Verdens lengste livbåtferd

De ukjente rekorder:

I 1889 utførte Storm King

Verdens lengste livbåtferd

AV ATLE KNUTSEN

Skipsfører Simon Jacob Engelhardt Jørgensen ble født i 1856 på Laget ved Risør. Som tidens skikk var, mønstret han på en av farens skuter 14½ år gammel, og allerede som 21-åring ble han skipsfører. Siden kom den fremmelige unge skippers talenter til uttrykk da hans skip kom farlig nær et isfjell under en ferd til Melbourne Australia i 1887. Forferdet av tanken på et slikt sammenstøt, og med minnene fra en redningsdåd i tropiske farvann, kastet Jørgensen blikket på en tom 400 gallon (ca. 2000 liter) stor vanntank som lå på dekket. I den fant han idéen til verdens første overbygde livbåt, et konsept som har fått solid rotfeste i dag, vel 100 år senere.

Vanntank som mal

Synet av vanntanken på dekket og kaptein Jørgensens dystre erkjennelse av de skibbrudnes muligheter i kulde eller tropehete, skapte altså idéen om en overbygget, sikker og komfortabel livbåt. Og når tankene ikke fungerte som livbåt, kunne de benyttes til lagring av proviant. På de store “passagerdampskibe” kunne man til og med bruke dem som “røgeværelse”. Innen kaptein Jørgensens skip var kommet til Australia, hadde han utarbeidet skisser og en modell av livbåten. Dette presenterte han for ingeniør Seitz i Melbourne, som hjalp ham med de nødvendige detaljtegninger.
Selve grunntanken om at de skibbrudne skulle være under dekk beskyttet mot alt fra stekende sol til fuktighet og kulde, fikk Jørgensen lett gjennomslag for. Men siden tankene var delt opp i seksjoner, måtte de koples sammen på en måte som kunne tåle store påkjenninger. Og det var denne konstruksjonen som skaffet Jørgensen mye motbør, særlig i Europa hvor man mente at festene som forbandt seksjonene aldri ville “holde Stand mod det oprørte Hav”. Fremstående skipsbyggere forsikret ham om at dette var galskap og forsikringsselskapene forlangte 75% hvis han han gikk til sjøs med båten. Jørgensen svarte: -Jeg antager, De vil erklære Baaden for at være sjødygtig, hvis jeg seiler rundt Kap til Australien med den? Jovisst, det ville man. Da var saken klar for kaptein Engelhardt Jørgensen.

Verdens lengste livbåtseilas

Prototypen til verdens første overbygde livbåt fikk navnet Storm King. Båten var 30 fot lang og besto av tre deler som var koplet sammen. Tankene ble laget med dobbel bunn som ble fylt med ferskvann til ballast og forbruk. Da båten var ferdig, gjensto å finne en medseiler til turen. Valget falt på 29-årigen Johannes Nielsen fra Havstad like øst for Arendal. Jørgensen hadde truffet ham ti år tidligere da Nielsen var matros på Jørgensens seilskute “Ragna”. Med tiden var Nielsen avansert til 1. styrmann og tilfredsstilte Jørgensens strenge krav til sjømannskap og omgjengelighet på en lang og strabasiøs seilas.
Den 12. september 1889 kl. 03.00 forlot Storm King West India Docks i London. Kaptein Jørgsensen skriver i sin loggbok: “Om Eftermiddagen den 23de begyndte Vinden at friske op fra Vest med Regn og faldende Barometer. Kl. 8. om Aftenen tog vi fire Reb i Storseilet, bjergede Mesanen og lagde klods op til Vinden. Denne tiltog i Styrke slig, at vi tilsidst ikke firede mere Seil end af en Gaasevinges Størrelse. Det blæste da med orkanaktig Styrke. Regnet øste ned i Strømme, og Sjøen gik høit. Baaden laa prægtig til Vinden, og der var ingensomhelst Grund til Frygt. Roret blev holdt næsten midtskibs, Storskjødet halet tot, og Baaden laa med Stevnen omtrent 3 Streger fra Vinden. Fartøiet vagte udmerket i Sjøerne og det var kun leilighedsvis, at vi kunde faa et lidet Skvæt ombord.
Da vi havde overbevist os om Baadens fortrinlige Egenskaber ved at ligge paa Veiret i denne Storm, besluttede vi at sætte den paa en endnu alvorligere Prøve ved at lænse for Veiret. Det Blæste da en haard Kuling af NNV med hyppige og orkanagtige Byger samt en høi og oprørt Sjø. Barometret stod paa 29.85. Det var en storartet Seilads - opover Bjerge og nedi Dale. Mellom Sjøerne var det næsten blikstille, og Seilet slog mod Masten; saa bar det opover et Bjerg af Vand, Vinden hylede i Riggen og fyldte Seilet med et Smeld, som var det en Kanon, der blev affyret, hvorefter Baaden blev slynget ned i den næste Bølgedal. Det var et imponerende Syn at se de kjæmpemessige Sjøer komme jagende efter os, medens deres hvide Kamme med en sterk Brusen brød sig ligesom Brændinger paa en Klipppekyst. Vi styrede Baaden med ansigtet vendt mod Agterstevnen, saa at vi var istand til at tage enhver af Sjøerne ret agterind. Baaden mistede aldrig Styringen selv mellom de høieste Sjøer, og vi tog kun tre af dem indover Fartøiet; disse foraarsagede ingen anden Skade, end at den, der styrede fik en arlvorlig Dukkert. Det er et Faktum, at ingen aaben Livbaad vilde kunne have bestaaet en saadan Prøve uden at gaa tilgrunde, thi naar en Sjø bryder over en aaben Baad, vil denne uundgaaelig blive fyldt og miste Styringen.”

