Gøsta Haeger

Handicapseilas på ordentlig

AV ASMUND MYHRVOLD
Av og til blir vi imponert over enkeltes vilje til å komme seg på sjøen og hvordan de løser det med kreativitet og tæl. Som da vi i sommer traff en seiler uten armer og en trebåtskipper som ikke kan bruke beina.

Det lå en merkelig båt ved "vår brygge" i Gøteborg da vi var der i juni. Vi trodde vi hadde funnet Sveriges svar på Reodor Felgen, men da eieren dukket opp, skjønte vi straks hvorfor gass/gear-kontrollen hadde en slik rar plassering og hvorfor hendelen hadde et ekstra håndtak. I tillegg skjønte vi også nødvendigheten av mye annet utstyr som man vanligvis ikke finner i en båt, alt finurlig uttenkt og plassert. Forsåvidt var eieren litt av en Reodor.
Han heter Gøsta Haeger og han fortalte oss at han hadde hatt poliomyelitt som barn og at bena var så godt som ubrukelige. Han beveget seg langsomt fremover med gåstol. De få meterne fra bilen til båten brukte han et kvarter på, og han kom seg ombord ved hjelp av armene. Gøsta har hatt denne båten i 40 år. Han kjøpte den i sin tid godt brukt av tollvesenet og han har fikset overbygg og innredning selv. Alt han gjør ombord foregår sittende, fortrinnsvis på dørken, og vi tenkte med skam på hvordan vi klager over vond rygg under vårpussen.

Seiler uten armer

Ved samme brygga hadde vi lagt merke til en nydelig liten seilskøyte. Vi ga oss ende over da en ung mann uten armer kom utover brygga, hilste blidt og gikk ombord. Han fjernet presenningen med tennene, fant fram verktøy og begynte å reparere en vinsj - med tærne.
For oss var dette noe nytt. Vi har hørt og lest om handicapseilere, men aldri sett virkelig fysisk handicappede seile. Vi ble invitert ombord og så med stigende undring på hvordan han håndterte skrutrekker og skiftenøkkel. Da han hadde fikset vinsjen, skiftet han tennplugg i motoren. Den satt så plundrete til at en med armer ville hatt problemer.
Da vi tok fram kameraet, gled en skygge over ansiktet hans. Vi fikk en nøktern fremstilling av hvor inderlig lei han var av å bli fotografert og intervjuet. Det var da ikke noe merkelig at han hadde lært å bruke tærne. Han var født uten armer - og da så. Så vi pakket ned kameraet og lovet oss selv enda en gang å la vær å klage over ryggen under vårpussen.