Kjærlighetsekspedisjonen

 Ny-Ålesund forsvinner bak oss i det vi suser forbi innløpet til Krossfjorden. Herfra er det bare noen få nautiske til vi runder Kapp Mitra. Nå starter tellingen av de syv isbreene som har fått nummer som navn fra 1 til 7. For tre år siden kom jeg nordfra i kajakk, og brukte da to dager på å telle meg fra syv til én. Denne gangen burde det gå fortere. Vi kruser i 31 knop da vi plutselig får øye på en hval rett foran baugen. ”Stopp. Stopp skriker”, skriker Ulrika. Hun er klar med kamera på sekunder. Om hun er like glad for at jeg stoppet da hun fikk se hvalen svømme rett under vår lille farkost er jeg ikke like sikker på, men det er nettopp det den gjør, gang på gang. Dette er sterke natur-opplevelser. Må innrømme at det kiler litt i magen når dette enorme dyret grasiøst glir forbi og nesten tar med seg prøver av bunnsmøringen. Knappe tre timer etter Kapp Mitra, passerer vi 7. breen, og godt er det, for nå forteller bølgene oss at vi sitter i en småbåt. Surfebølger på tre meter sender oss trygt inn Sørgattet. Med Danskøya på babord side kommer vi oss videre inn Smeeren-burgfjorden som gir le for vestavinden. Godt fornøyd med å ha tilbakelagt vestkysten, slipper vi ankeret nesten på samme sted som S/S Virgo gjorde det i 1896. Ombord i Virgo var August Andree sin polarekspedisjon. Året etter startet han sin skjebnesvangre ballongferd her fra Virgohamna. Halve besetningen på Sjöö-Troll kommer som kjent fra Andrees hjemland, dette er nok eneste forklaringen på at vi hedret hans minne, og vårt opphold på historisk grunn med flagg-punsj og svensk ertersuppe.

Kongen av Svalbard

Før vi drar videre nordover tar vi oss tid til nok et historisk besøk på naboøya. Amster-damøya var hovedkvarter for hollendernes hvalfangst på syttenhundretallet. Å vandre her mellom godt bevarte spekkovner og hustufter får meg til å sanse både lukt og lyder fra fortiden. Sallyhamna under foten av Birgerfjellet lokker oss i land med sine vakre omgivelser. I det jeg kaster ankeret ser jeg en isbjørn 100 meter inne på land. I kikkerten kan jeg se at bjørnen gnager på et svært hvalbein. Vi monterer telelinsa på kameraet. Bare lyden fra bjørnekjeven og lukkeren på fotoapparatet bryter stillheten. Uten å stresse dyret får vi mange flotte bilder. Godt fornøyde trekker vi oss tilbake og lar bjørnen få matro.

