Båtjuss

Krevde erstatning for slep

I sommer assisterte jeg en annen båt som hadde motorstans og foretok et slep over seks timer inn til nærmeste havn. Etter dette fikk jeg selv problemer med motoren, som for øvrig er fra 2002, og som da måtte repareres for 20 000 kr etter slepet. Jeg har krevd erstatning fra båteierens forsikringsselskap da jeg mener det er slepet som forårsaket min motorskade. Forsikringsselskapets takstmann uttaler at han ”ikke kan se at det er sannsynliggjort at feil med dysespiss har noe med sleping i 6 timer å gjøre. Årsaken kan være fabrikasjonsfeil, eller at det har kommet vann i diesel.” Kan selskapet avslå mitt erstatningskrav, og kan jeg eventuelt rette kravet mot båteieren?

Svar:

Det er i prinsippet uten betydning om du har rettet kravet dit mot båteieren eller hans forsikringsselskap. Vilkårene for erstatning er de samme, og selskapet vil ikke være erstatningsansvarlige i noen større utstrekning enn båteieren. I denne saken virker det heller ikke som om det motsatte da båteierens ansvarsforsikring vil dekke skaden og vilkårene for erstatningsansvar foreligger. Det er tre slike grunnvilkår som alle må være tilstede for at båteieren og selskapet skal bli erstatningsansvarlig. Det må foreligge 1) et ansvarsgrunnlag, for eksempel uaktsomhet, skadelidte må være påført et 2) økonomisk tap, og det må foreligge 3) årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Slik jeg oppfatter forsikringsselskapet, basert på takstmannens uttalelser, er det siste vilkåret; årsakssammenhengen de bestrider. Sagt med andre ord; skaden på din motor ville ha oppstått uavhengig av slepet. Dette spørsmålet er ikke et juridisk, men et faktisk bevisspørsmål. Dette er altså et teknisk spørsmål som jeg ikke har forutsetninger for å mene noe om. Det blir derfor opp til deg å sannsynliggjøre det motsatte, det vil si at takstmannen tar feil og at det er sannsynlig at feilen med dysespissen nettopp har noe med slepingen å gjøre.  For eksempel kan du få en uttalelse fra et verksted eller Volvo Penta sentralt. I motsatt fall har selskapet sitt ”på det tørre” når de avviser ditt erstatningskrav i forhold til motorskaden.

Man kunne også stilt spørsmålstegn ved om slepet kunne karakteriseres som berging som gir krav på bergelønn etter sjøloven kap. 16. Berging er i sjøloven § 441 bokstav a definert som ”enhver handling som har til formål å yte hjelp til et skip eller annen gjenstand som er forulykket eller i fare i hvilket som helst farvann”. Spørsmålet i denne saken er om båten du slepet kan sies å ha vært ”i fare” i relasjon til denne bestemmelsen. I fare innebærer ikke at faren må være overhengende, men i den må være "noe mer markert enn de ordinære farer som til stadighet truer skipsfarten". Dersom redningsoperasjonen kunne vært utført av havaristens eget mannskap vil skipet gjennomgående sies å ikke ha vært ”i fare”, men det er neppe situasjonen i ditt tilfelle. Liten faregrad vil for øvrig få betydning ved den skjønnsmessige utmålingen av bergelønn, jf. § 446 bokstav e. Fare vil også anses å foreligge selv om havaristen ville ha blitt berget av andre bergere på et senere tidspunkt. Dersom din slepeassistanse kan karakteriseres som berging etter sjøloven – og det har jeg litt for få opplysninger til å ta stilling til – vil du ha krav på bergelønn etter sjøloven § 446. Etter denne skal bergelønn fastsettes med sikte på å oppmuntre til berging, og ved utmålingen skal følgende forhold tillegges vekt: Det bergedes verdi; bergernes dyktighet og innsats for å berge skipet, andre gjenstander og menneskeliv; bergernes dyktighet og innsats for å forhindre eller begrense miljøskade; i hvilken grad bergeren har lykkes; arten av faren og faregraden; den tid bergerne har brukt, samt hvilke utgifter og tap de er påført; hvor raskt hjelpen ble ytet; risikoen for at bergerne pådrar seg erstatningsansvar, samt annen risiko som bergerne eller deres utstyr ble utsatt for; at skip og annet utstyr har vært brukt eller holdt tilgjengelig under bergingen; graden av beredskap og effektivitet ved bergernes utstyr, samt verdien av utstyret. Dersom din innsats kan karakteriseres som berging vil bergelønnen etter mitt syn overstige det erstatningskravet du har fremsatt. Jeg foreslår derfor at du alternativt fremsetter et krav om bergelønn overfor selskapet. Under enhver omstendighet bør du få dekket dine økonomiske tap (drivstoff mv.) og en rimelig godtgjørelse for jobben – som tross alt må ha tatt deg en dag eller mer.

