På kaikanten

Nostalgi

Det har vel skjedd en viss utvikling i båtbransjen siden dette bildet ble tatt.
Det var den gang Pionerbåtene var i sin
spede begynnelse. Det er en av de aller
første Pionermodellene som ble produsert
fra begynnelsen av 60-tallet. Ikke akkurat en romslig daycruiser med alle fasiliteter, men båtgleden var nok minst like stor for den som hadde dette fartøyet. Motoren er en 4,2 hk av svensk opprinnelse, antageligvis en Crescent. Bildet er tatt i 1979 i Drøbak, og prydet Pionerbrosjyren i 1980. Den stolte styrmann er Ole Melbye, den gang selger på Chrysler og Suzuki, nå salgssjef på Loxkel som blant annet selger Tohatsumotorer, Terhi og Achilles-båter. Pioner-orakel og tidligere salgssjef Frank Høier sier om denne båten: ”Det var større bølger i dørken enn på vannet. Enkeltskrog med stålramme innvendig som «stivet» av skroget. Båten ble ofte levert med 15- eller 20-hester slik at den planet”.

MorMajor i opplag

«Det første vi leser når BM kommer i heimen er Bølgeblikk. Et koselig scenario på akterdekket som gir oss båtfolk litt ettertanke. Alltid høytlesning ved kaffebordet her hos oss. Vi har latt oss høre at denne koselige spalten går i opplag? Ellers takk for et topp båtblad. Nesten komplette årganger står i hyllene i kjellerstua.  
Mvh Astor»

Hei Astor
Setter pris på hyggelige tilbakemeldinger. Ja, det er riktig at MorMajor har gått i midlertidig opplag, men som du ser har vi allerede sjøsatt en ny her ”På Kaikanten”. Håper han også faller i smak.Red.

Fjordpiiiip

”Navn med klang”, var tittelen på en liten notis i forrige utgave av På kaikanten. Har du møtt båter med pussige navn, så send oss et bilde var oppfordringen. Kanskje er ikke dagens bidrag på kaikanten, men litt over? Noen av våre lesere vil nok i hvert fall på det sterkeste motstride at dagens båt har et navn med klang. Vår leser knipset dette bildet på brygga i Langesund i sommer.
Har han VHF om bord, og kaller opp Tjøme Radio, må det jo bli…”Tjøme radio, Tjøme radio; dette er Fjordpiiiip på kanal 16”. Og svaret må lyde; ”Fjordpiiip, Fjordpiiip, dette er Tjøme radio. Gå i kanal 6….”
Vi tar sjansen på publisering. Fjordfi…(pipelyd i sensuren) seiler jo omkring i det våte element.

Et liv bak lås og slå

I vår serie pussige båtnavn har vi i dag kommet frem til den beryktede fangeøya Alcatraz i San Francisco-bukta i USA. Iskaldt vann og ellers brutale strømforhold gjorde øya vel egnet til fangeoppbevaring fra 1934 til 1963.
Man kan jo lure på hvorfor noen velger å gi båten sin navn etter den beryktede fangeøya. Riktignok kan dårlig vær tvinge oss til noen dagers mer eller mindre frivillig opphold om bord i båten, men det har vel aldri vært noen straff.
Snarere tvert i mot, vil vi si. Selv utenfor Strømstad, hvor dette bildet ble tatt. (Foto: Tore Halvorsen)

Fra kripos til IF

Dette er Jørn Erling Bøe Jensen, tidligere etterforsker i KRIPOS og senere medarbeider i Wavebutikken Dockside på Vallø. Båtmagasinet hadde et ”Båtfolk”-intervju med Jørn i 2008, før han forlot båtbransjen til fordel for forsikring. Den erfarne politimannen gikk inn i etterforskningsgruppa i IF forsikring som utreder.
   Han har vært i nyhetene den siste tiden etter at selskapet fikk hevet en Sunseeker Manhattan 62 fra 107 meters dyp på norsk side av Sekken. Båten gikk ned under mystiske omstendigheter en natt ved i påsken i fjor. Mistanke om forsikringssvindel ble forsterket da båten kom til overflaten. Politiet har i bakkant av dette tatt ut tiltale mot to menn fra Sarpsborg for forsikringssvindel. Saken startet i Fredrikstad Tingrett 22. november. Det er ventet at dom vil falle i disse dager.