Kjærlighetsfjorden

Norskøyane passeres. Vi dreier rett østover og runder Reinsdyrflya som er ei diger slette med så mye drivtømmer at det kunne ha holdt et stort sagbruk beskjeftiget i flere år.
Omsider har vi lagt bak oss dette forvokste slettelandskapet og er på tur inn i Liefde-fjorden.
Fjorden har sitt navn etter skipet «de Liefde» (kjærligheten). Slående navn med tanke på at vi er på bryllupsreise. Her inne skal vi bevilge oss noen late dager på «Texas Bar» , hytta som fangstmannen Hilmar Nøis bygget i 1927. Oppholdet her ga oss all den luksus en bryllupsreise kan inneholde.
   På angitt posisjon, noen hundre meter fra hytta, plukker vi opp vårt første bensindepot og er klar for nye nautiske mil. Ferdig pakket og i ferd med å forlate plassen, dukker det plutselig opp en nysgjerrig isbjørn som sørger for at vi må tilbringe neste halvtime på taket av Texas Bar.
Varme kilder
Bjørnen forstår etter hvert at vi ikke kommer til å bli hans middagsmat og forsvinner innover mot den majestetiske Monacobreen. Vi lar oss ikke be to ganger, på rekordfart er vi ombord og på tur mot Bockfjordens varme kilder. Vi kaster anker. Apropos ankring. Noen vil vel hevde at jeg bruker et noe sært system der. Med overdimensjonert kjetting og anker legger jeg båten på svai. Drar opp glidelåsen på redningsdrakten, legger meg på rygg i det iskalde vannet og drar til land med kajakkåra som propell. Kjapt og effektivt! 
Kamera rundt halsen og opp til de svovelstinkende kildene, kjenne på det varme vannet og forundre oss over naturens mysterier. Vinden øker i styrke og jeg stresser litt med og komme av gårde. Ankervinsj er erstattet med muskelkraft ombord i Sjöö-Troll, men denne gangen sliter vi. Vårt 15 kilos Bruce anker sitter dønn fast. Etter en time med gode forsøk og kraftig nordnorsk maritim bannskap får vi ankeret løs. Er glad og fornøyd, men lover meg selv at på neste langtur skal jeg ha med et ekstra anker med kjetting og det hele. Proporsjonalt med tiden det tok å få opp fortøyningen, har vinden økt til kuling og sørget for at Woodfjorden står i et eneste hvitt kok. Tross det dårlige været bestemmer vi oss for å dra. På andre siden ligger jo Mushamna og lokker med en trygg og god lagune. Ferden over fjorden får meg til å sende varme tanker til Anytecs båt-konstruktør. For en fantastisk båt de har skapt i 622 SPD. Riktig samspill mellom motorkraft, bølger og båtførerens hjerne får denne båten til å takle det meste av ruskevær.

