Røsten fra Ruffen Båtvett – hva er det?

Røsten fra Ruffen

- Båtvett – hva er det?
Båtlivet er ikke hva det var og det kommer det heller ikke til å bli, men nå er det i alle fall liv og røre på sjøen. Og det har vi ventet på gjennom en lang vinter. Det har klødd under kjølen og endelig kan vi nyte friluftsliv og naturopplevelser langs kysten. På den annen side må vi også innse at det er noen få tullinger som bidrar til å gjøre båtlivet utrivelig. Da er det ikke å undres over at de som er betalt for å forvalte båtvettet i Norge, lager ordrike rapporter med forslag til nye lover og regler som rammer oss alle.

Alle er ikke like

verken på sjøen eller på land, men det som er felles for oss alle er at vi må forholde oss til visse basisregler som gjelder for alle som ferdes i trafikken. Dette regelverket må imidlertid være basert på kunnskaper om de faktiske forhold og ikke på synsing. På sjøen er det en vesentlig forskjell på å padle en kajakk, seile en seilbåt, tøffe i en snekke eller å føre en stor hurtiggående cabincruiser. For ikke å snakke om en RIB med 3x300 hester på hekken. Derfor må det skilles mellom et regelverk som gjelder alle sjøfarende og regler og tiltak som er rettet mot spesielt ulykkesutsatte båter og båtførere.

Kunnskaper

om lover og regler for trafikk på sjøen er en forutsetning for en trygg og sikker seilas. På samme måte er også kunnskaper om ulykker og uhell med fritidsbåter en forutsetning for å lage relevante lover, regler og tiltak for å redusere ulykkene på sjøen. I dag er dessverre mye av det arbeidet som nedlegges av politikere, myndigheter og båtorganisasjoner basert på synsing fordi det ikke finnes relevant faktamateriale. I dag rapporteres ulykker, uhell og assistanser fra hele 6 instanser, men ingen har et ansvar for å utarbeide retningslinjer for rapporteringen eller å samordne rapporter og statistikk på en enhetlig måte. Det er heller ingen instans som har et ansvar for å undersøke årsakene til ulykker og havarier. Politiet etterforsker ulykker som kan være straffbare, men ingen har noe ansvar for å samordne og utrede årsakene. Etter at Havarikommisjonen ble opprettet, ligger dette i kommisjonens mandat, men de har verken vilje eller evne til å behandle ulykker med fritidsbåter. De skylder selvfølgelig på manglende kapasitet og ressurser. Og da skjer det jo ikke stort.

Holdningsskapende tiltak

er blitt en slags «sesamsesam»-løsning på alle problemer, også på sjøen. Dette gjelder spesielt når politikere og myndigheter unndrar seg ansvaret for å gjennomføre tiltak som koster penger og som krever ressurser. Båtførerprøven er et godt eksempel på det. Det å innføre et krav om båtførerbevis hos den gruppen som trenger det mest, nemlig båtførere mellom 30 og 50 år, ville bli for kostnads- og ressurskrevende for politikere og myndigheter. Derfor ble det som det ble. I stedet skal det satses på holdningsskapende tiltak. Jeg har sagt det før, og gjentar det nok en gang: Holdninger er et produkt av kunnskaper. Man kan ikke ha en holdning til noe man ikke vet noe om!

Sjøvett

har i en årrekke vært en fellesnevner for holdningsskapende tiltak i regi av myndighetene, først under Statens Informasjonstjeneste og i de senere årene i regi av Sjøfartsdirektoratet. Det er pøst ut betydelige midler, men så vidt jeg vet foreligger det ingen dokumenterte resultater av dette arbeidet. Mitt inntrykk er at dette har vært et «politisk alibi» for at myndighetene tross alt har gjort en jobb når det gjelder forebyggende og holdningsskapende tiltak. Men nytteverdien kan man jo fremdeles stille et spørsmålstegn ved. Redningsselskapet har gjort en meget prisverdig innsats når det gjelder påvirkning av barn og unge, men det kan med god grunn settes spørsmålstegn ved hva Redningsselskapet har gjort når det gjelder forebyggende tiltak overfor den kanskje viktigste bidrags- og brukergruppen, nemlig voksne båtfolk og medlemmer. Her kunne mye vært gjort, både når det gjelder informasjons- og kursvirksomhet. Hva med et hurtigbåtførerkurs for eksempel? Hvis Redningsselskapet hadde fått økt statsstøtte, ville de kanskje hatt muligheter for å gjøre en innsats på dette området også.

Promillegrense på 0,2

er et godt eksempel på et forslag som er basert på synsing og at alle hoder er like store og at alle skal skjæres over en kam. Ingen er vel uenige i at fyll og båtkjøring ikke hører sammen og at promille, fart og nattemørke er en meget dårlig kombinasjon. På den annen side kan ikke trafikk på sjøen sammenlignes med biltrafikken på land. På sjøen har de fleste av oss god tid og plass nok. Ingen skal fortelle meg at jeg er en dårligere båtfører hvis jeg nyter en kald pils mens jeg tøffer langs kysten i 7-8 knops fart. Eller hvis jeg seiler på slør i en lett bris. Jeg liker heller ikke tanken på at jeg er kriminell hvis jeg nyter et glass hvitvin eller to til rekene før seilasen går videre. Nettopp derfor fikk vi i sin tid en promillegrense på sjøen på 0,8. Dette er en promillegrense som blir både forstått og akseptert av de aller fleste. Selvfølgelig. Det finnes heller ingen dokumentasjon på at promille på 0,8 eller mindre har vært årsak, eller medvirkende, til ulykker på sjøen. I ulykker hvor promille er involvert, har promillen vært langt mer enn 0,8. På den annen side tilsier all sunn fornuft at hvis man fører en hurtiggående båt må man være klink edru. Derfor har jeg forståelse for at det er svært delte meninger om forslaget om 0,2 promille på sjøen. I Sverige er promillegrensen satt i sammenheng med båtens fartspotensial. Det burde vi kanskje tenke på her i landet også?

Godt sjømannskap

er et hedersbegrep som synes å ha gått ut på datoen og som kanskje bare finnes i sjøulkenes vokabular. Før i verden klarte vi oss godt på sjøen ved å praktisere godt sjømannskap og sunt båtvett. «Frihet på sjøen» var også en fanesak for båtfolket. Nå må vi nok innse at et lite mindretall av tullinger på sjøen skaper utrivelige forhold for det store flertallet av båtfolk. Egentlig er det jo ganske oppsiktsvekkende at det ikke skjer flere ulykker sett i forhold til det store antall båter som er på sjøen i sommersesongen! Men én ulykke er fremdeles en for mye!

God båtsommer med godt båtvett!

Jan H. Syvertsen