Røsten fra Ruffen

I sommer har kystmiljøet vært mer levende enn på flere år og næringsvirksomheten i kystkommunene rapporterer om rekordomsetning. Kulturaktivitetene har også blomstret opp og båtlivets herlige mangfold har satt sitt preg på både kystbefolkningen og ikke minst på båtfolket selv. Verken politikere eller «nikkersadelen» i friluftslivets organisasjoner har fått med seg at båtliv er landets største friluftsaktivitet. I sjøfarts- og båtnasjonen Norge står de fremdeles med ryggen mot sjøen, slik generalsekretær Reidar Kjelsrud i KNBF rapporterte om fra Landsmøtet i Friluftsrådenes Landsforbund.

Valget

ligger bak oss. Det skal bli spennende å se om den nye regjeringen vil kaste et lite blikk over skulderen i retning mot sjøen. Hittil har det stått fint lite i partiprogrammene, om noe i det hele tatt, om båtliv som friluftsaktivitet. Jeg har heller ikke fått med meg at dette ble nevnt en eneste gang under valgkampen. Dette til tross for at båtfolket er helt avhengige av at politikerne bidrar til å legge forholdene til rette for at halvparten av landets befolkning fortsatt kan nyte båtlivets friluftsgleder. Jeg har, til kjedsommelighet, skrevet om dette i en årrekke og vil fortsette med det så lenge det er liv i skrotten. Når vi er ute i båtene våre, klarer vi oss selv, og vil fortsette med det. Men også båtfolk er avhengige av en infrastruktur på land og ikke minst av en fornuftig forvaltning av strandloven. Og kommunene bør etablere et samarbeid med båtforeningene og dermed også bidra til å stimulere det omfattende frivillige arbeidet som gjøres i båtforeninger over hele landet. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette temaet, men nå er det nok for denne gangen…

Måker

er også en viktig del av et levende kystmiljø. Odd Børretzen sang i sin tid om at han hatet måker. Senere tok han det tilbake, som den kloke mann han var. Et kystmiljø uten måker er utenkelig. Da får vi heller leve med litt måkeskitt på kalesjen. I sommer var det nesten påtagelig hvor få måker det var å se. Det var heller sjelden å se en terne som stupte ned i sjøen etter småfisk. Det er trist. I tillegg til at måkene er vakre fugler, er de også sjøens renovasjonsvesen. For bare noen få år siden var det uhørt å mate måker fra båten, men nå tar vi med gammelt brød når vi drar ut for å bidra til å ta vare på de måkene som er igjen. Jeg har faktisk også lagt inn måkeskrik og bølgeskvulp som ringetone på smarttelefonen. Det er ikke særlig smart når jeg er ute i båt, men skitt au. Ringetonen minner meg om at det er viktig å ta vare på mangfoldet i kystmiljøet.

Jonatan og Joakim(a)

er to måker som vi ble kompiser med i sommer. Vi lå et par dager i bøye i Oslofjorden og fikk besøk av de to som etter hvert fant seg godt til rette på hver sin davit. De to var svært så vennligsinnede og satt på davitene i timevis og småpludret med oss. Når det ble for lenge mellom matingene, hoppet de inn på akterdekket og minnet oss om at det var tid for mat. Jonatan var unektelig en gråmåke, men Joakim trodde vi var en svartbak. Den var ringmerket og nummeret var tydelig lesbart. Vi rapporterte inn ringmerkenummeret til Ringmerkingssentralen ved Museum Stavanger og fikk opplyst at dette slett ikke var en svartbak, men en sildemåke av hunkjønn. Det førte til at hun fikk navnet Joakima. Det interessante er at det er nesten umulig for en legmann/-kvinne å se forskjell på en svartbak og en sildemåke. Den viktigste forskjellen er at svartbaken har gule ben mens sildemåkens ben er rødlige. Stor takk til Ringmerkingssentralen som sendte oss en detaljert rapport om merkingen av Joakima. I tillegg til våre to måkevenner, observerte vi for første gang en gravand med en liten ungeflokk. Gravanden er en relativt stor and med meget vakre tegninger. Så lærte vi noe nytt fra friluftslivet på sjøen i år også.

Svane-Lars

er et annet eksempel på at naturen ikke alltid er slik du tror den er. På grunn av et motorhavari ble vi liggende noen dager i Fyllinga ved Horten i påvente av reparasjon. Vi fikk raskt besøk av en vakker svane som vi kalte for Svane-Lars. Svaner er jo kjent for å være svært så aggressive. Men Svane-Lars var av den vennesæle sorten. Han lot seg villig mate fra hånden og banket nebbet i hekken når han mente at det var tid for mer mat. Ikke bare det. Svane-Lars kom co-skipper Charlotte i møte da hun var ute i kanalen med gummibåten, og eskorterte henne galant tilbake til båten. Svane-Lars måtte imidlertid konkurrere om vår oppmerksomhet med en spurvefamilie på 14 familiemedlemmer. De fant seg godt til rette på davitene og på hekken. De ble etter hvert så fortrolige med oss at de spiste av hånden og fløy inn i forpiggen om morgenen for å minne oss om at det var tid for frokostservering. Etterlatenskapene etter serveringen var det jo bare å vaske bort. Heller det enn å gå glipp av en slik nærkontakt med naturen!

Sommertoktet

med veteranminesveiperen M314 Alta ga ikke den samme muligheten for nærkontakt med naturen. Hvis da ikke høy sjø, rulling og slingring kan oppfattes som en naturopplevelse. Men besøket i Risør under Trebåtfestivalens 30-års jubileum, avdukingen av krigsseilermonumentet i Fredsparken og besøket i Konvoibyen var en stor opplevelse. Vi seilte videre til Arendal og derfra til Kristiansand for å ende opp i Mandal under Skalldyrfestivalen. Vi lå sammen med to fartøyer fra det danske sjøhjemmevernet og det dansk/norske vennskapet ble behørig markert. Under anløpene i Risør, Kristiansand og Mandal hadde vi «åpent skip» med hele 1408 besøkende. Om det ikke var naturkontakt, så var det i alle fall en hyggelig kontakt med befolkningen langs denne delen av kysten!

Seilasen fra Mandal tilbake til Oslo ble imidlertid en naturopplevelse. Med medvind og medsjø surfet vi gjennom sommernatten med skiftende lys, en himmel i stadig forandring, hvite skumtopper på bølgene og med en viss forundring over at noen hadde slått av «bryteren». Fellesferien var over og det var langt mellom båtene som var ute. Roen og freden hadde igjen senket seg over Sørlandet, mens jeg og andre båtfolk kan glede oss over mange nye minner, erfaringer og naturgleder. Så får heller politikere og «nikkersadelen» stelle med sitt.

Jan H. Syvertsen