Båtkjøp i utlandet

Siden forbrukerkjøpsloven skal bygge på et EU/EØS’ forbrukerkjøpsdirektiv, betyr det at dersom en nordmann kjøper en ny båt fra et EU-land, så har han eller hun da like gode reklamasjonsrettigheter som om man kjøper båten i Norge? Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg vurderer å bestille en ny båt produsert i Tyskland fra en forhandler i Tyskland. Jeg sparer i underkant av 200 000 kroner på dette i forhold til å kjøpe i Norge. Den norske importøren hevder at jeg vil ha bedre reklamasjonsrettigheter og garantier om jeg kjøper båten i Norge. Uansett er det kanskje verdt å ta sjansen når jeg sparer såpass mye, men den tyske forhandleren sier at EU-borgere skal ha like gode reklamasjonsrettigheter som om båten var kjøpt i Norge. Men dette gjelder muligens ikke for en borger fra et EØS-land som kjøper fra et EU-land? Hva er riktig?

Svar:

Det første du bør undersøke er om produsenten gir en garanti som også vil gjelde i Norge. Virkeområdet for en garanti bestemmes av garantien – som er en avtale som gir rettigheter og plikter ut fra sitt innhold. Det er ikke uvanlig å gi ”internasjonale” garantier, enten verdensomspennende (”world wide”) eller begrenset til EU-/EØS-området. Slike garantier kan normalt kreves oppfylt i alle de landene som er omfattet, og uavhengig av hvor båten opprinnelig er kjøpt. Dette står produsenten som garantist for. Garanti er imidlertid det ene. Kjøperens lovbestemte rettigheter, som du spør om, er noe annet. Disse spørsmålene er også nokså kompliserte. Det naturligvis klart at også norske kjøpere har lovbestemte rettigheter – men da som utgangspunkt etter utenlandsk; her tysk, rett. Som du forstår er imidlertid denne i det alt vesentlige i samsvar med norsk lov, det vil si forbrukerkjøpsloven, idet reglene innenfor EU-/EØS-området bygger på EUs direktiv 99/44/EF. Kjøpslovvalgsloven, som bygger på Haag-konvensjonen om lovvalg ved internasjonale løsørekjøp, inneholder bestemmelser om lovvalg i internasjonale kjøp av båter. Loven gjelder generelt, og ikke bare ved avtaler som har tilknytning til konvensjonsstatene. Loven lar det som utgangspunkt være fritt opp til partene å avtale lovvalget. Er en slik avtale ikke inngått, følger det av § 4 første ledd at rettsreglene i det landet selgeren har sin bolig, eventuelt forretningssted, skal gjelde. Dersom selgeren eller hans representant derimot tar imot bestillingen i det landet der kjøperen har sin bolig eller det forretningsstedet der bestillingen kom fra, er det dette landets (Norges) rett som er avgjørende, jf. § 4 andre ledd. Derimot kan den tyske forhandleren saksøkes i Norge. Dette følger av loven som gjennomfører Luganokonvensjonen til norsk rett. Luganokonvensjonen artikkel 13 til 15 gir spesialregler for visse forbrukerkjøp. I slike tilfeller har forbrukeren som saksøker etter artikkel 14 første ledd rett til å velge mellom å reise sak i den konvensjonsstaten hvor selgeren har sitt bosted, eller i den konvensjonsstaten der forbrukeren har sitt bosted. Selgeren har derimot bare adgang til å reise sak mot forbrukeren i den konvensjonsstaten forbrukeren har sitt bosted, jf. artikkel 14 andre ledd. I dette tilfellet vil derfor tysk rett, få anvendelse. Selv om rettsreglene neppe er veldig ulike, er det antageligvis ganske upraktisk å måtte rette krav mot en selger som befinner seg et par hundre mil unna. Du har ditt kontraktsforhold med den tyske forhandleren, og kan således ikke uten videre rette krav mot noen norsk forhandler eller importør. Men et søksmål – om det skulle bli en tvist – kan altså anlegges i Norge. Så må du jo selv vurdere om besparelsen oppveier disse ulempene.