Til Madeira

Den 2. oktober 1889 nådde Storm King Madeira hvor mannskapet fikk en fyrstelig mottagelse. Etter en uke med festligheter, stakk de til sjøs igjen for å krysse Atlanterhavet. Nesten 50 døgn tok seilasen fra Madeira til Syd-Amerika og Pernambuco, som de ankom den 21. november 1889. De lot ankeret gå og ble møtt av en interesse like betydelig som på Madeira. Skipsførerne i havnen, konsulene, meglerne, assuranseagentene og mange andre tegnet seg for bidrag til ferden som de mente “var af stor Interesse for Sjøfarten.”
Kaptein Jørgensen og styrmann Nielsen ble i Pernambuco i to måneder. Den 2. desember 1889 la de ut på sitt andre Atlanterhavskryss, som skulle ta sine tre ganske udramatiske måneder. 23. februar 1890 nådde de nordvestkysten av Robin Island, omtrent 10 nautiske mil fra Kap Horn og lot atter ankeret gå. En kraftig sydøstlig storm presset imidlertid Storm King til havs igjen, og først 1. mars var de tilbake der de hadde ankret seks dager tidligere. I mellomtiden hadde ryktet om deres ankomst løpt dem i forveien til Cape Town.
“Ogsaa i Kapstaden blev der overalt vist os megen Velvilje og Imødekommmenhed. Ingeniører fra Sir Donald Curry & Co. undersøgte Baaden og udbedrede uten Godtgjørelse den ringe Skade, den havde lidt. Byens første Firmaer satte ligeldes her en Subskription i Gang for at bestride vore Omkostninger. Kapstadens Presse talte i høie Udtryk om Opfindelsen, og det samme gjorde alle.” Slik står det uttrykt i kaptein Jørgensens salgsbrosjyre.

Da de forlot forlot Cape Town 5. april, var det bare for å seile rett inn i tre voldsomme stormer. Om den tredje stormen skriver Jørgensen: “Alle disse orkaner var Hvirvelstorme, og i den sidste passerede Baaden Stormcenteret. Som bekjendt hører disse Storme til de mest frygtede, og det med Rette. Længe før Uveiret bryder løs med en usigelig kraft og voldsom nedbør, reiser Sjøen sig saa høi som Bjerge, fordi det lave atmosfæriske Tryk tillader de uhyre Vandmasser at hæve sig høit over Oceanets Overflade. Det var beundringsverdigt at se det lille Fartøi saa sikkert ride disse Storme af.”

Ved Kap Leuwine var det “at Storm King led den første Skade paa hele den tilbagelagte Reise. En uhyre Sjø kom væltende med uimodstaaelig, ja næsten dæmonisk Kraft. Den hvide Kam reiste sig op foran Baaden og truende og brølende fór den frem, som om den vilde opsluge det lille Fartøi. Storm King bød dristigt brystet frem mod sin frygtelige Modstander og flød let op paa dens Top. En del af den gigantiske Vandmasse skyllede imdilertid bort over Fartøiet og bøiede noge af Støtterne i det Rækverk, der omgiver Baaden. Men det var ogsaa alt; ellers var Storm King uskadt, skjønt mange større skibe neppe havde klaret en slig Prøve så vel.”

