Styrbord og babord: Mochi 54 Dolphin

TEKST OG FOTO: STYRBORD OG BABORD

Styrbord slengte beløpet ut av seg, litt verdensvant som han gjerne vil være. Da radarparet omsider slapp inn i den grasiøse italienske hummerbåten og fikk varmen tilbake i skjelvende hender, sto de begge med raggsokker på parketten. Likevel skrittet Styrbord innover med selvsikker mine. Babord fnøs. Han visste utmerket godt at det nærmeste Styrbord hadde vært slike omgivelser, var en 15 minutters audiens under båtmessen i Genoa. Og skoene måtte begge pent fortøye på akterdekket. Her var ei forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.
– Det var jævlig glatt på dørken her, hvisket Babord.
– Hysj! Sa Styrbord, litt beklemt. Man snakker ikke slik i omgivelser hvor alt kan skaffes for penger.
– Du kan sikkert få ubehandlet teak om du vil og betaler, hvisket Styrbord tilbake.
– Mæn ka gjør du når det blir litt sjø, då, undret Babord, som ikke ville gi seg.
– Tar på deg skoene, for da er båten din. Sa Styrbord.
– Det her er leketøyet jeg alltid har drømt om, skjøt selgeren inn. Og føyde til. – Og nå har jeg endelig fått det.

Jaja, tenkte Styrbord. Sånne drømmer har ikke engang nådd oss i søvnens rike, selv om vi i slumringen kan fantasere så magen nesten sprekker vi også.

Her er så underlig...

Verken Styrbord eller Babord følte seg helt på hjemmebane. Det var Babord som hadde fått den lysende ideen å kjøre Mochi da han leste om den pretensiøse messen Luxury Living i Bergen. Den flytende delen som ikke besto av champagne, lå fortøyd rundt Zacharias-bryggen i byens hjerte. Her var det langt mellom både Hanto og Nidelv 24. Hvilket ble tykt understreket av messens største attraksjon, en Mochi 54 Dolphin. Den eneste i Norge, og en sjelden svale blant artsfrender i det nordlige Europa. Babord mente det lå godt utenfor alle realistiske forventninger å få seg en tur ut på sjøen med farkosten. Men, den vennlige importøren John Olav Lefdal lot seg villig overtale.
Mens Styrbord og Babord sto og betraktet den fortøyde farkosten utvendig, slo det dem at dette var et helt ualminnelig vakkert fartøy. Nett og fint, til tross for sine 54 fot. Lavmælt og elegant.
– Den leder tankene mot New England, sa Styrbord andektig.
– Den gir meg fornemmelser av Maine, Cape Cod, Martha’s Vineyard og Kennedyene. Eleganse, tradisjon og sikker stil med moderne touch. Ordene hang som trøffelsaus på tungen til Styrbord.
– Jorden kaller. Den ser litt ut som en stor påskekylling, sa Babord. Estetikken tiltalte ham også.
– Men, er den praktisk? Den har jo så mye kurver og krumninger at man må ha et helt lasterom bare til fenderne! Mente Babord.
– Praktisk… Sa Styrbord. Det kommer vel helt an på hva man skal med den. Vi liker jo damer med former, selv om de ikke alltid er så praktiske. Det klart at en så anselig tumble home i hekken og så spenstig flair i forskipet fordrer fendere, konkluderte Styrbord.
– Men godt for øyet er det. Jeg kan ikke forstå annet enn at designerne hos Ferrettigruppen har tatt utgangspunkt i de herlige lobsterbåtene fra New England, tilsatt litt vin, krystet litt sitron og spedd på med en anelse italiensk raffinement og fått frem en ytterst beboelig versjon av gamle amerikanske yrkesbåter.

