Skjærgården - List deg frem Og gjør den din

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Sett med skjærgårdens øyne, er antakelig båtlivet svaret på omgangssyke. Og vi badegjester omtrent like populære som en allergi. På solrike ”smeigedager” legger vi oss som et teppe over smale sund, men straks det kommer en regnskur, er vi borte. Og skjærgården fyller lungene med renset luft. Inntil solen lokker frem et nytt angrep av baderinger, joller, engangsgriller og fluktstoler. Vi aular i yrjande stim, som Jakob Sande ville sagt.

I øyfolkets øyne blir vi aldri annet enn badegjester, vi som kommer farende med fritidsbåt. En liten trøst er at lengst ned i hirearkiet, sorterer hyttefolket. Deretter følger vi på egen kjøl. Badegjester og inntrengere alle sammen. Og slik tenker stort sett skjærgårdsfolket i hele Norden. Om skjærgården er øyfolkets kropp, så verker det i den hele sommeren – inntil badegjestene omsider forlater kadaveret dehydret og tappet for hestekrefter i september.

– Om ei uke, nå, sa ferjeskipperen alltid i slutten av august. – Da har pakket reist hjem. Skjærgården med sine jungellover var igjen deres egen i ti måneder.

Derfor bestemte jeg meg for at jeg i mitt eget båtliv skulle sige stille frem mellom skjæra i en liten båt. Gjerne i skumringen, eller ved det aller første gry. For å kunne oppleve følelsen som Erik Bye beskriver i ”Hildringstimen”: ”En fiskerneve hilser fra et rorhusvindu, og gjør din hjemreis dobbelt rik med det.”

Sige stille frem

For det saktmodige øyfolket er så gjestmilde i sjelen, akkurat som skjærgården vi invaderer. ”Ren som en blomma, skygg som hind”. Iblant er den så vanskelig å finne frem i, at den kan minne om et menneske. Det som fascinerer meg aller mest med skjærgården og dens folk, er at den kan være så gjestmild og inviterende når solen atter har hamret havet til et fat, for bare timer senere brutalt vende seg om og bli ugjenkjennelig ugjestmild og ekskluderende. Jeg elsker skjærgården med allergiutbrudd, og jeg dyrker den når den har stilnet og er forlatt av båtfolket som trenger seg sammen i byene.

Derfor pakker jeg hver sommer bagen og løser fortøyningene på en 20-foter. Da følger jeg mine egne ønsker og innfall, leter etter nye viker, og nye menneskemøter. Møter med båtfolk, en gammel flamme i en liten vik, en venn, en ferjeskipper eller en fisker som ”spøtter brunt i le”.

I en liten båt

Den lille båten er min nøkkel i skjærgårdsdøren. Med den kommer man inn over alt – både mellom øyene og blant menneskene. Å legge seg på utsiden av sjekta til Jarle i Brekkestø en julimorgen og hjelpe ham med å skjære løs tauet i propellen, er eksotisk. Å stå der med restene av en kuling piskende mot fjeset rundt Gjerneslandet og ringe til Reidar i Risør for å få ham til å sette over kaffen klokken seks om morgenen, og møte opp med en pose fersk bakst fra Stavelins bakeri, er øyeblikk jeg husker. Eller å smyge seg inn blant kjentfolk rundt et bål på Furøya ved Tvedestrand, og runde av dagen med å skli mot en ny havn i nattemørket mens en plotter i nattmodus og VHF gjør deg selskap.

Da takker jeg meg selv for at barndommens drømmer ikke var større enn at jeg fikk plass til dem i en liten båt.