var satt ombord. Båter med hekk fikk da fort skader på låringen. Sølling ville også at hans tegninger og råd ble fulgt til punkt og prikke. Ulykker med hybrider skadet hans sak. Ballasten skulle ligge støtt i faste kister. Jernballast ble foretrukket, stein kunne til nød brukes. Søllling ble sur da hans gode venn Fabricius, sjef på Fredriksvern i Stavern ga en av svennerlosene penger til å legge dekk på hans åpne losbåt. Men det var nok slik skøyta ble videre utviklet. Man la dekk på de åpne båtene og bygget nye båter med dekk på gammel lest. Betegnelsen "dekksbåt" var derfor ganske treffende.
På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å se grunnformen fra lillebåten fra Søgne (Norsk Sjøfartsmuseums båthall) overført og forstørret i de tidlige hvalerskøytene oppmålt av marinen i 1820-årene. Sølling foretrakk gaffelriggen, men de tidlige hvalerskøytene bibeholdt spririggen fra sjektene. Spririggen var dominerende på skøytene langt opp i siste halvpart av 1800-tallet.