Stort på havet med liten båt

Stort på havet med liten båt

Jeg husker vagt fra en salme, noe om at havet er så stort og båten så liten. En sannhet ingen kan motsette seg, uansett båtens størrelse. Av og til blir båten rent for liten, og havet alt for stort.

Tekst: Atle Knutsen

Vi var på sommerturné midt i juni på Bästkusten, som svenskene kaller sin vestvendte skjærgård. Første etappe gikk fra Oslo til Herføl for å feire St. Hans. Kulingen fikk herje med oss hele veien fra Drøbak til Hankø. Ved Moss brakk lanternemasten, og formastelig nok måtte vi legge båten fra oss i Hankøsundet. Da begynte sommerens lengste dag å slumre, lenge før vi hadde sett snurten av rødvin eller lam.
På mandag var båten blitt litt større og havet mindre. I T-skjortevær nådde vi Strømstad og nøt ankerdrammen i Fjällbacka. På hjemvei den påfølgende dagen trakk Rasmus pusten tungt. Vinden ulte i mastetoppene. Spenningen steg etterhvert som vi snodde oss nordover gjennom den bohuslänske skjærgården. Karrig, men vakker. Vi hadde hørt om Gule Humpen, og lange biten er det jo ikke. Så vi snøret hetta godt om ansiktet og vendte baugen mot Storhavet. Som en and bakset vi oss over stadig voksende hav. “Vi såg en havsörn som dök ner och tok en and”. Nynnet vi. Vi hadde allerede tilbakelagt henimot 700 nautiske mil ombord i skjærgårdsjeepen. Da forvitrer egne grenser, og man våger mer, litt etter litt. Men akkurat idet vi skulle rundt nesset og gi oss selve Humpen i vold, var grensen nådd. Idet vi klev opp en bølgekam, like stor som den vi en stormnatt så i Skagerrak, i en helt annen båt, var ikke havet lenger verd å trosse.
Heller ikke på sjøen er det noen skam å snu. Og Sunrisen kom hjem langs E6, like hel og med mannskapet intakt. Det er bedre litt for sent, noen ganger. Enn aldri i det hele tatt.