Norske båtbyggertradisjon i forandring

•        Vestlandsbåtene hevder seg i Norge, sammen med nisjeprodusentene.

•        Norske underleverandører svekkes av utflagging og konkurser.

•        Tradisjonsbedrifter velger Øst-Europa, men design og utvikling forblir i Norge.

Hva var alternativet? Norske båtbyggere stiller spørsmålet for å rettferdiggjøre utflagging til lavkostnad i Øst-Europa – og Kina, de som møter sterkest konkurranse fra de internasjonale kjempene. Men de som har funnet nisjer og de som bygger båt for tøffe nordiske forhold klarer seg i gamlelandet. Alle har én ting felles; de venter på kundene.

TEKST OG FOTO: AMUND RICH. LØKEN

Økonomiprofessor Victor Norman spådde utflagging av norsk båtbyggerier i løpet av 10-20 år. Det sa han for to år siden. Man må neppe være spåkone for å se at norsk båtbyggertradisjon er i rask endring.  Øst-Europa er blitt et cluster for ”norsk” båtproduksjon. På lengre sikt spår Handelshøgskoleprofessoren at det er Asia som kommer sterkt på båtbyggersiden. Så voldsom utflagging til for eksempel Kina har vi ennå ikke sett, men det var én som tok Victor Norman på ordet:

Vi når Kåre Rannekleiv på telefonen en lørdagskveld i desember i 26 varmegrader. Han sitter på en terrasse vendt mot Sørkinahavet. Her skuer han ned på båthavnen i Kinas sørligste by Sandya, også kaldt Kinas svar på Hawaii. Kåre er på båtmesse, og speider etter nye markeder og muligheter. Hjemme på Nidelv-fabrikken i Jiangyin i Jiangsu provinsen, ca to timers biltur fra Shanghai, ligger det 15 båter klare til utskipning i hallen. I produksjon er han snart ferdig med den første 39-foteren. Småbåtene vil han først og fremst eksportere til det skandinaviske markedet, mens de største,

som den nye 39-foteren, skal ha en fremtid i det voksende kinesiske markedet.

- Vi dro altfor sent. Prøvde jo allerede å komme av gårde i 2008, men fikk ikke lov. Da vi endelig dro, fikk vi mange rare kommentarer. Flere i bransjen hadde ikke særlig tro på dette prosjektet. Men vi angrer ikke et sekund på avgjørelsen, for hva var alternativet? Spør han. Nå ser han i hvert fall muligheter, selv om det vel er et stykke frem til produksjon og salg er i gjenge. Men det er allerede eksportert noen båter til Norge. Og nå er han akkurat så nært det asiatiske markedet han skal utnytte.

- Målet er å ferdiggjøre mest mulig her på fabrikken før eksport, slik at klargjøringstimene reduseres til et minimum på norsk jord, sier han.

”Ingen grunn til tårer”

- Er dine spådommer i ferd med å gå i oppfyllelse, Victor Norman?

- Vi kommer ikke forbi at Norge er et høykostland. Det er en kjensgjerning, og det er klart at det gjør inntrykk i miljøer med lang og solid båtbyggertradisjon at bedriftene flagger ut. Men hva er alternativet? Tror faktisk ikke at alternativet er noe bedre. Jeg gråter ikke over at utflaggingen skjer. Vi kan hevde oss i fremtiden i Norge likevel. Se for eksempel på norsk båtdesign. Den ligger i fremste rekke, selv om også utlendingene har kommet frem. Vi må gjøre det vi er gode på i Norge, designe, videreutvikle og tenke på hva som gjør oss unike. Da kan produksjonen foregå der det er mest kostnadseffektivt. Selv om produksjon i en viss skala ikke kan forsvares i Norge, tror jeg vi fortsatt vil se nisjevirksomhetene, de som med presisjon og yrkesstolthet tilpasser en båt for en bestemt kunde. Det vil alltid være etterspørsel etter det gode håndverk.

- Mange er skeptiske til kvaliteten i Øst Europa og Kina?

