Beat for båt

Beat for båt

Man skal lete lenge for å finne en så fornøyd båteier som Ivar Dyrhaug, kjent musikkelsker- og ekspert fra radio og TV, med programmene Beat for beat. Hans fag er underholdning, noe han også bedriver til sjøs i sin Ibiza Touring 20. Med familie og venner koser han seg ombord, men uten musikk. Her vil han sanse naturens egne toner.

Tekst: ANNE MARIT KLOKK

Ivar Dyrhaug er så glad i båten sin at han insisterte på å bli fotografert og intervjuet i en tilsvarende båt siden hans egen ligger i vinterdvale inntil videre. Primo mars måned er vinteren plagsomt kraftfull med snø, blåst og kulde. Dyrhaug har tennisspilt på seg en kink i ryggen tidligere på dagen og kommer gående i kursiv gjennom snøværet før han krabber opp i en forhandlerbåt innendørs.
– Hva er båtdrømmen?
– Jeg veit ikke akkurat. Vi kjører ofte ganske rolig, men etter en stund må jeg speede opp litt. Det er gøy å kjøre fort innimellom. Variasjonene på sjøen i nærkontakt med naturen gir meg mye mer enn for eksempel å gå på ski. Da må jeg gjøre hele jobben og kontrollerer frasparket i bakkene. På sjøen opplever jeg et fint samspill med naturen. Når forholdene skremmer meg med krapp sjø og motvind – om det er mørkt eller lyst, da føler jeg meg så liten som det jeg egentlig er uten at det knekker selvtilliten. Du får perspektiv på hvor svær og mektig naturen er. Det er veldig flott og rekreerende. Alle skiftningene er spennende å følge med i når du bor ved sjøen, er i sjøen og kjører båt.
De fleste kjenner Ivar Dyrhaug fra Beat for beat-programmene på TV. Han begynte sin jobbkarriere med å lage radioprogrammer for NRK i 1973 og TV programmer fra 1979.
– Underholdning har jeg jobba med siden 1982. Jeg begynte i radioen og var ansatt fram til 1987 da jeg startet eget plateselskap. Siden den gang har jeg hatt tilknytning til NRK uten å være ansatt. Norsk Plateproduksjon var Norges største plateselskap med blant andre Dance with a Stranger, Arve Tellefsen og Bjørn Eidsvåg i stallen.
– Dine favoritter innen musikk?
– Jeg har alltid syntes at det er fryktelig vanskelig å svare på det spørsmålet, det går veldig i bølger hva jeg spiller. Men når det gjelder popmusikk, er Steely Dan det jeg kommer mest tilbake til. Også innen jazzen er det veldig bredt, jeg er ikke veldig opptatt av det eldste – ingen ting før Billie Holiday. Er glad i Kieth Jarret og av det norske liker jeg Come Shine, det er noe av det flotteste som er skjedd. Hele bandet er jævlig bra, arrangøren Erlend Skumsvold er fantastisk begavet. Da jeg var ung, var det Don Ellis som var det store for meg. Han brakk om alle låter med masse forskjellige takter. Den eneste låten han spilte i fire fjerdedeler var Take Five.
– Når startet båtlivet?
– Jeg har vokste opp med båt om sommeren. Nei, det er tøys, det høres så oppblåst ut. Ved vannet, er riktigere å si. Vi hadde hytte på Brønnøya. Der begynte jeg med en pram og gikk videre til en av de første Pionerene som kom. Den hadde en 3 hk påhenger. Da startet det motoriserte båtlivet og jeg var ti år.
Jeg jobbet som lærer noen år og bodde ved sjøen på Snarøya. Da hadde jeg først en 15 fots Silver Viking med en fire takters Honda 7,5 hk. Senere kjøpte jeg en 32 fots dorry og det var liksom bobåten i mitt liv. Den var tre og først jernnagla, så kobbernagla. Hver vår måtte jeg skrape rust av disse naglene. Dette var en åpen Tresfjord båt som var bygd for å gå i Nordsjøen mellom trålere og den var skapt for å tåle veldig mye, den var veldig rund og rulla noe jævlig når vi hadde sjøen på sia. Den var bygd om så vi bodde faktisk to familier ombord. Det var varmeapparat, til og med do og mange hundre liters vanntank, soveavdeling forut og masse uteplass og dieselmotor som fikk båten opp i seks knop. Den gangen bodde vi like ved endeholdeplassen på Snarøya og hver gang bussen startet om morran, trodde jeg noen stakk av med båten – det var samme lyden. Vi var så langt som til Koster og til Lyngør, det krysset nedenfor Tvedestrand, vet du. I seks år var dette sommerferien min. Vi brukte båten mye hjemme også – vi bodde jo ned til sjøen.
Da jeg slutta som lærer, flytta vi derfra og da kjøpte jeg en snekke på 21 fot. Det var ikke noe særlig. Og så avvikla vi hele sulamitten med båt. Etter at jeg hadde solgt plateselskapet, hadde jeg nok penger til å kjøpe hytte på Tjøme. Da begynte båtlivet igjen. Jeg begynte først med en dromedille, men den var sprutete og våt. Kona er fra Hedemarken, så hun syntes ikke noe om det at det blåste.
