R/S 14 "Stavangers" siste reis

R/S 14 "Stavangers" siste seilas

Da Lillerut Nielsen på sin 85 års dag solgte sin kjære "Stavanger" til Redningsselskapet, sa hun tappert at hun var glad fordi hun visste båten ville få evig liv. Dette var i desember 1998. Like etter kom Lillerut på pleiehjem og "Stavanger" på verksted for restaurering. Nå er Lillerut død, men skøyta lever.

Tekst: Anne Marit Klokk

R/S 14 "Stavanger" dro fra trebåtfestivalen i Risør ut på første etappe av sin siste seilas før skøyta skal settes på land i et museumshus. Målet var Kristiansund, og fire uker var satt av til turen. Planen var å stoppe mange plasser langs kysten, spesielt mindre steder og øysamfunn. I og med at skøyta nå har vært gjennom en omfattende restaurering og tilbakeføring til hennes tilstand fra 1930, er det ingen motor om bord. Fremdriften er seil og årer. Derfor kunne man ikke gi ankomsttider, bare ankomststeder.
Da R/S 14 "Stavanger" dro fra Risør 3. august, var vær og føreforhold lite passende for skøyta som trenger mye bør for å få opp farten. Alle husker august måned som en sjelden varm, tørr og stille periode, praktfullt for båt- og feriefolket over hele landet, men litt frustrerende for mannskapet om bord i "Stavanger" som skulle seile vestover og nordover og hadde et tidsskjema, selv om det var litt løst i kalenderen.

Fra Florø til Måløy

Vi gikk om bord i Florø en tidlig morgen for å være med et par dager ut til Måløy. Og med stille vann, sol fra vindskyfri himmel, var det klart at vi trengte to dager på den turen. Møtet med "Stavanger" var som å treffe en gammel venn som har vært på rekreasjon, eller fått en ansiktsløfting. Vi har ikke vært om bord siden Lilleruts 85 års dag da skøyta var slik hun og sønnen Jeppe Jul Nielsen hadde holdt den gjennom mange år. Nå var det gjort forandringer, men ikke av de store som du ser med en gang du kommer om bord. Med nennsomme hender har gruppen som har restaurert skøyta fått henne fullstendig historisk korrekt slik hun var som seilende redningsskøyte.
Frokosten i byssa og møtet med mannskapet fikk skuldrene et par hakk ned. Her hadde man god tid, selv om avgang var satt til presis klokken ti. Skipper Johan J. Petersen har vokst opp med søsterbåten Christiania, som eies av Carl Emil Petersen, og var perfekt for oppgaven selv om redningsskøyteskipperne for 70 - 80 år siden nok var av en annen kaliber. Johan er en vennlig og hjelpsom sjel som tydeligvis elsket den jobben han var påsatt.
Vi gjorde løs og begynte å ro. Årene om bord er over seks meter lange og de tyngste vi har sett, men med to mann på hver åre, gikk det sakte, men sikkert fremover. Solen varmet så intenst at alle de tidsriktige ull- og vadmelsklærne, støvlene og effektene utlånt fra NRK, var umulig å ha på seg. Vi rodde oss svette og stupte i sjøen for forfriskning, noe som nok heller ikke er særlig representativt fra redningsskøytetiden. Den gangen var vel aldri skøytene ute i så stille og varmt vær. De tok vel ikke familiene med på båttur når de hadde fri. De kunne vel heller ikke svømme! Etter noen timer på dekk kom stemningen sigende og forundringen over hvordan denne farkosten på 37 år klarte å berge 53 menneskeliv og nærmere 3000 båter og skip på et stormfullt hav. Mystisk og besnærende!

Hvorfor "Stavanger"?

Da "Stavanger" gikk ut av Redningsselskapets tjeneste i 1939, kjøpte Jul Nielsen skøyta og i 1945 flyttet Lillerut om bord. Motor ble først installert året etter. At valget falt på "Stavanger" da man bestemte seg for å gjøre en av skøytene museal, skyldes at familien Nielsen kun gjorde bagatellmessige forandringer i motsetning til mange av de andre skøytene som gikk over i privat eie og ble fritidsfartøyer. Familien Nielsen ønsket heller ikke å gjøre større forandringer. Jeppe har dessuten lagret deler som har vært skiftet ut, så de forandringer som har vært gjort er begrensede tilpasninger. Bortsett fra motorinstallasjonen som medførte endringer i innredningen og akterskipet, samt fjerning av den forreste delen av styrebrønnen. Til tross for dette har det vært gravd i treverk, skrapt i maling og lakklag, tegninger har vært finstudert, muntlige og skriftlige kilder har vært sjekket. Gjengen på Moen i Risør har gjort en imponerende innsats i bevaringen av en av våre nasjonalskatter.
Da vi kom om bord, ble man satt 100 år tilbake på dekk og ved riggen. Det samme gjaldt både i byssa og salongen, men på den trange doen satt det fortsatt noen gamle flisrester på et skott, noe som selvsagt skal fjernes.
"Stavanger" opererte hele sin aktive karriere utenfor Trondheim. Navnet er derfor noe misvisende i og med at båten aldri hadde noe med byen Stavanger å gjøre. Men skøytene ble den gangen oppkalt etter de forskjellige kystbyer etter hvor selskapet fikk økonomisk støtte fra.

Litt juks er lov

Men kurs for Kalvåg gikk vi i et bedrøvelig bedagelig tempo. Bedagelig er behagelig, men med det lille pustet som av og til fikk seilene til å røre litt på seg og våre kraftanstrengelser ved årene, måtte vi jukse for å komme fram. Det ventet folk på kaia som var spent på å se klenodiet. Derfor fikk vi slep noen mil av R/S Platou og nådde fram i tide.
I løpet av natten kom Redningsselskapets generalsekretær Anne Enger Lahnstein om bord for å være med en dags seilas til Måløy. Hun sier som det er at noen sjømann er hun ikke, så fortell meg hva jeg kan gjøre for å hjelpe! En ydmyk holdning fra en tøff dame som har vært ute i hardt vær mange ganger på politikkens bølger, men som nå trives godt med å være ute av den type uvær.
Underveis neste dag innrømmer hun at den endelige beslutningen om hvor "Stavanger" kommer til å havne ennå ikke er tatt og gir uttrykk for at det har vært mange og turbulente runder om saken i selskapets ledelse. Mange har meninger om hvor skøyta bør i hus. Horten er et alternativ, Kristiansund et annet og Vesterålen er også meget aktuelt. Denne vinteren skal hun ligge på Mellemverftet i Kristiansund for den aller siste finpuss og så må man finne adressen til den gamle damens nye hjem.
En uke etter at vi var gått i land, fikk omsider skøyta vise hva hun er god for. Siste etappen over Hustadvika ble gjennomført i tøft vær og sterk vind. Det var bra å få en smakebit på det som var hverdagen for mannskapene for 70 – 100 år siden.