- Er det slik lenger? Tror ikke det. Da vi begynte å bygge båter i Norge i en viss skala var vel ikke heller det verdens beste kvalitetsbåter. Her handler det om en bratt læringskurve og god bedriftsledelse. Det er ikke genetiske forutsetninger som gjør at norske båtbyggere bygger fine båter. Vi har utviklet et fag og har vært gode på det, men det handler først og fremst om tradisjon og erfaring. Den kan andre også opparbeide. Bedriftene tar jo med seg kompetansen når de flytter ut.

- Derfor er det bare for de siste også å pakke snippesken?

- Det løser ingen problemer å flytte ut bare for å flytte ut. Utfordringen ligger i å få til en reell kostnadsbesparende produksjon. Samtidig må det utvikles produkter som har det lille ekstra, det som gjør de «norske» båtene mer attraktive enn konkurrentene. Det må bygges båter med kvalitet, men de må også ha appell til kjøperen.

Økonomiprofessoren mener båtindustrien i Norge kan ta en titt på konfeksjonsindustrien som nå opplever en renessanse. Se på Moods of Norway. Fantastisk hva de har skapt. De har et særegent design og samtidig er i stand til å fortelle en historie som går rett hjem.

- På samme måter må det skapes båter med appell. Det er fullt mulig, sier professoren.

   Da Victor Norman i 2010 kom med det som av enkelte ble betegnet som dystre spådommer, lå allerede deler av norsk båtbransje nede. Eksporten falt med 50 % fra 2007 til 2010. Det var – og er – samtidig ubegripelig stille i hjemmemarkedet.

- Det finnes ikke noen mer omstillingsdrivende kombinasjon enn stagnerende markeder og kostnadsbarrierer, uttalte Victor Normann den gang. Som en av Norges ledende eksperter på internasjonal handel har han forsket på Kina og Indias fremvekst for norsk økonomi. Han ser fortsatt ingen grunn til å tro at båtbransjen skal være skjermet fra den avindustrialiseringen vi ser i resten av norsk økonomi.

Flere var tidlig ute

Selv om Asia først er fremhevet som fremtidens produksjonsland, i et 10-15-års perspektiv, ser vi i dag at store aktører i bransjen har våget seg over Østersjøen, til europeiske lavkostland som Polen og Litauen.

Vi snakker ikke bare om utflytting og utflagging i ”nyere tid”. Flere båtbyggere har hatt produksjon i Øst Europa i mange år. Allerede i 1999 så ikke Ronny Antonsen i Nordkapp noen bedre løsning enn å komme seg østover. Dermed fikk Nordkapp et solid forsprang både på å kvitte seg med etableringskostnader og kompetanseoppbygging i et fremmed land. I byen Augustow, ikke langt fra grensen til Hviterussland jobber i dag 100 ansatte med støp og montasje av Nordkappbåter. Siste års omsetning passerte 58 millioner, med et resultat på fire millioner.  Nordkapp har lagt sten på sten i Polen i mange år, og kjøpte for to år siden halve produksjonsanlegget i Augustow for å ha større kontroll på egen produksjon.

- Vi ser en økende grad av profesjonalisering. Bedriftene gjør ikke hele jobben selv, men konsentrerer seg om det den kan, som teknologi og design. Det er globaliseringen som kommer inn over oss på alle bauger og kanter, har sjeføkonom Tor Steig i NHO uttalt til Dagens Næringsliv om Nordkapp Boats satsing i Polen. I de senere årene har også produksjonen av Nordkapps ”billigmerke” Sting skutt fart i det samme produksjonsanlegget i Polen. I 2011 gjorde for øvrig også Skibsplast et forsiktig forsøk på å produsere båter hos Nordkapp, men denne produksjonen ligger nå helt nede. Det hjelper ikke engang med kostnadseffektiv produksjon når markedet ikke er der.

