Røsten fra Ruffen: Bare rumper

Bare rumper

I gjestehavnen i Grebbestad opplevet jeg at noen ungdommer i en seilbåt viste oss bare rumper fordi vi tillot oss å klage på at ørten stereoanlegg sto på full guffe klokken to om natten. Jeg ble minnet om denne episoden når jeg leste redaktørens utmerkede lederartikkel i forrige nummer av Båtmagasinet. Jeg sitter med samme følelsen som jeg hadde i Grebbestad, nemlig at politikerne viser oss en bar rumpe når de bare ser på båtlivet som en inntektskilde for statskassen og kommunekassene. Det synes som om båtlivets betydning for befolkningen i Norge er uten interesse for politikere og myndigheter.  Det er ikke nok å slentre langs Aker Brygge og bedømme båtlivet etter det de ser der.  

Båtlivet

er landets desidert største organiserte friluftsaktivitet. Båtundersøkelsen viste helt klart at friluftsliv og naturopplevelser står øverst på båtfolkets prioriteringer. Båtlivet er sosialt og samler familier, unge og eldre om felles naturopplevelser og friluftsliv. Jeg har skrevet, nesten til kjedsommelighet, om båtlivets betydning for befolkningens velferd, rekreasjon og ikke minst for arbeidsplasser og næringsgrunnlag i kystkommunene. For at dette fortsatt skal være mulig, er båtfolket – og kanskje spesielt det organiserte båtlivet – avhengige av de rammebetingelsene som settes av politikere og myndigheter. Som for eksempel at arealer for havner og opplagsplasser legges inn i reguleringsplanene. Jeg kunne ramse opp eksempler i fleng, men jeg skriver åpenbart for bare rumper.

Heldigvis

finnes det unntak. Ryfylke er et slikt unntak. Her er forholdene lagt til rette for båtfolket på en forbilledlig måte, slik det er beskrevet i forrige nummer av Båtmagasinet. Jeg har selv hatt den store gleden av å oppleve både havner, gjestehavner og uthavner i Ryfylke. Jeg har inntrykk av at både politikere, myndigheter og friluftsråd står samlet om å legge forholdene best mulig til rette for båtfolket. Det finnes heldigvis også flere andre lokale unntak, men politikere og myndigheter som viser oss bare rumper er dessverre heller regelen enn unntaket.

Partiprogrammene

inneholder ikke et eneste ord om båtlivet og de rammebetingelser som båtlivet tross alt er avhengig av. Dette gjelder tidligere partiprogrammer som inneholder side opp og side ned om landbasert friluftsliv, kyststier og friluftsområder. Det skal bli spennende å se om det vil stå noe om båtlivets rammebetingelser i de partiprogrammene som nå er under arbeid foran neste års stortingsvalg. Vi har 6-700.000 båteiere i dette landet. Jeg er ikke så naiv at jeg tror at det å programfeste en båtpolitikk vil ha noen avgjørende betydning for valget, men det kan kanskje bidra til at noen tvilere vil få en grunn til å bestemme seg.

Veiavgift

på båtbensin ble nevnt i lederartikkelen som et eksempel på en urettferdig avgift for båtfolket. For 30-40 år siden ble det opprettet et såkalt «Bensinavgiftsfond» hvor avgiften skulle tilbakeføres til båtfolket, bl.a. i form av tilskudd til etablering og utvidelse av båthavner. Mange båtforeninger benyttet seg av dette. Men fondet forsvant i dimman. Da jeg etterlyste dette fondet for noen år siden, var det ingen, verken i Finansdepartementet eller Nærings- og handelsdepartementet, som kjente til dette fondet eller hva som hadde skjedd med det. Det å gjenopprette et slikt fond hadde kanskje vært en god idé? Men det er vel å tro på julenissen at båtfolket skulle få noe tilbake for den urettferdige avgiften som de betaler til statskassen.

Hk-avgiften

er nok en meningsløs avgift. Jeg må sende ut nabovarsel når jeg starter opp mine to 26 år gamle Volvo’er. Jeg skulle gjerne spart omgivelsene, miljøet og ikke mine egne drivstoffutgifter med å bytte ut de gamle motorene med nye motorer. Det å erstatte de 316 gamle Vovlo-økene med nye gamper ville koste meg kr. 62.568 i avgifter til Staten. Da er det bare å krysse fingrene og håpe på at de gamle hestene vil trave en stund til. Så får jeg heller sitte der med bar rumpe.

Redningsselskapet

vet å verdsette inntektene fra båtfolket. 57.250 totalmedlemmer i KystPatruljen og 7.935 støttemedlemmer bidrar med ca. 75 millioner kroner i inntekter til Redningsselskapet, eller nesten det dobbelte av det Staten bidrar med. I tillegg kommer 17 sjøredningskorps med 950 frivillige som stort sett er rekruttert blant båtfolk. Dette til tross for at båtfolket og andre sjøfarende faktisk har krav på en sjøredningstjeneste i henhold til de internasjonale forpliktelser kongeriket har som kyststat. Alternativet vil være en ren kommersiell og/eller rent statlig sjøredningstjeneste. Jeg tror at båtfolk flest er enige med meg i at vi vil beholde Redningsselskapet slik det er i dag, selv om det betyr at Staten viser Redningsselskapet og de sjøfarende rumpa ved å lure seg unna sin del av regningen.

Det er ikke synd på båtfolket

Vi er i sannhet en privilegert gruppe i samfunnet som får muligheten til å nyte naturopplevelser og friluftsliv langs kysten. Nettopp derfor ønsker vi at mange fler, spesielt barnefamilier, skal få denne muligheten innenfor så gunstige økonomiske rammer som mulig. Det er et faktum at det er det organiserte båtlivet, gjennom båtforeninger og seilforeninger, som står for det mest kostnadseffektive og sosiale båtlivet. Hele samfunnet tjent med et bedre samarbeid mellom politikere, myndigheter og båtlivets organisasjoner, både sentralt, regionalt og lokalt. Båtlivet yter mer tilbake til samfunnet enn politikere og myndigheter gir oss kredit for. Båtfolket står for en betydelig del av verdiskapningen i kystkommunene, både direkte og indirekte. Mens båtfolket må betale for seg i alle sammenhenger, og pålegges urettferdige skatter og avgifter, er det mer eller mindre en selvfølge at samfunnet betaler for, og legger forholdene til rette for, det landbaserte friluftslivet. Båtfolket ber ikke om annet enn at politikere og myndigheter bidrar til å legge forholdene til rette for folk flest når det gjelder å regulere rammebetingelsene for båtfolket, både på land og på sjøen. I all beskjedenhet. Er det for mye å be om?

Jeg ønsker alle båtvenner (og eventuelle uvenner) en riktig god jul og et enda bedre nytt båtår!

Jan H. Syvertsen