utgave nr 4 2

M/S Dixie Lily på tur igjen: Brutal Bora i Jugoslavia

Publisert Sist oppdatert
de
es
fi
fr
en
sv

M/S Dixie Lily på tur igjen

Brutal Bora i Jugoslavia

Cecilie, John Fredrik og Thomas går sørover kysten av Jugoslavia. Her møter de herlige mennesker, pittoreske byer og brutale vindforhold. Problemer med motoren var ikke spesielt morsomt. Desto hyggeligere var det å få post hjemmefra med Båtmagasinet og egne reportasjer. Følg med Dixie Lily videre!


Tekst og foto: THOMAS BELL Som jeg skrev sist, var det deilig å få saltvann under kjølen igjen. John Fredrik var i vannet før Dixie Lily ble heist ned fra traileren. Svært fornøyd kom han opp og maste etter svømmeføtter og dykkermaske. Med fullt skindiver utstyr forsvant han med jolla, og da de dukket opp igjen, var det med en bøtte full av østers, sneiler og kråkeboller. Her var J.F. i paradis, og nydelig var det med eksotiske palmer, stekende sol og 23 grader i vannet. Prisen for å ligge i Opatija Marina Icici var 74 DM pr. natt og vi måtte ut av havnen før kl.1400 neste dag, ellers påløper nye 74 DM .Vi skulle også vise papirene vi hadde fått ved innklareringen i Osijek til havnepolitiet her ved Adriaterhavet. I resepsjonen for havnen sa de at det måtte vi gjøre i Opatija som lå like ved. Vi kom oss av gårde og la kursen mot nabohavnen hvor havnepolitiet holdt til, men kontoret var stengt. Det blåste hatter og høy og i denne havnen var det svært mye svell, så her nyttet det ikke å ligge. Vi la kursen mot nordspissen av øya Krk, hvor vi fant en nydelig bukt i le. De påfølgende dagene lå vi i uthavner, og det er nok av idylliske steder å velge mellom. Men etter en stormnatt lengtet vi etter en brygge. Det hadde blåst 50 knop på natten og selv om vi lå trygt på Bruce ankeret vårt og med støtteseilet oppe, blir man sliten av den aggressive vinden og at båten jager opp mot vinden uten stans. BORA kalles denne vinden av kroatene. Den ramler ned fra fjellene og er temperamentsfull og ikke til å spøke med .Vi gikk inn mot fiskehavnen i Punat og kastet anker og J.F. og Cecilie tok jolla inn for å spørre om vi kunne legge oss ved brygga. Det varte ikke lenge før hun vinket meg inn, og vi fikk ligge longside en fiskebåt. Her kom vi oss til havnepolitiet med papirene. De konstaterte at vi hadde vært ca en uke illegalt i kroatisk farvann, men gjorde ikke noe mer ut av det. Formelt sett skulle vi betalt en avgift og få et stempel til i papirene våre. Avgiften for å kunne ha båten i kroatisk farvann ble for Dixie Lily (12 meter) 1600 Kona, ca 1744 Kr. og tillatelsen varer i et år. Da er man fri til å ferdes hvor man vil uten noen meldeplikt. Havnesjefen i Punat var hyggelig mann. Han fortalte at vi utmerket kunne gå hele kysten ned til Hellas, uten å måtte krysse over til Italia, noe vi var svært glade for. Da slapp vi ca 200 n.mil. Det er rundt 1000 n.mil fra Rijeka til Marmaris, hvor vi har tenkt å tilbringe julen.

Motortrøbbel

Alt så ut til å være i orden helt til vi oppdaget et vederstyggelig oljeforbruk på motoren. Den hadde drukket 2 liter på 6 timer! Vi ringte vår faste mekaniker hjemme og fortalte om tingenes tilstand. Vi holdt kontakten og lot motoren gå slik at vi fikk stillet en diagnose pr. telefon, nemlig at oljekjøleren var gåen. Det gjaldt å få tak i en ny hjemmefra. Å montere den skulle jeg klare. Her må jeg få skryte litt av Krogsrud Marine Service A/S i Bestumkilen. En forsendelse til Kroatia ville fort ta 10 dager, kanskje mer. Sjefen sjøl tok seg av saken, og etter en dags arbeid hadde han ordnet med papirer og en forsendelse som kun tok 3 dager. Den dukket opp som planlagt og jeg fikk montert den og prøvet motoren. Nå var det slutt på olje forbruket,og vi kunne dra videre. Det ble litt vemodig, for både J.F. og vi hadde fått venner i Sukosan, men slik er det å være på reise.I vår iver etter å komme videre oppdaget vi at sjøen gikk høy da vi var kommet vel utpå, men vi bestemte oss for å holde ut en stund. Etter 10 n.mil, fant vi et passende sted ved navn Biograd. Om ikke annet hadde vi fått vasket båten skikkelig. Vi hadde fått en ny periode med Bora. Det ble bare korte strekk for oss den første tiden for det blåste så vi gikk med veldig slagside. En dag vi gjorde vendereis, var vi nok en gang glade for at vi hadde spandert American Bosh vindusviskere. Sjøene slo innover dekk og i front vinduene som om vi var i et fosse fall .Vi tok peiling på en liten havn ved navn Brodarica, lot ankeret gå og la oss med hekken inn. Det var trangt om plassen, men i et slikt vær er man velkommen uansett. Lokalbefolkningen fortalte at vinden var så sterk at flere broer var stengt for at folk og biler ikke skulle gå på sjøen.