Jeg begynte å se meg om etter en funksjonell og skjermet båt som var like enkel å eie som en landstedbåt, og jeg var jævlig frustrert og forbanna fordi jeg lette og lette uten å bli fornøyd. Jeg ville ha en båt som hadde stor uteplass, som var lett å bevege seg rundt i, en sosial båt hvor det var mulig å ha med seg mange. Det er populært med hytte på Tjøme, og jeg synes det er hyggelig å ta med alle som kommer til oss ut på sjøen. Mens jeg gikk oppover i størrelse, fikk jeg bare mer og mer av plass inne. Ute var det liksom bare fire seter. Og så var det å kare seg rundt på smale dollbord. Dette gikk jeg og klagde på til alle båtprodusentene. På sensommeren i 92 kjørte jeg forbi Seahorse Marina på Tjøme og så BÅTEN med masse uteplass. Jeg stimet inn og spurte hva dette var for noe. Jo, det var en ny båt som Helge Duus i Arendal hadde laget. Så ringte jeg ham og så at den skulle jeg ha. Da hadde jeg hatt en båt i året, prøvd og prøvd og feilet og feilet. Folk trodde at jeg led av trefotssyken og jeg hadde litt angst for det selv.
– Det er ti år siden. Siden har jeg hatt denne. Akkurat nå må jeg innrømme at jeg av og til for opplevelsen skyld skulle ønske jeg kunne finne noen rasjonelle grunner for å kjøpe en større båt. Det er jo ikke noe inni hytta forut. Så det å ha toalett og muligheten til å overnatte, det kunne jeg tenke meg. Jeg har drømmer om noe annet, men du skal jo ha fryktelig mye penger. På den annen side kostet denne meg lite da jeg kjøpte den i forhold til hva den koster nå. Så ti år med denne har vært en bra investering. Jeg har en 90 hk firetakter Honda på akterspeilet. Før hadde jeg en 115 hk Yamaha. Da jeg byttet ut den, valgte jeg å gå ned i størrelse, noe som gir mye bedre økonomi, mindre støy og mindre drittlukt, og så brenner vi halvparten i drivstoff.
Duus tenker sånn som jeg liker. Jeg har ferdiggjorte tamper bak og foran, så det er bare å fortøye og hoppe i land. Når det regner, hiver jeg de robuste uteputene i skai inn forut og så lar jeg det bare bøtte ned. Jeg har skiftet instrumentpanelet på grunn av fuktighet. Det er det hele. Det jeg liker så jævlig godt er å slippe styret med kalesjen. Nå er det som å sette seg i en bil og starte opp, enkelt og funksjonelt.
– Er du fortrolig med vær og vind utpå?
– Jeg føler meg trygg på sjøen, er ikke veldig dristig, i hvert fall ikke dumdristig, men har stor respekt for elementene. Jeg blir ikke skremt av litt sprut, men jeg tar hensyn til kona, selv om hun er blitt tryggere etter hvert. Vi var ute i skikkelig drittvær med dorryen noen ganger. Jeg husker en gang at bølgene var så store at vi stupte ned i bånn av bølgedalene og klatret over toppene. Da sto jeg og sang og koste meg, men Marianne var redd.
– Har du stereoanlegg i båten?
– Nei, vet du hva! Å spille musikk om bord har jeg ikke behov for. For meg er det tøv. I bilen spiller jeg alltid musikk, men på sjøen liker jeg at det er så lite lyd som mulig og har ingen forståelse for at folk vil ha sånne tøysete høyttalere i skroget.
– Drar dere på langturer?
– Vi har ikke tatt lengre turer, vi drar til Sandefjorden som nå fantastisk nok heter Sandefjordsfjorden, men hadde jeg vassa i penger og hatt større båt, ville vi nok gjort det. Skulle gjerne hatt en båt så stor at jeg kunne legge av gårde og hvis det ikke var noe koselig vær å dra hjem i, så kunne vi sovet over. For det å måtte dra hjem, er en situasjon jeg ikke liker.
– Hva med kjendisfaktoren på sjøen når TV-Ivar kommer med båten sin?
– Det har jeg et avslappet forhold til. Noen stirrer veldig, men det er deres problem. Jeg har lært meg å leve veldig bra med det. Jeg har som regel venner eller familie i båten og apropos det, vil jeg gjerne si at jeg har liten forståelse for de derre skjærgårdsjeepene, de er så egobåtete. For meg er sjøen og båtlivet sosialt og jeg vil ikke at venner som kommer på besøk skal bli klissvåte samtidig som jeg sitter bak skjermen som konge på haugen. Skal de bli våte, skal pinadø jeg bli det også! Vi skal ha like forhold. Det er merkelig at disse båtene er så populære, det samme gjelder bowriderne. Her ombord sitter du lunt og vil du ha fartsopplevelse, er det bare å reise seg og gi på. Det er god plass til å bevege seg og så er det ikke en sånn møbelbåt, men en ujålete bruksbåt med åpne løsninger. På Tjøme er den betraktet som en folkevogn, den kommer ikke høyere på statusstigen.
Ivar Dyrhaug klapper litt på førerstolen ombord i båten vi sitter i og er salig overbevist om at denne er den rette for ham helt til han utbryter:
– Har du sett den Oceancraft 845 her ved siden av? Jeg sikler litt på den, men jeg tør ikke tenke for mye, bare drømme litt, det må være lov. Den har på en annen måte de samme kvalitetene jeg setter pris på ved en båt med skjermet og stor uteplass og skikkelige dollbord. Neida, jeg tenker ikke på den, bare drømmer. Jeg tror jeg stikker ned der igjen og tar en titt…