Joda, rett klode

Babord himlet med øynene og tente en sigarillo – kjøpt inn dagen til ære. Han går lett lei av Styrbords tåkeprat. Nå ville han kjøre båt. Babord mumlet noe om Obstfelder, at her var så underlig, og lurte litt på om vi hadde havnet på feil klode. Vi skrittet om bord i vidunderet og tok plass ved rattet begge to. Snart var alt om det underlige glemt, for her var det rikelig å tafse på. Det første øynene falt på, var et herlig sett elektroniske spaker – tømmene til 1.600 M.A.N.-hester nedi motorrommet. Instrumentkonsollen var trukket i brunt skinn. Trearbeidene i eik så smekkert avrundet at begge måtte stryke hånden forsiktig over den silkematte flaten. Styrbord gransket instrumentene. Her var bare digitale displayer, hvorav to avslørte alt om M.A.N.-motorenes tilstand. To momentsterke djevler som gryntet på 600 omdreininger. Det var de som imponerte mest. Den øvrige instrumenteringen var hyllevare og godt kjent fra før. Babord fortsatte å tyte om den glatte dørken, og førerstolen var etter hans begreper helt elendig. Styrbord kunne ikke motsi ham – en langstrakt benk som helt klart burde vært skiftet ut til fordel for et par herlige stoler med armlener. Men, i 15-20 millioners klassen blir slik kritikk kuriosa. Alt kan nemlig kjøpes for penger.
Vi kastet loss. Det vi si, vi fikk lov til å kaste loss. Det var et mektig inntrykk å stille seg foran rattet i kolossen på rundt 25 tonn. Styrbord kjente D5L-sertifikatet brenne i lommen. Dette hadde han faktisk lov til. Med hånden på de responsvillige elektroniske spakene, og blikket festet på turtelleren, økte han gasspådraget utover Byfjorden. Mochien skled opp i fart, nesten umerkelig passerte vi 25 knop. Og fortsatt rumlet M.A.N-motoren på noen få hundre omdreininger. Vi økte ytterligere, og turtellerne stoppet på 2.355 omdreininger i minuttet. GPSen viste 32 knop. Vi var fullstendig fartsblinde. Støyen var 78 dBA inne i salongen. Stille, ikke et knirk. Og morsommere enn det ble det ikke.

Et sted for drømmer

Så vi så oss omkring, hadde fjorden for oss selv og la delfinen i en skarp sving mot byen igjen.
– Alldeles meget, sa Styrbord tørt, og siterte en kollega. Babord stilte seg ved spakene. Han sa ingenting. Han var fornøyd.
Fortøyd ved Zachen tok Babord med seg kamera og la ut på oppdagelsesferd. Han dukket opp igjen etter en vandring under dekk.
– Du må nesten ha med deg kart og kompass for ikke å gå deg vill der nede, sa han.
– Her er et hav av plass.
Han tok i bruk båttesternes vokabular og skravlet intensivt et par minutter.
– I den midtstilte køya fremme kan man uten problemer invitere til pysjamas-party. Foruten hovedlugaren er det en stor gjestelugar og en gjestelugar med etasjekøyer. Praktisk for mindre intimt anlagte gjester. Det er to store baderom, med alt man kan begjære – bedre enn det hjemme. Interiøret er ganske italiensk, moderne men likevel klassisk.
– Det er mer New England, mente Styrbord. Tradisjon med en lett minimalistisk touch. Det passer bra med konseptet.
Babord forsvant igjen. Og ropte fra et hull ved byssa. Han hadde funnet sin lugar om bord, og inviterte på besøk. Et frimerke av en mannskapslugar, der man drømme seg bort.

Styrbords konklusjon

En båt er en båt, enten den har 50 hester på hekken eller 2.000 under dørklemmene. Det er artig å kjøre stor båt, men jo større den er, desto lengre fjerner man seg fra følelsen av være i båt. Luksus er herlig, og Mochi 54 Dolphin har rikelig. Stort større enn 54 fot skal ikke en båt være i norsk skjærgård om man vil ha plass til båten. En båt er et skall av plast, noen pussede og høvlede plank, kabler, litt stål og glass. Noe costume made, en hel del serieproduserte komponenter – og en stor porsjon design. Resten er image. Og det bygges ikke på verft, men i våre egne hoder.

Babords konklusjon

Mochi 54 er en uhyre vakker båt, som både eksteriør- og interiørmessig kombinerer et moderne design med det klassiske. Til å være så stor oppleves den, i motsetning til mange britiske masseproduserte båter, ikke vulgær. Vi falt for den litt frekke gulfargen, men mener det i dag er unødvendig å bruke regnskogsmateriale (teak) i interiør og på dekk. Opprinnelsen er en hummerfiskebåt, men i Mochi kommer den med champagne til. Det er ikke vår drømmebåt, for så ville drømmer har vi ikke. Det er som å fantasere om Catherine Zeta-Jones – du får henne uansett ikke.

FAKTA:
MOCHI 54 DOLPHIN
CE-kategori: A
Produksjonsland: Italia
Lengde i meter: 16,65
Bredde i meter: 4,90
Dyptgående i meter: 1,42
Vekt tørr båt i kg: 21.500
Drivstoff i liter: 2.550
Ferskvann i liter: 710
Antall køyelasser: 7
Max antall personer: 12
Motor testbåt: 2 x MAN R6 800 CR 6 L
Toppfart i test i knop: 32
Støy ved toppturtall i dBA: 78
Pris fra i kroner: 18.000.000,-
Opplysninger: www.dreamline.no