Innhøsting av oliven

I denne havnen traff vi en norsktalende kroatisk kvinne som har bodd i Norge i 23 år, men var hjemme for å hjelpe sin gamle mor med innhøsting av oliven. De bodde på en øy rett uten for Brodarica ved navn Krapanj. Vi ble invitert til lunsj neste dag, hadde det svært hyggelig og fikk svar på mange spørsmål. For sant å si, er det heller beskjedent med kunnskaper om dette landet. Det endte med at vi ble bedt til middag også. Vi hadde stadig vekk sett at folk dro ned til sjøen med trillebår eller traktor og fylte opp bøtter og spann med saltvann. Nå fikk vi vite hvorfor, sankingen av oliven er en tidkrevende jobb, og etter at de er plukket, blir de oppbevart på dunker med saltvann, så de skal holde seg frem til de blir presset. Moren til Mirjana hadde en liten vingård inne på fastlandet og en olivenlund med tilhørende kjøkkenhage utpå øya der hun bodde. Hun fikk mye hjelp av sine 4 døtre,den ene av dem bodde rett borti gaten, men de 3 andre bodde altså i Norge. Mirjana skulle tilbake til Norge og da vinden la seg, takket vi pent for oss. I nydelig vær seilte vi sørover til Split, en riktig drømmeseilas. ”Noen ganger er det all right”! I solnedgangen gled vi inn i havnen og la oss i marinaen for natten Dagen etter var været like fint. Vi skulle gå halveis til Dubrovnik og valgte en liten yndig havn ved navn Racisce på øya Korcula før det ble mørkt. Havnene har alltid innseilings fyr, men de små fiskehavnene er ikke alltid opplyst, slik at det er lettere å finne seg en plass før det blir mørkt. Neste dag gikk vi 54 n.mil ned til Dubrovnik.

Dubrovnik

I strålende solskinn med klesvasken hengende i bommen gled milene unna. Selv hunden vår Sara syntes dette var en deilig dag på sjøen. Det er mange middelalderbyer her på den kroatiske kysten, men Dubrovnik er vel den mest kjente. Vi seilte forbi marinaen og tok sikte på den lille havnen i gamlebyen og la til på hoved brygga og spurte så om det var mulig å ligge der i havnen, men nei. En smule skuffet spurte vi om å få kaste anker i havnen, for vi skulle hente post. De svarte at noen timer kunne vi ligge. Jeg beinfløy til postkontoret, men fikk vite at all poste restante ble ekspedert fra et postkontor en km. unna. Noe rådvill dro jeg ned i havnen hvor Cecilie hadde fått anvist en plass på motsatt side av brygga og hun og J.F. hadde flyttet Dixie Lily. Det var ikke lov for utenlandske lystfartøyer å ligge i den gamle havnen i Dubrovnik, men det var jo ikke sesong, så et unntak kunne de gjøre.Cecilie og jeg fant en taxi og ivrige som unger bar det av sted til hovedpostkontoret. Vi hadde ikke tid til å vente til vi var tilbake i båten, men satte oss ned på den første cafeén vi fant. Vi var så spente på å se Båtmagasinet. Etter at den første spenningen hadde lagt seg, dro vi gledestrålende tilbake til båten. J.F. var like spent på å se artiklene om Dixie Lily, vi hadde jo aldri sett bildene. Jeg får vel legge til at jeg ikke kan huske å ha lest noe magasin slik fra perm til perm noen gang. Det er først ved slike anledninger man merker hvor nysgjerrig man er på ting der hjemme. Dessuten er det fint å ha noe å vise frem i en del situasjoner der man refererer til at man skriver til et skandinavisk båtmagasin. Vi hadde noen dager med knallvær i Dubrovnik og tok en museums og gå runde. Man kan gå på festnings muren rundt hele byen. Dubrovnik ble fatalt bombet av serberne under krigen i 91 og fikk store skader, men er restaurert i dag.

