Røsten fra Ruffen: Kjølvann

Det var nyheten om at Sjøfartsdirektoratet legger ned fritidsbåtavdelingen, og fordeler ansvaret for fritidsbåter på diverse andre avdelinger, som fikk meg til å reagere med van(n)tro.

Det å bruke ressurser

på fritidsbåter har vært under Sjøfartsdirektoratets verdighet frem til nå. Etter press fra KNBF var det daværende næringsminister Grete Knudsen som i sin tid skar gjennom og påla Sjøfartsdirektoratet å opprette en egen avdeling for fritidsbåter, på lik linje med avdelingen for passasjerskip, lasteskip og fiskefartøyer. Hun tok konsekvensen av at fritidsbåtflåten, som nå teller ca. 750.000 fartøyer, tross alt er den største brukergruppen av kystfarvannet. Men statsråder kommer og går, mens byråkratiet i Sjøfartsdirektoratet består. Fritidsbåtavdelingen ble opprettet etter et politisk pålegg, men det innebærer ikke at ledelsen i direktoratet endret oppfatning om at det å arbeide med fritidsbåter stort sett var plunder og heft. Resultatet var en fritidsbåtavdeling med 4 ansatte, men uten mulighet til å få gjort noe av vesentlig betydning.

Tradisjonen tro

var begrunnelsen manglende bevilgninger fra Stortinget og at arbeidet med fritidsbåtflåten ville skje på bekostning av andre viktigere oppgaver i direktoratet. Den visa har vi hørt før et antall ganger. Jeg har derfor gjentatte ganger stilt spørsmål til flere sjøfartsdirektører om hvorfor direktoratet bruker millionbeløp på sjøvettkampanjen «Vis sjøvett», som Redningsselskapet gjør langt bedre og mer kostnadseffektivt. Vi båtfolk ville nok heller at direktoratet brukte noen ressurser på å utføre sine oppgaver som kontroll- og tilsynsmyndighet overfor båtbransjen når det gjelder CE-merking og kvalitetskontroll i henhold til fritidsbåtforskriften og gjeldende EU-standarder.

Organiseringen

av arbeidet med fritidsbåtflåten i Sjøfartsdirektoratet er ikke hovedsaken, men hva som gjøres i praksis og hvilke resultater som tilstrebes. Som nevnt gjelder dette først og fremst direktoratets rolle som tilsynsmyndighet overfor bransjen. Denne tilsynsmyndigheten bør også omfatte kontroll med verksteder som utfører reparasjonsarbeider. Også reparasjoner av skrog og tekniske installasjoner kan være en sikkerhetsrisiko hvis arbeidet ikke utføres forskriftsmessig. Useriøse aktører i båtbransjen er dessverre blitt et økende problem for båteiere, som blir sittende igjen med «svarteper». Lederartikkelen til sjefredaktør Hans Due i Båtmagasinet nr. 1/13 behandlet noen av de groveste eksemplene på useriøse tilstander i bransjen.

En annen viktig oppgave for SD

bør være å samordne ulykkes- og uhellsstatistikken slik at vi får en enhetlig oversikt over ulykker, skader og assistanser. Nå er det Hovedredningssentralene som utarbeider den mest pålitelige og helhetlige statistikken, men slik situasjonen er i dag kan den samme ulykken rapporteres fra politiet, Norsk Folkehjelp, Redningsselskapet, kystradiostasjonene, hovedredningssentralene og fra direktoratet selv. Her er det et stort behov for en samordning som kan danne faktagrunnlag for sjøsikkerhetsarbeidet, både hos myndighetene og i båtlivets organisasjoner. Jeg, og mange med meg, ser frem til en orientering fra direktoratet og hvordan arbeidet med fritidsbåtflåten nå skal organiseres og utføres i direktoratet!

Sakkyndig råd for fritidsbåter

ble i sin tid opprettet etter initiativ fra KNBF og etter pålegg fra statsråd Grete Knudsen. Rådet har i flere år fungert som et felles, og eneste, rådgivende forum hvor myndighetene og båtlivets organisasjoner behandlet saker av felles interesse. Nytteverdien av disse møtene kan selvfølgelig diskuteres, men rådet har i alle fall bidratt til at viktige problemstillinger er kommet på dagsorden. Det er derfor skuffende å høre at rådet ikke har hatt et eneste møte på over ett år! Jeg håper virkelig ikke at dette er et uttrykk for prioriteringene hos nåværende ledelse i Sjøfartsdirektoratet. Nytteverdien av rådets arbeid er ikke bare avhengig av prioriteringene i SD, men i høyeste grad også av saker og innspill fra de øvrige aktørene i rådet. Hittil har KNBF hatt hovedrollen som pådriver i rådet, med en viss støtte fra Norges Seilforbund og Redningsselskapet, men båtbransjeforbundet NORBOAT har vært relativt usynlige.

Båtbransjeforbundet NORBOAT

er usynlige også i de fleste andre sammenhenger hvor saker av generell betydning for sjø- og båtliv står på dagsorden. Det er først når sakene har betydning for kassaapparatene i bransjen at NORBOAT kommer til syne, og da ofte med synspunkter som motarbeider båtfolkets interesser. Det virker dessverre som om bransjeorganisasjonen ikke har forstått at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom båtfolket og NORBOATs medlemsbedrifter. Det er krise i bransjen for tiden. Da kan jeg jo forstå at bransjen sliter med å få endene til å møtes, men det er i krisetider en bransjeorganisasjon har store utfordringer med å utvikle nye forretningsmuligheter som er til fordel for både bransjen og kundene. Derfor forstår jeg godt at det tynnes ut i medlemsrekkene i NORBOAT.

«Sjøen for alle»,

og rollen som profittsulten messearrangør, synes å være NORBOATs viktigste (og eneste?) oppgave. Når dette leses, står vi foran en ny «Sjøen for alle». Nå på Telenor Arena på Fornebu. Nok en gang må utstillerne og båtfolket betale i dyre dommer for å få muligheten til å selge og kjøpe de produktene som bransjen tilbyr. Rare greier. Nå er det kanskje på tide å endre navnet på denne båtmessen. Den er ikke lenger for alle, men for de store firmaene i bransjen som fremdeles har råd til å betale for å delta og for de båtfolkene som vil betale i dyre dommer for å se på det begrensede tilbudet av produkter som nå presenteres. For min egen del velger jeg heller å besøke Oslo Boat Show i slutten av april hvor det er gratis adgang for publikum og hvor prisen for å delta er akseptabel for de fleste leverandører i bransjen. Det er kanskje lurt at også NORBOAT tar en titt på kjølvannet.  En ustø kurs kan føre til grunnstøting…

Jan H. Syvertsen

Jeg har derfor gjentatte ganger stilt spørsmål til flere sjøfartsdirektører om hvorfor direktoratet bruker millionbeløp på sjøvettkampanjen «Vis sjøvett», som Redningsselskapet gjør langt bedre og mer kostnadseffektivt.