Speed-date med Rikke

TEKST OG FOTO: AMUND RICH. LØKEN

Og statsbudsjettet var sikkert  alt annet enn lystig lesning for kvinnen som hadde tilbragt de fem siste årene i Regjeringens indre sirkel.  Kanskje ansettelsesrådet i Redningsselskapets mente at det var en ekstra bonus at den best kvalifiserte til stillingen også hadde en fortid som statssekretær? Det vet vi ingenting om, men den politiske kontaktflaten til Giskes gamle statssekretær kunne åpenbart ikke være noen ulempe.

Hun smiler litt overbærende av Båtmagasinets lettsindige betraktning. Kanskje skulle vi hatt et tiltredelsesintervju da hun tok over i sommer, men det er mye mer krutt i sakene nå som hun er skikkelig i gang. Hun er ikke er med på noen sammenblanding av politisk fortid og den nye stillingen, en jobb som for øvrig to kvinner har prøvd seg på før henne, med vekslende hell, kan vi vel si. Om hun ikke kommer til dekket bord, så har det skjedd en voldsom opprydding i både struktur og rennommé i forgjengeren Øyvind Stenes tid som generalsekretær.

Mindre og mindre fra Staten

-Men aller først statsbudsjettet. Det statlige bidraget er redusert fra 36 til 10 prosent de siste 20-årene. Er ikke det trist, da?

- Jo, vi er skuffet, men nå må vi først se hva Stortinget endelig beslutter. Vi må gå på med krum hals for å overbevise politikerne om vår viktige rolle langs kysten. Men vi må også gå i oss selv. Hvordan kan vi jobbe enda smartere og mer effektivt? Akkurat nå er vi inne i en strategiprosess hvor vi ser på akkurat det. Jeg oppfatter samtidig at dialogen mellom oss og myndighetene er bedre, at det er stor forståelse for at vi trengs langs kysten. Vi har hatt gode samtaler både med de politiske partiene, fiskeriministeren, som sitter med bevilgningene, og kulturministeren som sitter på tippemidlene. Nå håper vi justis- og beredskapsministeren også har tid til å møte oss.

-Men du kommer jo selv fra den indre sirkel. Du må jo være ekstra skuffet?

- Bedre enn de fleste vet jeg hvor vanskelig det er å få penger. Mange kjemper om de samme kronene. Men jeg skal innrømme at vi i år stusset litt over enkelte av prioriteringene. Kystverket fikk for eksempel 24 millioner kroner for å opprettholde tre slepebåter i Nord-Norge, som selv Veritas sier det ikke er behov for mer enn en. Rart, men kanskje et resultat av vanetenkning, sier hun og fortsetter på innoverpust;

-Vi må få Staten til å bli frimodige nok til i enda større grad å ta i bruk frivillige og humanitære organisasjoner som Redningsselskapet. Vi er og forblir nummer én langs kysten. Du kan ikke bare sette en strek over oss. Kyst-Norge er helt avhengig av våre tjenester. Se bare hvor direkte vi arbeider sammen med hovedredningssentralene i Bodø og Sola.

«Staten, hold dere unna»

- Kanskje betyr det at dere er feil organisert, at dere burde ha vært heleide av Staten og inngå som en del av hovedredningssentralen?

- Nei, nei, det der har jeg ingen som helst tro på, svarer hun raskt og bestemt. Traff vi et ømt punkt?

- Redningsselskapet i Norge er noe unikt og særnorsk, noe helt fantastisk. Vi vil ødelegge det ved å lage et statlig US Coastgard eller et statlig rederi. Tror du alle trofaste i foreningene vil lodde ut hjemmelaget strikketøy til Staten? Tror du de tusenvis av frivillige som går vakter, som trener i beredskap og som bemanner sjøkorpset i sin fritid vil gjøre det for Staten? Tror du rederier og stiftelser og fond vil donere millionbeløp til redningsskøyter som eies av Staten? Hele idéen med Redningsselskapet ville jo falle bort. Alle skøytene har den beste teknologien om bord. Vi kan ikke vente på et statsbudsjett eller en statlig utredning om hva som er best for oss. Vi samler inn penger der og da. Skal Staten overta det blir det mye dyrere og dårligere. Vi mister dynamikken rett og slett.