Mareritt

Havnepolitiet anbefalte oss å besøke et koselig sted snaue 10 n.mil nedover kysten og Cavtat som stedet heter, er en liten perle. Med et tilnærmet rundt havnebasseng og med byen liggende til babord når man kommer inn fra sjøen. Det første man ser er et mausoleum som ligger på et høydedrag, et parkanlegg omkranset av sypresser og nåletrær. Mellom dette og byen ligger et lite Franziskaner kloster helt nede ved sjøen. Mellom den første rekken med hus og bryggen, ligger foruten et bredt fortau som naturlig inngår som en del av alle caféene og barene, hovedgaten med palmer og blomsterbed. Alt danner en nydelig promenade langs sjøen som er krystallklar. John Fredrik dykket ned i dette tause innbydende paradiset og denne gangen overrasket han oss med å ha fanget blekksprut. Ikke noe calamare, men tre skikkelige 8 armede blekkspruter.Men idyllen forsvant fort. At det blir svell i en slik havn, så vi med en gang. Vi hadde det slik i Kos på forrige tur. Sjøen kommer inn og ruller rundt i havnebassenget uten stans. En kastevind presset båten til styrbord og inn mot brygga og vi fikk lagt ut en stor kulefender mellom hekken og brygga. I neste øyeblikk snudde vinden og kom med enda større kraft fra motsatt side, så vi ble presset mot kaikanten. 50 meter lang ankerkjetting sto i helspenn, folk kom løpende og skrek ”go, go, very dangerous wind.” Vi startet maskinen og kuttet fortøyningen, og så bar det ut til midten av bassenget, hvor vi lå med maskinen i gang. Det blåste så sjørokken sto inne i havnen, og så kom et regn og haglevær vi aldri glemmer, sikten var kun noen få meter. Da regnet ga seg, flyttet vi 3-4 ganger til den delen av havnebassenget hvor sjøen var minst aggressiv. Neste dag hadde det roet seg litt, men vi turde ikke legge oss til kaia. Utpå ettermiddagen satte det inn igjen og nå kom sjøen rett inn i havnebassenget. Det ble ikke noe søvn.Vi forsøkte å heise litt av seilet og ga ror så vi skulle få baugen opp mot sjøen.Det ble til at Cecilie skulle holde vakt de første to timene, så skulle jeg overta. Vi rullet ut av køya, men verst var bråket fra sjøen. Da det lysnet, så vi hvordan sjøene slo innover land med en dump lyd og fosset så innover så spruten sto til værs. Små båtene greide seg bra, der de fór rundt på bølgetoppene mens vannet fosset innover kaia og gaten innenfor. Palmene lå langflate, mens det regnet kongler, mandariner og greiner rundt i gater og smug. Alle var innendørs og vi fikk vite senere at det hadde vært mange vaktsomme øyne på oss der vi lå. I slike situasjoner leter man desperat etter løsninger. Det ble til at vi ville prøve å komme oss ut av havnen og rundt på den andre siden av halvøya. Det var ingen lett beslutning, for sjøen var høy og grov. Vi startet opp, fikk opp ankeret og gikk sakte inn i de frådende vannmassene. Cecilie som ofte er den kaldeste av oss to i slike situasjoner, fikk denne gangen problemer, så jeg snakket rolig med henne om at vi hadde taklet større sjøer enn dette før. Deretter bar det ut mellom brenningene, det så ikke lovende ut da det løftet seg en bølge stor som en vegg foran oss. Vi måtte holde oss godt fast, så Cecilie håndterte roret og jeg gass pådraget. Det er farlig å gå med for stor fart inn i slike enorme sjøer, men da vi kom ut i åpent farvann, la de seg nok til at vi kunne legge breisida til, gi på og komme oss unna så fort det lot seg gjøre. Vraltende i den tunge sjøen kom vi oss i le for den verste sjøen. Innerst i bukten lå det en liten molovegg med en svær tråler bak og det var en plass ledig stor nok for oss .Vi lot ankeret gå langt ute og bakket inn mot brygga, J.F. tok jolla og fikk loddet dybden for sikkerhet skyld. Da vi var vel fortøyd og hadde spist, bar det rett til køys. De påfølgende dagene var det mye vind, værmeldingen lød på lokale tordenbyger med vind opp til 60 knop fra sydvest .I skrivende stund er det sol og vinden har spaknet. Kanskje kaster vi loss i morgen og stevner ut på det åpne hav, de henimot 100 n.mil ned til Durrës i Albania .

båter bm bladarkiv allerbm utstyr utgave nr 4 2 kloster