80 grader nord

Fiske- og vandreturer i Mushamnas nær-område fyller de neste to dagene. Trangen til å komme videre nordover river oss ut av campingmodus. Kvelden er grå og regntung når vi stikker baugen ut av en skjermet lagunen. Hvor godt skjermet vi var der inne, skjønner vi først når kjempebølger fra nord tvinger oss til og snu. Det blir et ekstra døgn med vind og regntromming på teltduken før vi gjør et nytt forsøk mot nord. Denne gangen er værgudene med oss. Gråhuken rundes. Wijdefjorden krysses. Vips er vi på Polheim i Mosselbukta. I le av Mossellaguna nytes nykokt kaffe og en bit sjokolade. Etter kaffen handler det om rundingen av Spitsbergens nordligste punkt Verlegenhuken. Og ikke minst passering av 80 grader nord. På tur opp mot toppen av øya blir vi møtt av større bølger, men ikke større en det en kan forvente på en slik utpost. I det 80 graden kommer opp på kartplotteren, høres smellet fra champagnekorken som kommer susende mot meg fra babord side.
Ikke hver dag vi krysser 80-graden, så her må det feires forkynner Ulrika. For at kapteinen skal være på den rette siden av «nullåtte» blir det med en liten slurk. Føles godt å se øyas nordligste punkt passere på styrbord side, samtidig som kompassnåla sakte dreier sørover mot Sorgfjorden. Havbunnen her skjuler et hundretalls kanonkuler fra slaget mellom fire franske fregatter og 40 hollandske hvalfangere i 1693. Kanonkulene får være, vi er mer interessert i seksten røde bensinkanner som skal mate de ikke alt for tørste 150 hestene vi har på hekken. Sterk kuling fra nordøst får oss til å droppe planene om overnatting. Bra synes Ulrika som fantaserer om franske og hollandske gjenferd i snubleblusset. Brytende bølger prøver å sabotere lastingen av driv-stoffet, men godt sjømannskap får kannene trygt og raskt ombord.  Den eventyrlige Valhallfonna glir sakte forbi. Snart skal en lang dag med 112 nautiske mil ende opp i Lomfjorden. På flo sjø legger jeg båten på tørrfall. Skal bli godt å sove uten tanke på båt og fortøyning.
Storm på Nordaustlandet
Hinlopen er beryktet for problematisk drivis, men siste oppdatering på iskartet lover godt. Vi kurser mot Alkefjellet som er Svalbards største fuglefjell. Har lest at 300.000 par polarlomvi hekker her. Jo da, det stemmer, for her er lufta så full av fugler at en knapt ser himmelen over oss. På vannet ser det ut som om en stor badeandfabrikk har eksplodert. Det ligger polarlomvi så langt øyet kan se.
Augustabukta på Nordaustlandet er vårt neste mål. På tur over Hinlopen kler himmelen seg i en vakker, men akk så faretruende drakt. Svarte skyer med rødrosa skjær, liten kuling som plutselig skrur seg av, får alle mine barometersanser til å gå i alarmberedskap. Og ganske riktig, rett før vi når Augustabukta kommer vinden som skutt ut av en kanon. Heldigvis finner vi en flott havn som ligger i le for været. Inne på land er det derimot vanskelig å finne ly for vinden som nå er oppe i liten storm. Sette opp telt i slikt vær er en utfordring. Et lite feilgrep og en kan forbli uten telt. Tidligere erfaring og en hjelpende hånd fra Ulrika sørger for at vår lille bolig reiser seg uten å bli blåst på havet. Store steiner på bardunene skal sikre oss en god natts søvn, trodde vi i alle fall. En bardun må gi tapt for vindstyrken, og vekker meg med et smel. Før jeg er ute av soveposen buer den ene teltstanga innover. Nu haster det med strakstiltak, ellers blir vi uten husly. Ulrika blir inne for å støtte den stakkars stanga, mens jeg springer rundt i området på jakt etter steiner som jeg knapt klarer å løfte. Bardunen som sviktet hadde flyttet på en stein som ikke veide et gram under 25 kilo. Ny stein på 40-50 kilo overtar jobben. Før jeg kryper tilbake i soveposen holder jeg vindmåleren opp mot vinden og leser av 27 sekundmeter. Har akkurat lukket teltdøra bak meg da det smeller fra snubleblusset. Med revolveren foran meg titter jeg forsiktig ut bare for å konstatere at det er vinden som er synderen denne gangen også.  Hadde en gang en plan om å padle rundt Nordaustlandet i kajakk. Det er som om værgudene prøver å fortelle meg at det mest sannsynlig var en dårlig ide...