-Det sier du som var medforfatter til Statens eierskapsmelding. Du er da tilhenger av statlig eierskap?

-Ikke for en hver pris og ikke på alle arenaer, men jeg vil ikke blande politikk inn i dette. Det er ikke på dette området det skal brukes statlig kapital. Det finnes så mye privat kompetanse blant private aktører, i rederier og i fiskeflåten som kan håndtere sjøen bedre. Alle skøytene våre er gitt i gaver. Det finnes ikke maken til giverglede enn den vi har i Norge. Dugnadsånden er unik. Så Staten, hold dere unna, her har vi bruk for frivillige krefter for å nå våre djerve mål. Men når det er sagt, Staten vil alltid være er en viktig medspiller.

Satser på frivillighet

- Frivillighet er et hedersord for oss, fortsetter hun. Nordmenn har et bankende hjerte for frivillighet. Vi viser sosialt ansvar og har medmenneskelighet. Så vi ikke det så tydelig 22. juli, spør hun.

- Det var frivillige som gikk ut med småbåter for å redde liv, uten tanke på egen sikkerhet. Jeg må innrømme at jeg fikk et nytt perspektiv på begrep som samhold og frivillighet 22. juli. Og det var kanskje litt av grunnen til at jeg ville ha jobben i Redningsselskapet, få ta del i en livreddende operasjon.

- Men likevel, jobben er så fjernt fra politisk arbeid som vel er mulig?

- Jeg kunne jo ikke si nei til utfordringen, født og oppvokst som jeg er i et maritimt miljø i strandkanten på Husvik ved Tønsberg. Sjøen har alltid hatt en enorm tiltrekningskraft på meg, sier hun. Så har hun trolig kremmerånden i behold. Rikke er oppvokst i etasjen over mors butikk.

- Skal du kommersialisere Redningsselskapet?

- Mye av det vi gjør er basert på en kommersiell tanke. Vi er avhengig av inntekter. Det koster 400 millioner kroner i året å drive denne organisasjonen. Derfor må vi snu hver stein for å finne inntektskilder. Noe må bli butikk.

- Småbåtregisteret, for eksempel?

- Innen visse grenser må vi ha anledning til å gjøre nytte av et register som dette, men salg og tjenester skal aldri gå ut over våre kjerneverdier. Vi har for øvrig en kjempestor utfordring i å få flere båteiere i Norge til å bli medlemmer hos oss. Av de vel 300.000 båteierne er det kun 60.000 som er med. Det er altfor lite, så her må vi sette inn et støt. Hvorfor er det ikke flere som er med, spør hun. Akkurat som om vi kan gi noe godt svar. 

-Alle som har båt bør føle trygghet gjennom et medlemskap. Vi vet jo aldri når hjelpen trengs. Ikke bare båteiere, men folk flest som har et forhold til sjøen bør støtte Redningsselskapet. Et støttemedlemskap koster 295 kroner. Jeg vil ønske alle som bryr seg om sjøen velkommen. Vi trenger hver eneste en.

- Hva er den viktigste oppgaven som nå ligger foran deg?

Vil bedre omdømmet

- Få grunnverdiene våre godt synlige, og med den jobbe for et enda bedre omdømme. Det skal kreere inntekter gjennom gamle og nye aktiviteter, det skal gi oss enda flere fantastiske profesjonelle på redningsskøytene og frivillige i sjøkorpset og det skal hjelpe oss til å bygge opp beredskapen langs hele kysten. Det skal kort og godt gi oss muskler til å gjøre en enda bedre jobb.

- Høres ut som oversikten er god?

- Det har vært mye å sette seg inn i, men jeg lærer mye hver dag. Du vet kanskje ikke at jeg har invitert alle ansatte og frivillige til speed-date? Joda, alle kan få en 20 minutters date, enten her på kontoret, på telefonen eller på skype. Har vel snakket med 60 kolleger hittil. Det gir meg nærkontakt, informasjon og fremfor alt gode ideer fra folk med tung erfaring, sier entusiasten som har fått en flying start i en jobb som krever sin kvinne.