Natten til 26. juni 1890 var det måneskinn og Storm King gled sakte gjennom lange dønninger - restene fra den siste store stormen. Ved roret satte en halvvåken Jørgensen, mens Nielsen sov i kahytten. Plutselig går det et voldsomt støt gjennom båten. De hadde kjørt baugen rett inn i en hval! Den vred seg i vill smerte og som forsvarsrefleks slo den halen i sjøen og sendte en kaskade av vann over båten.

En siste prøve

Om morgenen 29. juni 1889 når de to våghalsene Australia, med Cliff Head i sikte. Storm King fører det norske flagget, som blir gjenkjent av folkene på et fyr de passerer. Rapport om Storm Kings ankomst går straks til Albany og en liten slepebåt blir sendt ut og tar dem inn til havnen, hvor “de dristige Sjømænd blev modtagne af Havnemesteren, flere af Byens Autoriteter samt en begeistret Mængde, der hilste dem med Hjertelige Hurraer og Velkomstraab. Jørgensen og Nielsen Møtte den mest udsøgte Forekommenhed hos Albanys Befolkning. De var under Opholdet der gjester hos Eieren av Frimurernes Hotel, og alle byens Notabiliteter, inklusive Sir Malcom Fraser, besaa Baaden og udtalte sit Bifald med det Princip, hvorefter den var bygget.”
Målet for reisen var endelig nådd. Skipsfører S.J. Engelhardt Jørgensen hadde bevist at Storm Kning var sjødyktig. Nå gjenstod bare den siste etappe til Adelaide, dengang Australias hovedstad, hvor Jørgensen gjerne ville vise sitt livs verk. Den 10. juli 1890 forlot de Albany og seilte imøte den mest dramatiske episoden under hele den lange ferden: “Om Natten den 18. Juli, medens Baaden laa med Drivankeret ude, og Saavel Kaptein Jørgensen som Styrmand Nielsen opholdt sig under Dækket, vendte Storm King pludselig Kjølen i Veiret. Da Fartøiet kantrede, blev de naturligvis begge med stor kraft kastede ned paa Indsiden af Dækket. Der fulgte nu nogle frygtelige Øieblikke, der dog formildedes ved de to Reisendes faste Tro paa Baadens Evne til at klare sig selv i denne forfærdelige Situation. Uagtet Storm King laa fuldstændig kantret, reiste den sig dog af sig selv etter mindre end et Minuts Forløb og beviste saaledes end yderligere Rigtigheden af det Princip, hvorefter en var konstrueret.” Som forklaring på hendelsen, var Jørgensen tilbøyelig til å tro at de var blitt pårent av et annet fartøy, eller at en flodbølge hadde rullet over havet. Kompasset gikk tapt og mange andre nødvendige gjenstander ble ødelagt eller skyllet overbord.

Solgt for en femmer

“En halvglemt sjømannsdåd” var Aftenpostens overskrift den 12. september 1928 da de omtalte en selsom skraphandel i Horten. Marinen hadde solgt Storm King for en femkrone. Det var hva Jørgensen og Nielsens vågestykke innbrakte den norske statskassen. Og stort mer duppet ikke i Storm Kings kjølvann, ensom ener som den ble. Etter sin suksessfulle ferd ble båten fraktet hjem til Oslo og heist i land. I 1891 ble den utstilt i Kristianias daværende forlystelses- og utstillingssenter Tivoli Haven. Omsider havnet den på marinebasen Carljohansvern i Horten, hvor den ble stående og ruste i friluft.
Som konsept ble Storm King for dyr. Sjømenns liv sto lavt i kurs ved århundreskiftet, og det var nok av dem som sto klar til å bøte tapet av en sistereismann. Om kaptein Jørgensen også fant seg en våt grav, vet ingen. Faktisk stopper hans livsberetning ganske brått, og man vet intet om hans skjebne etter hjemkomsten i 1890. Styrmann Nielsen avanserte til skipper og utvandret siden til USA som gift mann. Han endte sin yrkeskarriere som vaktmester ved et høyfjellshotell i Mount Rainier Nasjonalpark.
Beretningen om Storm King er bevart i heftet “100-års jubileum for verdens første overbygde livbåt Storm King. - Verdens lengste livbåtseilas; England-Australia” skrevet og utgitt av Leif-Tore Langemyr, Kolbjørnsvik, i 1990. Langemyr var kaptein Engelhardt Jørgensens barnebarn.