Flaggskipet valgte Polen

Flere båtbyggere var altså allerede flyttet ut da Victor Norman så i glasskula i 2010. Men flere valgte også å forbli i gamlelandet. Windy, som alltid har vært selve flaggskipet i sørlandsmiljøet, beholdt sitt ankerfeste på Skarpnes, og det til tross for allerede gjennomførte store nedskjæringer. Byggeriet, som fordelte produksjonen på Arendal og  vakuumstøperiet i Västervik i Sverige, hadde allerede fått halvert produksjonen sin i 2010 i forhold til toppåret 2008. På direkte spørsmål fra Agderposten uttalte direktør Knut Heiberg-Andersen om utflagging:

- Om jeg tror de langsiktige trendene kan få Windy til å flytte produksjonen utenlands? Nei, overhode ikke. Tror jeg det blir lett? Nei, overhode ikke. Tror jeg det er mulig? Ja, men det må betydelige kostnadseffektiviseringer til, utreder Knut Heiberg-Andersen retorisk, i følge lokalavisen.

Så viste det seg at Windy, relativt kort tid etter, likevel skulle banke på den polske dør i byen Ostroda, et stykke inn i landet fra Gdansk.

- Så, dere måtte til slutt bite i det sure eplet, Heiberg Andersen?

- Vår eier ville kjempe en heroisk kamp for å beholde vårt båtbyggermiljø i Arendal. Det var beundringsverdig. Vi har en sterk forankring til Norge, og vil alltid ha det. Vi trodde og håpet at markedet ville komme tilbake etter 2010. Det gjorde det definitivt ikke. Derfor kom diskusjonen om lavere produksjonskostnader opp igjen, og da Polen, sier Knut Heiberg-Andersen.

   Han sender en blomst til Askeladden som introduserte Windy for deres egen samarbeidspartner Model Art i Ostroda. Fabrikken i Polen er nå i ferd med å sluttføre byggingen av en ny 2000 kvm stor produksjonshall.

- Askeladden var mentor for oss, sier han og med det understreker at bransjen ikke alltid må knive og konkurrere. Askeladden har erfaring med denne ene samarbeidspartneren i Polen og Windy har fått tatt del i mye av den kunnskap og erfaring som lå til grunn for å innlede et samarbeid med samme selskap.

   Selv om etableringskostnadene kommer på, ikke minst oppfølging av produksjonen for å få ønsket kvalitet, mener Windy Boats AS å se gevinster av flyttingen allerede i 2013, men her som ellers beror det hele på markedsutviklingen. Det er båtene under 40 fot som skal bygges i Polen, de over i Västervik.

   Heiberg Andersen har ingen tro på at båtbransjen som sådan flytter fra Norge. Han ser en fremtid hvor selve produksjonen kan skje utenfor landet, mens ettermarked og kundefunksjoner forblir i Norge.

Askeladden samler alt i polen

Askeladden er blant veteranene i Polen. Henrik Askvik vendte blikket østover allerede i 2004. Etter å ha trålet båtbyggeri etter båtbyggeri, landet han på Model Art i Ostroda og har siden da bare forholdt seg til dette selskapet. Det var med andre ord en lokalkjent herremann som kunne geleide storebroren Windy inn i de polske irrganger og som overbeviste Windy om profesjonalitet og seriøsitet hos sin samarbeidspartner. Fra nyttår ble absolutt all båtproduksjon i Askeladden flyttet til Polen. Det vil i tiden fremover skje en avskalling av flere av modellene, men etter hva Båtmagasinet forstår blir det fokus på pilothouse-serien både i plast og aluminium.

   Bare et steinkast unna Model Art, med Windy og Askeladden, finner vi Ostroda Yachts, et av Europas største produksjonsanlegg for båtbygging. De vier hele sin produksjon til det franske konsernet Beneteau/Jeanneau. Begge merkene har mange modeller i knivskarp konkurranse med blant annet Askeladden. Det produseres 3500 båter i året i det strømlinjeformede anlegget til Ostroda Yachts. Salgsdirektør Martin Schemkes i Jeanneu-konsernet bekrefter til Båtmagasinet at Norge er et godt og viktig markedet. I 2013 skal det leveres 250 båter hit, mange i serien Merry Fischer.