Ny Storm og motorhavari

på Barentsøya
Fire hvalrosser ligger tett opptil båten og nærmest venter på at vi skal komme oss vekk fra stranda deres. Drittværet sørget for at vi fikk et døgn ekstra her i bukta, men nå er vi endelig avgårde med kurs for Wilhelmøya sørvest i Hinlopen. Vind fra nord gir oss fine surfebølger ned mot Heleysundet, passasjen mellom Spitsbergen og Barentsøya. Her går tidevannsstrømmen helt opp i 9 knop. Med drivis i området er det forbundet med stor risiko å passere her. Havoverflaten fortoner seg som ei stri elv i det våre 150 hestekrefter dytter oss igjennom sundet og ut i Storfjorden. Vi ser fram til et par overnattinger i hytta som ligger på Heimland nord på Barentsøya, men før vi kommer oss dit, trekker værgudene pusten og blåser ut en ny storm fra sørvest. I den sterke vinden prøver jeg febrilsk å få feste til ankeret, men til ingen nytte. Men vent nå litt, der borte ved elva er det en sandbanke med sand så fin som mel. Med tunga rett i munnen skulle jeg kunne manøvrere båten oppå den og la den ligge der til stormen har rast fra seg. Hytta er en stor skuffelse. Den bærer virkelig preg av manglende vedlikehold og hadde det ikke vært for den sterke vinden som nå er oppe i 29 sekundmeter, hadde vi valgt teltet.
   Båten har det tilsynelatende bra der den ligger. Det er bare en hake ved det hele. De største bølgene har dyttet den ytterlig to meter opp på sandbanken. Mye vann når hekken og sender kaskader av vann himmelhøyt til værs som fra en Islandsk geysir. Stormen har rast fra seg i løpet av natten, men etterlatt seg mengder av tang og tare som henger overalt på båten.
   Under frokosten får vi besøk. En stor hannbjørn står med labbene oppå båtrekka og tar innholdet på dekk nærmere i øyesyn. Pussig nok rører han ikke noe men rusler rolig videre. Vi er han evig takknemlig for de fine bildene. Er stygt redd for at vi har noen timers arbeide med å få vår ett tonn tunge farkost flytende på vannet. Flaksen er at vi finner to gode spader på hytta. Vi leder elva i et nytt løp under båten og spar en kanal ut i sjøen. Sju timer tar det, og nå er det bare å vente på at floa skal gjøre sitt. Med verkende rygg og armer forlater vi Barentsøya på en Storfjord uten en eneste krusning.
   Sjöö-Troll legger seg i en marsjfart på 35 knop. Sitter og tenker på hvor heldige vi er som får krysse over til østkysten av Svalbard i slikt vær. Mine tanker blir avbrutt av en hes og hylende alarm som forteller at det er vann i bensinen. Sekunder etter stopper motoren. Ja. Ja. Jeg har heldigvis nye filter med i bagasjen. Filter blir skiftet. Frisk bensin pumpet fram, men tror du den djevelen vil starte? Å nei du! Må dessverre konstatere at vannet, med god hjelp av den sterke vinden, har trengt inn i motoren via luftinntaket. Når det i tillegg har kommet vann i bensin-tanken via lufteventilen, er det knapt nok mulig å få den i gang. Jeg skrur til jeg er sikker på at vårt eneste alternativ er vår lille nødmotor på åtte hestekrefter. Normalt ville jeg snudd tilbake til Barentsøya, men for at været igjen spiller på lag med oss velger vi å tøffe i fire knop over den enorme Storfjorden. Sittende på ei bensinkanne bak på hekken tok det oss sju og en halv time å nå Duner på Østkysten. Sist vi var her raserte en bajas av en isbjørn snøscooteren for en halv månedslønn.
   Via Satellitttelefon får vi varslet Sysselmannen om vår litt vanskelige situasjon. Jeg understreker at vi absolutt ikke er i nød, vi har det veldig bra i hytta på Duner. En hyggelig Sysselmannsbetjent setter oss i kontakt med kystvaktskipet KV ”Svalbard”. Det er torsdag kveld og kystvakta befinner seg sør for Bjørnøya på tur nordover mot Longyearbyen. De sier seg mer en villig til å svinge opp i Storfjorden for å hente oss, de regner med å være framme natt til søndag. Tåka er tett som grøt da jeg ved hjelp av VHF-radioen geleider våre redningsmenn inn til havaristen. Sjø-Bjørn, moderskipets lettbåt, tauer Sjöö-Troll ut til KV ”Svalbard”. I løpet av noen få minutter står havaristen på helikopterdekket og vi stevner videre mot Longyearbyen.
 

Takk for turen

Tilbake i Longyearbyen tenker vi tilbake på tre og en halv uke i det som for oss er et paradis.
Masse sterke naturopplevelser ble oss forunt og vi er tilbake med mange nye rike erfaringer.
Motoren ble kondemnert, men et raskt og hyggelig oppgjør fra forsikringsselskapet sørget for at det i dag henger en ny motor på hekken, klar for nye eventyr.
Vi vil takke alle som hjalp oss til å gjøre denne turen mulig. En stor takk går til hele mannskapet på KV ”Svalbard”. Dere gjorde avslutningen til et cruise på første klasse.
Om vi vil gjøre det igjen? Ja absolutt! Allerede neste sommer...
Takk for følget!