Hole på skjæret

Arne Hole blir kalt for
Aften-postens morsomste mann. Hans humorside Hole in one med klassikeren Bak Mål hver lørdag innebærer en høytidsstund ved frokost-bordet i mange hjem. Nå kan Båtmagasinets lesere glede seg over at han også skal bidra hos oss. Hole er nemlig også båteier og skal i hvert nummer komme med skråblikk på sjølivets gleder og bekymringer;

Før så jeg litt overbærende på dere. Jeg nøt heller deres syn av meg. De beundrende blikkene, spesielt fra romantisk anlagte damer, når det sa tøff-tøff – den ubestridt beste båtlyden som er å oppdrive.  Dere kjørte tupperware – plast, altså.  Jeg hadde trebåt.
Tresnekke som gjør maks fem knop er en grei farkost å debutere med når fjordens undervannsskjær skal kartlegges etter naturmetoden. Du slipper avrevne propellhus og digre glefs i gelcoaten. Det er bare å be kjærringa å hoppe uti og dytte, samtidig som du gir full gass. Det vil si ca. 30 omdreininger i minuttet. Alternativet, at gubben hopper uti og dytter mens kjærringa passer gassen, har så vidt vites ennå ikke vært prøvd. Det er tross alt uhyre komplisert å gi full gass. En typisk mannsoppgave.
Det hendte at kjerringa peip litt, særlig i begynnelsen av mai når vannet holdt bare ti grader, men alt blir en vane. Dessuten skal kaldt vann være utmerket for blodomløpet. Det var nok derfor hun var så rød i ansiktet når hun kom opp igjen. At øynene samtidig var smale og iskalde var sikkert også et sunt resultat av oppgradert blodomløp…
Marve het trehaugen vår. Den målte 23 fot og hadde en fem hesters Sleipner med magnet i stedet for det nymotens tullet med fordeler. Det fine med magnet er at båten starter greit opptil flere ganger i løpet av sesongen. En gang hadde jeg tatt med to kompiser helt ned til Koster. Etter et par dager ville vi hjem igjen, men det ville ikke Marve. Først etter halvannet døgns røsking på svinghjulet ga Marve etter. Allerede to år etterpå hadde jeg fått tilbake alt skinnet i håndflaten.
Marve fikk sin straff. Han ble solgt til en meget optimistisk bonde fra innlandet. Bonden ringte tilbake to uker senere og fortalte at ved startforsøket hadde motoren fått tilbakeslag og slått skulderen hans av ledd.  Han lurte på om det var noe knep for å få den til å starte. Det var det. Men det var ikke alltid knepet virket…
Marve ble etterfulgt av Marve ll – en ny trebåt, men med adskillig mer komfort: overbygg, kjøleskap, kokeapparat og bæsj & carry. Etter hvert også et stereoanlegg som blåste hårgeleen ut av sveisen på noen ungdommer i Smögen som trodde de hadde havnet ved siden av en gubbebåt.
Mens andre trebåteiere lagde hvite overbygg av glassfiber fordi de foretrakk å dusje hjemme, ikke i cabinen når det regnet, beholdt jeg mitt oregon pine. Nyslipt og nylakkert var det som det vakreste smykke. Jeg husker en sommerdag midtfjords da et uvanlig stort antall båter passerte, og folket vinket begeistret og stirret henrykt. Det var med en ikke liten stolthet jeg mottokk de beundrende blikkene – helt til jeg oppdaget at på fordekket hadde min daværende kastet både bikinibuksa og BH’n.
 Mens diamanter varer evig, har smykker av tre en tendens til å forfalle. Det er jo håpløst at båter ikke skal tåle sol og saltvann, men slik er det med trebåter. Får du litt forfall, blir det Øvrevoll: galopperende utvikling.
I høst ble Marve ll solgt. Dessverre til en kollega som sitter bare 10 meter unna meg i kontorlandskapet. Dere får nok høre mer om oss begge.
Til våren kommer jeg også på fjorden i tupperware.   
 Hole