   Også Askvik har latt seg imponere av franskemennenes offensiv i Polen, men er likevel langt fra skremt. Han har klokketro på at nærhet til markedet og de nordiske preferansene som Askeladden har, er viktige elementer i konkurransen. Han bygger båter bygget på erfaring og tilpasset det norske klima, sier han.

Vestlandsmiljøet holder stand

Askeladden er blant de få fra Vestlandet som har valgt utflagging. Den urnorsk båtbyggertradisjonen på Vestlandet ser ut til å stå seg godt. Aktører som Saga, Viknes og Ardea har utviklet rasjonelle produksjonslinjer til sine særnordiske båter, båter som er tilpasset vårt klima. De kjemper ikke om Middelhavskundene, som mange av de andre gjør.

   ”Fokuset på de som flytter ut gir et feilaktig bilde av den faktiske situasjonen”: Det var bransjeorganisasjonen Norboat som fant grunn til å gå ut med en pressemelding i fjor høst. Særlig var det oppslagene om Windys utflagging som ga et inntrykk av at alle flagger ut.

- De fleste produserer i Norge. Kjente merker som NB Marine, SAGA, Hydrolift, Viksund og Viknes har ingen utflyttingsplaner. Viknes er Norges største fritidsbåtbygger. Bransjeforbundet Norboat var derfor opptatt av å få frem et mer nyansert bilde av situasjonen. Hydrolift er et eksempel på en av spesialistene i high-end-markedet, som tilbyr skreddersøm til bevisste kunder. Bård Eker forblir i Norge selv om høye driftskostnader og beskatning av arbeidskraft gjør Fredrikstadbedriften sårbar.

   Viksund sto også på Norboats liste. Nå måtte som kjent dette båtbyggeriet på Strusshamn ta den tunge turen til skifteretten enda en gang. I skrivende stund er det Roar Strømsnes i Skorgenes som jobber for å få båtbyggeriet på Askøy opp igjen. Men selv har han forlatt gamlelandet definitivt, og bygger sine båter utenfor byen Kaunas i sitt nye hjemland Litauen.

Marex står solid i Litauen

Utenfor Kaunas i Litauen finner vi også tradisjonsbedriften Marex. Det vakte bestyrtelse i bransjen da de i 1999 bestemte seg for å produsere i et østeuropeisk land. Espen Aalrud medgir at det gikk ganske mange år før han kunne slutte å argumentere med hvorfor. I likhet med Nordkapp har Marex for lengst lagt bak seg alle praktiske og økonomiske sider ved utflagging og all diskusjon om kvalitet.  Marex 370 Aft og de øvrige modellene bygges i Litauen. Ved anlegget på Haslatangen produseres for øyeblikket nyheten Marex 320 Aft.

- Vi kommer ikke til å gi slipp på den norske forankringen selv om vi er meget tilfreds med Litauen-produksjonen. Vi har bygget opp en unik kompetanse i Norge som vi vil beholde i eget hus. Virksomheten på Fevik er optimalisert, både for båtproduksjon, utvikling og ettermarked. Jeg tror dette kan bli løsningen for mange. Det er viktig å ha et brohode på norsk jord. Dessuten står man bedre rustet når markedet vender tilbake i Norge.  Skal vi vinne fremover, er det bare å stå på med videreutvikling.  Den tid er forbi at vi kan overleve på flikking på gamle former, sier han.

Bekymret for underleverandørene

Espen Aalrud og en rekke andre ledere i bransjen ser med en viss bekymring utviklingen for norske underleverandører, nå som deler av båtbyggermiljøet har forsvunnet ut av landet. Er vi i ferd med å helle ut barnet med badevannet?  Når norsk båtbyggertradisjon svekkes, enten på grunn av utflagging eller konkurser, vil det naturlig også redusere bærekraften til den store underskog av leverandører.  Noen vil bruke sin spisskompetanse til å finne nye ben å stå på, noen vil fortsatt være konkurransedyktige, men mange vil møte konkurrenter i lavkostlandene som da befinner seg i nærheten av båtbyggeriene. For å kompensere for tapte oppdrag til båtbransjen har stadig flere underleverandører også fokus på nye forretningsområder. Dermed går spisskompetanse på båt tapt.

   En av kjempene i skogen av underleverandører er vindskjermspesialisten Ertec i Tvedestrand. Geir Søraker understreker at der ligger strategien om å bli i Norge fast, men likevel er han bekymret for at båtindustrien blir mindre i Norge.

- Ikke minst har vi hatt glede av de tette båndene til de nære produsentene ved produktutvikling. Vi forsøker å kompensere med mer egenutvikling, men det kan være utfordrende. Ertec har leveranser til norske produsenter ute, men Søraker medgir at det setter en på prøve både i forhold til det norske kostnadsbildet, logistikk og ikke minst den skyhøye kronekursen.

Selv om Ertec i dag ikke har noen planer om å flytte ut, er han ærlig på at den diskusjonen må han kanskje ta en gang i fremtiden, avhengig av utviklingen i bransjen.

Klokketro på Norge

Det er aktører i bransjen som har klokketro på både norsk produksjon og gamle former. I Nidelvs gamle fabrikk ved Nidelva holder Agder Boats AS hus. Riktignok er det vinterstengt, men Jan Petter Zonneveld forebereder for tiden den nye Scand-båten til Ole Paus. Agder kjøpte konkursboet og de gamle Scand-formene. Han er brennsikker på at det er et marked for Scand.

- Vi var jo redde for slakt av den båten. Det kunne vi ikke se på. Dette er et kjempeprodukt som vi aldri kommer til å forandre, sier Jan Petter og sikter ikke minst til Bårdsen-suksessen fra tidlig 80-tall. Det er produsert over 1000 Scand Baltic. Der ligger ikke ambisjonen til Agder, men det siger inn med henvendelser.

- Vi har aldri vurdert flytting. Her hjemme har jeg kontroll på kvalitet og produksjon. Dessuten ser vi jo nå at det er mulig å få gode priser hos norske underleverandører også, sier han. Jan Petter tenker ikke i stor målestokk. Han sikter ikke på å bygge så mange båtene. Foruten Scand har han fokus på sine egne Ager Patrol-båter, og innerst inne har han også en idé om å utvikle en helt ny båt. Tiden får vise, sier han.

   Sørlandsmiljøet er tappet for mer enn Scand de siste årene. Det er ikke mer enn et drøyt år siden tradisjonsbedriften Skilsø gikk over ende. Med troen på en solid merkevare har Viknes tatt med seg formene til Bakarvågen på Askøy for å gi båtene forbedringer og nytt liv. Det er ikke mer enn noen måneder siden Arendals-verftet NorStar på Krøgenes måtte ta den tunge veien til skifteretten.

Fra Nidelva til Sørkinahavet

 I et annet bygg på Haslatangen, nesten 5000 nautiske mil fra Sørkinahavet, sitter en annen veteran i båtbransjen, Ingemann Gjeruldsen i Joda. Han har ingen planer om å investerer millioner i fremtiden. Kommer det bestillinger, så bygger han sine Joda-båter. Utvikling av nye er ikke aktuelt. Og reparasjonsoppdrag er det alltids, sier mannen som talte Victor Norman midt i mot for to år siden. Flytting kommer ikke på tale. Vi får holde det gående så lenge som vi kan, sier sørlendingen.

   Nå ligger det to Nidelv 780 i hallen hans, båter som er skipet fra den kinesiske Jiangyin-fabrikken. Mange timers arbeid venter. Her skal det meste monteres, både elektrisk system og motor.

- Jeg regner jo ikke med at dette blir standarden fra Nidelv fremover. Skal de tjene penger må de jo gjøre mye mer ferdig i Kina og ikke hos meg, sier den sindige båtbåtbyggeren.

   Det blåser en østavind for tiden. Kommer sønnavinden noen gang tilbake?